Jaktkniv

About the object

• about
  Hirschfenger med slire. Hirschfenger er en noe fornorsket stavemåte for det tyske «Hirschfänger», som betyr «hjortestikker». Hirschfengeren er et kort stikkvåpen som ble brukt til å gi større dyr nådestøtet under jakt. I eldre tid skal hirschfengeren også ha vært brukt som sidevåpen for infanterister i de såkalte «jegerkompanien...

  Hirschfenger med slire. Hirschfenger er en noe fornorsket stavemåte for det tyske «Hirschfänger», som betyr «hjortestikker». Hirschfengeren er et kort stikkvåpen som ble brukt til å gi større dyr nådestøtet under jakt. I eldre tid skal hirschfengeren også ha vært brukt som sidevåpen for infanterister i de såkalte «jegerkompaniene». Denne hirschfengeren er 58,2 centimeter lang. Klingen utgjør 43 centimeter av dette lengdemålet. Den er 2,85 centimeter bred bakerst ved innskjeftinga i skaftet, men både egg- og ryggsida buer slakt med en spiss i den fremre enden. Når vi ser bort fra brystningen helt bakerst, som har et rektangulært tverrsnitt, har klingen et «spisst triangulært» tverrsnitt. Den er lagd av blankpolert stål, med natur- og jaktmotiver på flatsidene og en bladranke på bladryggen. Øverst på brystningen er det festet ei oval messingskive med ei skrått utoverpekende parerplate. På oversida av denne plata finner vi et relieff med det norske riksvåpen (et skjold med en løve som, stående på bakbeina, bærer ei øks. Skjoldet omsluttes av en bladkrans.) Ovenfor skiva med parerplata er det ei parerstang, også den utført i messing. Ytterendene er formet som hjortedyrklover, mens ringen disse springer ut fra har et motiv som kan minne om et ulvehode. Skaftet eller handtaket later til å være lagd av materiale fra et hjortegevir som har fått beholde sin naturlige overflate. På det som, når hirschfengeren står i slira, framstår som forsida av skaftet er det montert tre stiliserte eikenøtter av messing. I skaftets ytterender er det holker av messing. På den bakre tverrenden er det dessuten et ovalt messinglokk med renner som stråler ut fra skivas sentrum, der det er montert en skaftknopp som også er lagd av messing. Den er sannsynligvis gjenget innvendig og påskrudd ytterenden av en tange - en jerntein i forlengelsen av klingen, som er ført gjennom den sentrale delen av skaftet.

  Slira er 43,3 centimeter lang, lagd av svart lær og forsterket med doppsko og munningsholk av messing. På forsida av doppskoen er det en avsats, prydet med ei eikenøtt på forsida. På denne avsatsen er det et halvsirkelformet hull hvor det er stukket ned en mindre kniv. Den er, slik den ble avlevert til museet, 19,4 centimeter lang, men odden yttertst på bladet er knekt, så den opprinnelige lengden har sannsynligvis vært en drøy centimeter lengre (jfr. SJF.03351). Den gjenværende delen av bladet på den lille kniven er 9,7 centimeter og bredden er bortimot 1,9 centimeter. Også dette bladet er prydet med elegant utformete jakt- og dyremotiver. Knivskaftets bredsider er belagt med skiver fra hjortegevir, og den sida som vender fram når kniven står i slira er utstyrt med et eikenøttrelieff. Denne kniven sitter beskyttet under parerplata når hirschfengeren befinner seg i slira. På baksida av sliremunningen er navnet «H.Hall» inngravert. Litt informasjon om ham finnes under fanen «Historikk».

  Expand text Collapse text
• DesignationJaktkniv
• Alternative nameHirschfänger
• Precise designationHirschfenger
• IdentifierSJF.05838
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Inscription
  • Påskrift: W. K & C H HALL

• Dimensions value
  • LengdeBlad hirschfenger43.0 cm
  • BreddeBlad hirschfenger2.8 cm
  • LengdeSlire43.4 cm
  • LengdeLiten kniv19.4 cm
  • VektHirschfenger med slire og supplerende mindre kniv883.0 g
  • VektHirschfenger620.0 g
  Expand text Collapse text

• MaterialsStål

• Other information

  I 1980 skrev daværende museumsbestyrer Tore Fossum ved Norsk Skogbruksmuseum følgende lille artikkel og «hirschfängere»:

  «I Norsk Skogbruksmuseums samlinger finnes hirschfängere som har vært brukt som sidevåpen til forstmannsuniformer. De første norske forstmenn ble utdannet i Tyskland, hvor skog og jakt var nær knyttet sammen, og hvor skog- og jakttjenestemenn alltid har hatt høy rang og båret uniform. Skikken med uniformer og uniformseffekter ble tatt med til Norge, og mange norske forstmenn, både i forrige og tidlig i dette århundrede bar uniformer med hirschfängere på venstre side. Riktignok var det først og fremst ved høytidelige anledninger at det ble brukt uniform. I Norge har hirschfängere neppe vært av særlig stor praktisk nytte. Den har hovedsakelig vært et stas- og paradevåpen.

  Ordet Hirschfänger er tysk. «Hirsch» betyr hjort, og «fänger» kommer av «fangen», som i denne sammenheng betyr «stikke». Ordet betyr altså en «hjortestikker», og våpenet ble brukt til å gi hjorten dødsstøtet.

  Særlig i Europa, men også i verden for øvrig, har hjorten alltid vært betraktet som den edleste av alle viltarter, og det er rike jakttradisjoner omkring hjortejakten. For å bli en jaktberettiget hjortejeger, måtte jegeren gjennomgå en læretid og fikk etter bestått prøve høytidelig overrakt sin hirschfänger som synlig tegn på at han kunne delta i hjortejakt.

  Hirschfängeren har sin opprinnelse i parforcejaktene. Denne jaktformen ble først tatt i bruk i Frankrike i det 16. århundre, kom deretter til England, som fortsatt driver parforcejakt på rev, som har betydd særlig mye i Tyskland, men også i andre europeiske land. «Par force» betyr «med makt», og parforcejakten ble drevet av jegere til hest uten skytevåpen. De benyttet et stort antall drivende hunder som jaget viltet, til det ikke orket mer. Det ble innhentet og stukket ned med hirschfängeren av den fornemste i jaktselskapet eller av jaktlederen.

  Hirschfängeren var som det fremgår opprinnelig et rent jaktvåpen, men gikk etter hvert også over til å bli et militært våpen. Plikten til å anskaffe et militært sidevåpen søkte man å kombinere med den sivile praktiske nytten. Artillerihirschfengeren og jegerhirschfengeren er eksempler på rene militære våpen som har en utforming som minner om den sivile jakthirschfängeren.

  Jakt har i sterk grad inspirert til kunstnerisk utfoldelse. Utskjæringer på krutthorn er eksempler på dette. Et praktvåpen som hirschfängeren har også rik utsmykning og ornamentikk, og forteller om hvilken lidenskapelig interesse jakten ble omfattet med.

  Hirschfängeren på bildet har tilhørt skogforvalter Hans Peter Werner Hall (1857-1939). Grepet er av hjortehorn med tre eikenøtter i messing, parerstangen er formet som to hjorteføtter, og på klingen er det etset inn jaktmotiver som viser forskjellig slags vilt, jegere og jaktutstyr. Øverst på balgen er det en skjede med plass til kniv til å slakte med. Ofte var det plass til hele spisebestikket i balgen.

  Hirschfängeren er en gave til Norsk Skogmuseum av Norsk Forstmannsforening, som har fått den av skogforvalter Hall. Hall var Norsk Forstmannsforenings første formann fra 1898-1901.»

  Expand text Collapse text