Rektangulær trekasse i mørkt, flammet tre og med hengslet lokk. Et lærrem er festet i hver kortside, slik at man kan bære instrumentet om halsen. På lokket er en dekorasjon laget m ...
Rektangulær trekasse i mørkt, flammet tre og med hengslet lokk. Et lærrem er festet i hver kortside, slik at man kan bære instrumentet om halsen. På lokket er en dekorasjon laget med stikksag: et symmetrisk rankeverk med en lyre i sentrum. På innsiden av lokket limt et rektangulært, mønstret tøystykke. Mønstret er falmet.
Inne i kassen er et spilleverk med fritunger. 23 toner er stemt diatonisk i F-dur f-b’’) og med F, G, B, c som basstoner (antatt, se McElhone 2002:270). 23 fjærbelastet avlesere ligger på rekke i en åpning til høyre under drivhjulet som består av en valse i tre.
Musikken er programmert på et utskiftbart bånd av kartong, laget i en løkke som går i en loop. Kartongen er spent over drivhjulet og en mindre trevalse til venstre samt går under en passiv støttevalse (den sistnevnte sekundær?). Papiret er forsynt med huller utmed 23 linjer, én for hver tone. En sveiv driver en belg som pumper luft til fritungene. Samtidig blir drivhjulet satt i bevegelse. Hullene i papirrullen passerer over avleserne (lar dem løftes opp) som i sin tur åpner de fritungene som skal klinge.
Den monterte rullen spiller en dans i 3/4 takt. Ulike melodibånd kan være av ulike lengde. For å holde båndene maksimalt i strekk (for å kunne avlese musikken riktig) er 24 spiker satt i rekke for å kunne variere avstanden for den mindre trevalsen.
About the object
about
Rektangulær trekasse i mørkt, flammet tre og med hengslet lokk. Et lærrem er festet i hver kortside, slik at man kan bære instrumentet om halsen. På lokket er en dekorasjon laget med stikksag: et symmetrisk rankeverk med en lyre i sentrum. På innsiden av lokket limt et rektangulært, mønstret tøystykke. Mønstret er falmet.
Inne ...
Rektangulær trekasse i mørkt, flammet tre og med hengslet lokk. Et lærrem er festet i hver kortside, slik at man kan bære instrumentet om halsen. På lokket er en dekorasjon laget med stikksag: et symmetrisk rankeverk med en lyre i sentrum. På innsiden av lokket limt et rektangulært, mønstret tøystykke. Mønstret er falmet.
Inne i kassen er et spilleverk med fritunger. 23 toner er stemt diatonisk i F-dur f-b’’) og med F, G, B, c som basstoner (antatt, se McElhone 2002:270). 23 fjærbelastet avlesere ligger på rekke i en åpning til høyre under drivhjulet som består av en valse i tre.
Musikken er programmert på et utskiftbart bånd av kartong, laget i en løkke som går i en loop. Kartongen er spent over drivhjulet og en mindre trevalse til venstre samt går under en passiv støttevalse (den sistnevnte sekundær?). Papiret er forsynt med huller utmed 23 linjer, én for hver tone. En sveiv driver en belg som pumper luft til fritungene. Samtidig blir drivhjulet satt i bevegelse. Hullene i papirrullen passerer over avleserne (lar dem løftes opp) som i sin tur åpner de fritungene som skal klinge.
Den monterte rullen spiller en dans i 3/4 takt. Ulike melodibånd kan være av ulike lengde. For å holde båndene maksimalt i strekk (for å kunne avlese musikken riktig) er 24 spiker satt i rekke for å kunne variere avstanden for den mindre trevalsen.
Navnet til modellen «Non plus ultra», er et latinsk motto, knyttet til Herakles søyler og som betyr «ingenting bortenfor». Med tiden har det fått betydningen «Det mest fullkomne i sitt slag». Uttrykket ble ofte brukt i tiden omkring sekelskiftet 1900 som et superlativ i norske avistekster om kulturelle hendelser, recensjoner med mer.
Denne organette ble gitt til museet I 1948 av Bernhard Bessesen Haugtrø (1874-1959), pensjonert overkonduktør ved statsjernbanen. Han var opprinnelig fra Haugtrøa, Gudå i Meråkerdalen, men hadde bodd i Trondheim i det voksne livet.
I Norge ble modellen Non Plus Ultra solgt av J. W. Cappelen i det minste fra 1884. I en annonse sto å lese: «Ovenstaaende let haandterlige instrumenter anbefales til billig dansemusik i julen. Godt udvalg af bekjendte dansemelodier haver paa lager.» (AP 1885.12.21). Instrumentet ble ofte annonsert sammen med andre organetter og repertoaret var generelt likt det for de andre: sanger og dansemusikk. Spesielt for Non Plus Ultra var dog at kartongsløyfenes ulike lengde også åpnet opp for musikk av ulik lengde, og ikke så standardisert som på andre samtidige, enklere selvspillende instrumenter.
Non Plus Ultra var litt rimeligere i pris, sammenlignet med Ariston eller Aidaphon. 1885 kostet den, inklusive 6 “nodeblad” 38.50 Kr. (MB 1885.04.12; AP 1885.12.21) mot de andre 40 kr (også inklusive 6 skivor).
Av interesse er at all media med musikk for organetter ble i sin samtid kalt «nodeblad» uansett hvis det var laget av metal, kartong, rund, sløyfe eller i bokform!
Non Plus Ultra ble produsert fra og med 1881 av et firma i Leipzig, der Paul Ehrlich var gründer og teknisk direktør. Modellen var Ehrlichs andre patenterte organette, etter Orchestrionette, fra 1876 (Heise u.å.). Han stod bak nærmere 80 patenter på ulike mekaniske instrumenter og bidro til å plassere Leipzig som det fremste senter for mekaniske instrumenter, ikke minst for spilledåser med utskiftet lydbærer eller medium. Firmaet utviklet bland annet også "Ariston" (se gjenstandene RMT 950 og 951). Non Plus Ultra ble laget i denne lirekasselignende modell, samt i en variant for salongen, uten lokk og med hjørnene rundet og dekorert som på en Ariston (McElhone 2002:182).
LitteraturreferanseMcElhone, Kevin The Organette Book - A Comprehensive Study of the Organette, a Self-playing Reed Organ. Musical Box Society of Great Britain. 2002.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».