History
-
Sølensjøen ligger 688 meter over havet og om lag 30 kilometer øst for bygda og kirkestedet i Øvre Rendalen. Før det ble bygd kjøreveg dit i 1939-40 var en tur fra bygda til den fiskerike sjøen øst i fjellet ei dagsreise til fots med oppakning på medbrakt kløvhest, og turen tilbake var naturligvis også et dagsprosjekt. Med slike avstander og såpass vanskelige transportforhold er det innlysende at rettighetshaverne i det rike fisket i Sølensjøen måtte ha husrom til båter og redskap de brukte under fisket. Ettersom fisket la beslag på mange dager og uker i et fjellklima med raske vekslinger trengtes det også buer til nattely. De store fangstene måtte dessuten konserveres og oppbevares på Fiskevollen inntil de kunne hentes med hest og slede etter at snøen hadde lagt seg. Følgelig trengtes det også låsbare lagerhus der den konserverte fisken kunne ligge trygt og godt inntil den ble hentet. På Fiskevollen sto det opprinnelig tre bygningstyper: Båtnaust, eller «nøster» som rendølene kaller dem, kjeller, som ikke er underjordiske murrom, men små tømrete stabbur som ble brukt til lagerformål, og buer, hvor fiskerne kvilte, stelte seg mat og sov. Bygningene lå som et fiskevær med naust mot sjøen og kjeller og buer i bakkeskråningene ovenfor, ved ei lun vik i den nordvestre enden av Sølensjøen. Stedet ble – naturlig nok – kalt Fiskevollen. Fra gammelt av ble samtlige hus på Fiskevollen oppført i laftetømmer, og virket de ble bygd av var fjellfuru fra Sølendalen, der rendølene lenge hadde allmenningsrett. I den grad det ble brukt skårent virke ble dette produsert ved hjelp av håndsag («kransag») og to høye arbeidsbukker.
Den antatt eldste bua og naustet fra Fiskevollen ved Sølensjøen i Øvre Rendalen ble demontert og transportert til Norsk Skogbruksmuseums planlagte friluftsmuseum på Prestøya sommeren 1957. Bygningene ble gjenoppført på museet påfølgende sommer. «Det ble funnet en meget gunstig plassering for buene, og restaureringsarbeidene er både solid og smakfullt utført», konstaterte daværende konservator Arne Skjølsvold (1925-2007).
Buene på Fiskevollen og ved Håene i sørenden av sjøen, der det store høstfisket foregikk, var få. Fra gammelt av skal det ha vært slik at hvert fiskelag brukte ei bu i fellesskap. Det fulgte bruksrett til disse buene med fiskelottene. Mens de fleste lotteiere hadde eget naust, og mange hadde kjell, gikk det lenge før de som deltok i fisket prioriterte å bygge seg egne buer. Dette har vært tolket som om bua – bygningen der fiskerne søkte ly for å kvile og sove – var den minst viktige hustypen på Fiskevollen. Antallet buer økte imidlertid fra 1. verdenskrig, da det ble muligheter for et nytt fiske på den innførte arten sik i nordenden av sjøen etter at røyefisket ble avsluttet. Fra denne perioden og framover fikk for øvrig buene gradvis mer hyttekarakter. De gamle buene ved Sølensjøen var ljørkoier, rektangulære laftekonstruksjoner enkle steinfundamenter. Buene hadde torvtekte tak med ljore. Innvendig var det en tørrmurt eldpall midt i rommet, og sitte- og liggebrisker langs veggene.
Den bua som Norsk Skogbruksmuseums første konservator, Arne Skjølsvold fikk flyttet til friluftsmuseet på Prestøya i 1957 skal på dette tidspunktet ha vært den eldste bua som sto igjen på Fiskevollen. Det oppgis noe upresist at den skal være fra 1700-tallet. Den er cirka fem meter lang og 443 centimeter bred, og har følgelig ei grunnflate på om lag 22 kvadratmeter. Drøyt 2 kvadratmeter av dette arealet er imidlertid en overkraget skut (om lag 50 centimeter) foran inngangsdøra på gavlveggen. Rafthøyden er 180 centimeter og mønehøyden 242 centimeter (målene er tatt i fronten, foran inngangen). Bua har saltak som bæres av åser. Det har to sideåser. De øverste av dem bærer tverrlagte kabber, som i sin tur bærer de endene av mønsåsen som vender mot røykåpningen i taket, ljoren. Den måler 70 X 100 centimeter. Innredningen er enkel. Bua har cirka 60 centimeter brede brisker langs gavlen innerst i rommet og langs langveggene. Over langveggsbriskene er det skåret små nisjer inn i veggstokkene, to på hver langvegg. Det er rimelig å tenke seg at dette kan ha vært hyller hvor fiskerne kunne legge fra seg tobakkspiper, punger og eventuelle lommeur mens de sov. Briskene langs langveggene er for øvrig lagd av uvanlig brede halvkløvninger, mens brisken mot gavlen er lagd av bord. Samtlige brisker har kanttrær langs ytterkanten, mot eldpallen, som danner et sentrum i rommet, er 120 centimeter lang og … centimeter bred. Hvor nøyaktig man har vært i kopieringa av dette bygningselementet i forbindelse medn gjenoppføring av bua i friluftsmuseet på Prestøya er usikkert. Vi finner det ikke sannsynlig at det er den samme steinen og det samme murverket som sto i bua på Sølensjøen. Interiøret ellers er enkelt. Rommet har to tynne slinder i lengderetningen, en på hver side av åren. Det er naturlig å tenke seg at fiskerne kan ha hengt våte klær til tørk på dem når de hadde slike behov. I den fremre gavlveggen er det to firkantete hull (15 X 10 og 12 X 12 centimeter). Disse kan ha tjent som lysåpninger med små kabber som stengsel i stedet for vindusglass. Utvendig ser vi merker etter punktvise hogg i veggtømmeret. Etter tradisjonen skal dette være spor etter skyttere som har prøveskutt mot husveggen, for deretter å hogge ut igjen blyhagl for gjenbruk. Veggtømmeret bærer ellers i liten grad preg av bearbeiding. Man har blant annet valgt å bruke øyet tømmer uten at øyet er hogd eller skåret vekk.
Stokkene i bua fra Fiskevollen er svært værslitte, noe som preger både eksteriør og interiør. Det sørøstre hjørnet innerst i rommet er spesielt dårlig. Forringelsen av veggtømmeret har antakelig i liten grad skjedd etter at museet overtok bygningen. I et brev Tore Fossum skrev i samband med striden om rettighetene til bua i 1969 skrev Tore Fossum følgende: «Et annet forhold som bør understrekes er at ljørbua var helt nedfallen, og at Skjølsvold var i sterk tvil om det var mulig å få den gjenreist i det hele tatt. Bua ble derfor gjenreist på museet med svært mange nye stokker i veggene, og med helt nytt tak, og må derfor sies å være en rekonstruksjon. » Det værslitte og råteskadde veggtømmeret er antakelig stokker som ikke ble skiftet samband med flytting av bua fra Rendalen til Elverum.
Bua fra Sølensjøen sto godt der den ble gjenoppført i 1957. Først etter bortimot 30 år, i 1986 fant man det nødvendig å legge om taket og foreta en del andre småreparasjoner. I 1990 ble bua jekket opp cirka 20 centimeter og utstyrt med en gråsteinsmur, åpenbart for å redusere faren for råte i svillstokkene. Dette tiltaket hadde tilsynelatende ikke varig effekt, for få år seinere så man på nytt behov for samme type tiltak.
En gjennomgang av de antikvariske husene i Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum tidlig på 2000-tallet viste nemlig at det særlig er to forhold som skaper vedlikeholdsutfordringer her. Det ene er det løse, sandete jordsmonnet, som bygningene har en tendens til å synke ned. Kombinert med jordblandet fuktighet fra takdrypp skaper dette lett råte i svillstokkene. Et annet problem er den forholdsvis tette barskogen på øya. Den har en positiv miljømessig effekt idet den skaper en viss distanse mellom bygninger med ulike provenienser og forskjellige opphavelige funksjoner. Klimatisk sett betyr denne skogen imidlertid at både sol og vind får dårlig tak, og det betyr igjen at lokalmiljøet koiene står i blir forholdsvis fuktig. I ekstreme tilfeller så vi tegn til begroing. Dette siste problemet ble umiddelbart forsøkt avhjulpet gjennom tynning. I 2003 ble det også gjort tiltak for å jekke opp flere av bygningene på øya med sikte på å hindre fukt og forebygge råte i de underste svillene. Antikvarisk tømrer Arne Ingar Pedersen (f. 1967) fra Koppang var hovedansvarlig for dette arbeidet, med John Svendsberget (f. 1969) og Preben Øvergaard (f. 1973) fra Norsk Skogmuseum som assistenter. Fiskebua fra Sølensjøen var blant bygningene som ble jekket opp og fikk ny mur av høvelig stein, som ble hentet fra Hernes.
References
-
- LitteraturreferanserJørgensen, Jan Hoff (1987): Sølensjøfisket Øvre Rendal, magistergradsavhandling i etnologi fra Universitetet i Oslo våren 1987
- LitteraturreferanserSkjølsvold, Arne (1958): Det tradisjonelle fiskeværet ved Sølensjøen , artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 1
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0002
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994957
- UUID209e1741-6ba2-449d-afa6-59e74fb938b9
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».