Jølstervatnet eller Jølstravatnet er en innsjø sentralt i Jølster kommune i Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Innsjøen er mer enn 30 kilometer langt og vannspeilet har et flateinnhold på om lag 40 kvadratkilometer. Jølstravatnet er 210 meter djupt, noe som betyr at denne sonen i innsjøen ligger under havnivået. Førsteleddet i navnet er hentet fra bygda innsjøen ligger i, Jølster, fra det norrøne ordet «jolmster», som skal ha betydd bråk eller larm. Dette navnet passer antakelig bedre på elva Jølstra, som fører vatn Vassenden i vestenden av innsjøen til utløpet i sjøen ved Førde 24 kilometer lenger vest. Jølstravatnet skal være et av de beste ørretvatna i Norge. Det sies at rekordfangstene skal ha vært på henholdsvis garn og stang skal være 15. 5 og 12. 1 kilo. Det har vært drevet et forholdsvis aktivt næringsfiske i vatnet, og noe av fangsten foredles til rakørret. Den gode kvaliteten på fisken i Jølstravatnet skyldes de uvanlig gode næringsforholdene i innsjøen, men også vellykket ressursforvaltning.
Det uvanlig gode ørretfisket i Jølstravatnet var antakelig bakgrunnen for at Tore Fossum fra Norsk Skogmuseum interesserte seg for denne innsjøen. I 1964 var han på studietur i Jølster og snakket med flere fiskere, blant annet Nils K. Strand (1884-1967), som ble hovedinformant for museet i dette miljøet. Fossum gjorde lydbåndintervju med Nils Strand 21. oktober 1964.
Nils Strand fortalte at fiskeretten i prinsippet fulgte eiendomsretten langs strendene, men at dette bare ble praktisert strengt når det gjaldt garnfiske. Sommergjester og andre kunne få fiske med stang og oter i forståelse med grunneierne. Da intervjuet ble gjort var det, visstnok forholdsvis nylig, innført fiskeforbud i perioden fra 15. oktober til årsskiftet.
Grunneierne fisket særlig med garn og «stegle», ei line med angler som var egnet med mark. Nils Strand mente at bruk av stegle var den eldste av disse fangstmetodene. Denne oppfatningen begrunner han med at stegle var et billig redskap, og at bestefaren hans, som også var fiskeinteressert hadde fisket bare med denne redskapstypen. Også faren hadde fisket mye med stegle, og unge Nils hadde vært med og egnet krokene. «Men etter kvart som det vart mindre hjelp og etter kvart som økonomien kom seg, så veit du det var mykje hendigare å bruke garn. »
De steglene som hadde vært brukt i familien til Nils Strand hadde om lag 50 angler, men Nils mente det var fiskere som hadde stengler med 100 angler og mer. Anglene var knytt til ei grunnline, som ble kalt for «tygle». Monteringsavstanden mellom dem måtte være såpass stor at anglene ikke hektet seg i hverandre. De var om lag en meter lange, så den innbyrdes avstanden ble om lag to meter. Kroker med mothaker kjøpte fiskerne i Nils Strands tid ferdige på butikken. Marken som ble brukt som agn grov de fram fra åkerjorda. Jo feitere jord, jo feitere og bedre var marken ansett for å være. Steglene ble forankret i botnfester som ble nedsatt der en ventet å få godt med fisk. Sommerstid satte fiskerne kork på tyglene for å holde steglene høyt i vannet. Om høsten og vinteren festet de steiner i endene for å oppnå det motsatte. Fangstene var gode på alle årstider, men Nils Strand poengterte at grunneierne hadde best tid til fiskeaktiviteter om høsten og vinteren. Sommerfisket hadde for øvrig mer sports- og rekreasjonspreg, for da ble det brukt både oter og slik. Steglefisket startet for alvor utpå høsten og fortsatte inntil isen la seg.
Garnfisket hadde så langt tilbake som Nils Strand kunne huske vært underlagt maskeviddebestemmelser, uten at han kunne huske nøyaktig hva minstemålet hadde vært til enhver tid. Garna var om lag 40 alen, cirka 25 meter, lange. Ellers var det med garn som med stegler, de måtte tilpasses fiskens noe ulike vaner til ulike tider av året. Garna ble gjerne satt før det mørknet om kvelden og tatt opp igjen neste morgen. Deretter ble garna greidde og hengt til tørk på spiker på naustveggene. Sommerstid gikk fisken høgt i vannet, og da gjaldt det å ha kork som holdt garna høyt i vannmassene. Utover høsten, når fisken gikk djupere, gjaldt det å få garna til å stå djupere. Nils Strand mintes at broren til bestefaren hans lagde garnsøkker av små neverkruller som det ble lagt stein i, før de ble sydd igjen i endene og knyttet til undertelnene på garna. Neveren tålte all fuktigheten godt. Nils husket at faren hadde heimebundne garn av hampefiber, som ble brukt mest seinhøstes og utover vinteren. Det var da de hadde tid til å fiske. Nils sjøl begynte å fiske med masseproduserte nylongarn som hadde korkflott på overtelna og blykabel nederst. Dette var et framskritt i den forstand at neversøkkene hadde lett for å vikle seg inn i garnet, slik at det ble mye utgreiingsarbeid. De beste garnplassene var gyteplasser med sandbotn, som Nils Strand kalte for «re». Han mener at ørreten i Jølstravatnet starter gytinga litt før jul. Da kunne det bli gode fangster. Nils forteller at han fisket mye med bestefaren, og at han på denne måten opparbeidde et godt blikk for hvor det var «re». Han forteller imidlertid at grunneierne hadde respekt for eiendoms- og rettighetsgrensene. Garna gav noe mer fisk enn steglene, og bruken var mindre arbeidskrevende. Derfor ble det gradvis mer garnfiske og mindre steglefiske.
Garnfisket var altså forholdsvis beskjedent fra gammelt av, men Nils Strand kunne fortelle at det ble fisket en del med not i bestefarens tid. Han mener at nøtene var større enn garna (om lag 2, 5 meter høye), at de hadde mindre masker og var bundet av kraftigere tråd. Det var nottau i begge ender av den bundne nota, og tauet hadde merker, som skulle gjøre det enklere å dra jevnt. Tauene var ikke noe som kaltes «bast». Dette materialet tålte mye fuktighet, men var ikke like slitesterkt som hamp. Intervjuer Tore Fossum lurte på om «basten» kunne ha vært lindebast, uten å få noe sikkert svar på det. Nils Strand visste at det hadde vært laga tau, fortrinnsvis av hamp, på garden, men hadde ikke sjøl vært med på slikt arbeid. Nota ble rodd ut på steder der en ventet at det sto fisk, så langt ut som tauene rakk. Deretter fikk nota synke litt, før den ble dratt jevnt og sikkert mot land. En av naboen til Nils fortalte at han hadde fått ei bøtte full av fisk etter et slikt notkast, og at dette ble reknet for en god notfangst.
I tillegg til stegling, garn- og notfiske hadde Nils Strand opplevd lysterfiske i Jølstravatnet. Dette var et kveldsfiske i lyset fra en nevervarme, antakelig i ei lysterkorg av jern. Nils mintes at lystergaflene hadde om lag tre meter lange skaft. Han kunne også fortelle at fisken i gytetida tidvis sto side om side i vatnet, og at det derfor hadde hendt at faren og han hadde greid å stikke to fisker i samme angrep. Nils syntes imidlertid at dette var «eit stygt fiskje».
Nils Strand husket også at stangfiske ble introdusert i hans gutteår, først med heimelagde fluer og sluker, på stenger som også var heimelagde, uten sneller.
Nils mente at fiskemengden hadde avtatt med tida, og viste til at han i sin ungdom kunne få opptil 30 fisker på ett garn. Det ble mye fisk, så familien til Nils gav ofte bort en del av fangsten til naboer som ikke fisket sjøl. Fangsten ble sløyet, og fisk som skulle lagres for seinere konsum ble saltet og stundom røykt. Raking av fisk er en nyere tradisjon i Jølster, og var for Nils Strand bare noe han hadde «hørt om», inntil en jølstring som hadde vært lærer på Østlandet flyttet tilbake som pensjonist. Han kjøpte fisk for raking, en foredlings- og konserveringsmetode han åpenbart hadde lært der han hadde arbeidd som skolemann.
Fisket betydde mye for grunneierne ved Jølstravatnet. Nils Strand fortalte, med referanse til bestefarens tid, at «å ha eit godt kast til eigedomen sin, det betydde like mykje som eit kyrafôr». Et slikt godt fiskested gav altså like mye næring til husholdet som ei ku. Ørret fra Jølstravatnet var likevel søndagskost, stundom også middagsmat en dag midt i uka.
Naust var det slett ikke alle grunneiere ved Jølstervatnet som hadde, men det var ikke alle som hadde båt heller. Nils Strand mente at et godt naust måtte være så bredt at det kunne stå en mann på hver side av båten når den ble trukket under tak. Naustene var gjerne stavkonstruksjoner som var bordkledde på langsidene, men forholdsvis åpne i gavlene. Mange av disse bygningene var oppsatt med bærekonstruksjoner av bjørkestokker, rett og slet fordi rettvokst bartrevirke var mangelvare på mange garder i Jølster i Nils Strands ungdom. Av samme årsak var det heller ingen sterke båtbyggertradisjoner her. Nils og familien hans hadde stort sett kjøpt båter fra Sandane i Nordfjord til sitt fiske på Jølstravatnet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».