Søndagsskole

Minner kan være så mangt. Jeg var på besøk hos Else her om dagen. Hun var en av disse ustadige militærungene som flyttet ut og inn av klassetrinnet i grunnskolen. Else hadde funnet frem noen diplomer fra tiden på Andøya. Vi har begge en fortid som ivrige søndagsskoleelever. På Andenes var det tre muligheter på søndagsmorgen: Først var det søndagsskole fremst i kirka med flanellograf og oppmøtekort med gullstjerner i. Etterpå kunne en skynde seg rundt nova og gå på Elim, hvor Baptistmenigheten hadde lilla stjerner i et kort som så ut som et fiskegarn. Deretter kunne de flittigste gå på Fresesarmeens søndagsskole der det alltid ble spilt gitar og sitter til sangene.

Søndagsskolen på de fremste radene i kirka var populær. Vi fikk oppmøtekort som vi samlet gullstjerner i. Hver gullstjerne representerte ett fremmøte. Det var viktig å huske å ta med kortet når en var på vei til søndagsskolen. Jeg mener å huske at det også var et slags opprop når vi startet opp. Etter at alle hadde fått stjerne i kortet sitt, sang vi sanger. Det kunne være bevegelsessanger som ”Jesus elsker alle barna” og ” Min båt er så liten”. Jeg hadde flere ulike søndagsskolelærere. Fellestrekket for dem var at de pleide å gjenfortelle bibelhistorier med flanellograf. Jeg husker historien og Sakkeus spesielt godt. Kanskje det kom av at han klatret opp i et tre? Det var enda et morbærtre som han klatret opp i for å se på Jesus. Jeg visste nesten ikke hva et tre var, bortsett fra rognetreet i bestemors hage. Det var vernet og derfor strengt forbudt å klatre opp i. Morbær hadde jeg ikke peiling på hva kunne være, så jeg hadde nok noen strålende forestillinger om hvordan det ville ta seg ut. Så når Sakkeus klatret opp i motrbærtreet så jeg for meg en sint bestemor som nesten dro han ned. Trær var ikke for å klatre i, nemlig! Vi lærte også en sang om Sakkeus. Han gjorde inntrykk på meg, den lille mannen.

Det var to åpenbare fordeler ved søndagsskolen:
Den første fordelen med søndagsskolen var at det var juletrefest for ungene som gikk på søndagsskole. Da fikk vi spekulasiekakemann, mandarin og litt godteri. Og så var det brus, en hel flaske på hver. Det kombinert med å gå rundt juletreet og synge de vakre julesangene gjorde dette til en stor begivenhet. Jeg husker det som en gledens fest.

Den andre fordelen var avslutningen til våren:
Som et bevis på flittig oppmøte fikk en diplom. Disse diplomene var det  Else hadde tatt vare på. Det var vakre tegninger av Jesus som stod i sid kappe og banket på en dør på Diplomet. Øverst stod det Diplom, med store og flotte bokstaver. Og så under: for flittig oppmøte på søndagsskolen, og så navnet på barnet og året det hadde foregått. Under var det underskrevet av søndagsskolelærerne.

Disse diplomene betydde mye da jeg var barn. Jeg pleide å henge mine opp på rommet mitt, med tegnestifter. De var et hederstegn på at jeg hadde fått anerkjennelse. Jeg hadde møtt opp.

Da Else viste meg diplomene sine ble jeg sittende å se på akkurat den fra søndagsskolen. Det var så mange minner knyttet til det med barndommens søndager. Til det å komme hjem når huset lukter godt av søndagsmiddag. Det gjorde det forresten hele veien hjem. Vinduer stod åpne og det hang en umiskjennelig duft av brunsaus utenfor alle hus. Søndag var annerledes enn andre dager. Den var stille, og den hadde sitt eget ritual. Den var et avbrekk.
Søndagsskolen var i flere år en del av søndagsritualet mitt. Det var trygt og det var hyggelig. Søndagsskolelærerne var voksne og de var interessert i oss unger. De husket hva vi het og de brukte tid på oss. Det varmet.

Så i dag, en hyllest til alle søndagsskolelærere som har vist flanelogram og arrangert juletrefest. Dere betyr noe i den store sammenhengen. Det finnes mange diplomer rundt om, som har hengt på barnerom og vært vitnesbyrd om flittig oppmøte. Det var anerkjennelse i praksis, det!