Den første bilen i Askim.

Bilen var kjøpt av ingeniør Georg Furuholmen, eier av A/S Glommen Træsliberi ved Kykkelsrud i Askim. Den ble innkjøp med tanke på passasjertrafikk mellom Mysen og Ørje. I lokalavisen ”Øvre Smaalenenes Avis” kunne man 8. august 1903 lese følgende:

”En Automobiltur kan Askims Beboere faa Anledning til for en billig Pris at foretage Søndag. Herr Ingeniør G. Furuholmen er nemlig ankommen hertil med en Automobil og vil lade denne gaa frem og tilbage mellem Askim Station og Kykkelsrud og medtage Passagerer.
Det er denne Automobil, som antages sat i gang i Dilligenceruten mellem Mysen og Ørje. Den er meget stor og gir Indtryk af at være bygget for og beregnet paa stærk Passagertrafik.
Paa veien hid havde Herr Furuholmen et lidet Uheld, idet han fik en av de pneumatiske Hjulringe punkteret, saa Luften slap du. Senere agter Herr Furuholmen at anbringe massive Gummiringer for at undgaa lignende Uheld, naar Passagertrafikken begynder”.
 

Locomobilen ble importert til Norge av F. Hiorth’s Automobilforretning i Oslo. Det ble importert seks like dampdrevne Locomobiler. Av disse ble fire levert til Holmenkollen Skysstation, en til Hamar Jernstøberi og den sjette til ingeniør G. Furuholmen i Askim. Istedenfor registreringsskilter ble det malt et nummer bak på hver bil med 20 cm høye tall, og Furuholmens bil fikk nr. 11.

Kort tid etter at bilen kom til Askim, ble den kjørt til Mysen og satt i prøvedrift mellom Mysen og Ørje. Dette var nok ikke helt vellykket, og gikk ikke slik Furuholmen hadde tenkt seg. Veiene var svært dårlige med dype spor etter hestevogner, og hestesøm som lå igjen langs veien medførte stadige punkteringer for Locomobilen. I lokalavisen kunne man lese følgende den 28. august 1903:

”Den Automobil, som skulde besørget Strækningen Mysen – Ørje i fast Dilligencerute, og som ogsaa gjorde et par Prøveture på nævnte Strækning, viste sig at være saa usolid og i saa dårlig Orden, at Eieren, Herr Ingeniør Georg Furuholmen, ialfald foreløpig har opgivet Tanken om at optage nogen fast Rutekjøring.
Det var en meget kjedelig Affære for Herr Furuholmen, som har lagt ned mange Penge i dette Kjøretøiet og saa, naar det tages i Brug, viser sig at være saa lidet solid at den ene Part efter den anden gaar i Stykker.”
 

En punktering den gang var ikke bare enkelt. Reservehjul fantes ikke, og slangen måtte lappes direkte på hjulet der det ytre dekket var fastmontert med skruer og klemmer. Skiftbare felger kom i bruk mye senere, og først under første verdenskrig ble det vanlig med skiftbare hjul med ferdig oppumpede ringer. Det hendte også at bilene punkterte på både tre og fire hjul samtidig. Hvis lappesakene da allerede var oppbrukt, var det å gå til nærmeste flishaug og hente et par bøtter med flis som omsorgsfullt ble stappet inn i dekkene. Etter noen timers slit kunne ferden fortsette, og det gikk ofte så flisene føyk, og to lyse striper i ”veien” viste tydelig hvor de hadde kjørt.
Etter den mislykkede kjøringen mellom Mysen og Ørje, ble Locomobilen plassert under tak i Kykkelsrud fram til sommeren 1905.   Den 29. juli dette året kunne man lese i ”Øvre Smaalenenes Avis”:
 

”Den Automobil der skulde besørget Trafikken mellem Mysen og Ørje og som for et Par Aar siden gjorde et fortvivlet forsøg herpaa, afsendtes herfra Askim pr. Jernbane Torsdag. Automobilen har været stationeret (hele Tiden indendørs) her i Askim i Mellemtiden. Den kjørtes med Hest op til Askim Station fra Kykkelsrud – riktignok paa egne Hjul – og det var jo endda noget.
Saavel Turen pr. Hest som pr. Jernbane forløb heldig, saavidt vi har bragt i Erfaring. Ingen kom tilskade; ingen Heste blev skræmt, ikke engang den der drog den op fra Kykkelsrud; ingen Punktering af Ringerne; ingen Maskinskade – alt gikk godt, som det sig hør og bør en Automobil.”
 

Turen pr. jernbane gikk sannsynligvis til Kristiania, men dessverre er det ikke skrevet noe om bilens videre skjebne. Derfor er det uvisst hva som skjedde med bilen etter at den ankom Kristiania.

Omtent samtidig som Locomobilen forsvant fra Askim, kjøpte ingeniør Georg Furuholmen en ny automobil. Dette var en 1905-modell Cottereau. Bilen var produsert i Frankrike, men ble innkjøpt fra firma Anton Rüttgers & Co i Aachen i Tyskland. Prisen var n.kr. 8010,-. I tillegg kom frakten fra Tyskland med jernbane.

Nå var Hafslund A/S medeier i A/S Glommens Træsliberi, og deres tyske forbindelse Siemens var formidler ved kjøpet.  De sendte sin ingeniør Bernhard Thams fra Vinderen til Aachen i to uker for å få kjøreopplæring og teknisk kjennskap til bilen. Kjøpsdokumentene er sirlig sammenbundet under tittelen: ”Anschaffung eines Automobiles”.
På den tiden var det ikke bare å legge av gårde på en kjøretur. Både Amtmannen i Smaalenene og i Akershus, samt politimesteren i Kristiania måtte innvilge brukstillatelse på veiene i distriktet. Bilen måtte også forevises datidens bilsakkyndige.
Et utklipp fra Aftenposten 25. mars 1906 vedrørende søknad om bruk av automobil i Kristiania så slik ut:
 

”Brukstilladelse den 20. januar 1906. Herr Politimesteren.
Vi tillader os herved at andrage om Tilladelse til at benytte Automobil paa Kristiania bys Gader. Automobilen, der væsentlig kun vil blive benyttet ved forekommende Driftsforstyrrelser ved vor bestaaende Fjernledning fra Kykkelsrud i Askim til Slemmestad i Røyken og senere ved den projekterede Kraftledning fra Kykkelsrud til Hafslund pr. Sarpsborg, vil saaledes hovedsagelig kun blive anvendt paa de Gader, der fører ud til Smaalenene og Aker.
Automobilens Dimensjoner er følgende: største Længde 4,7 Meter, største Bredde ca 1,8 Meter, vægt ca 1200 kg, og den er forsynet med en Benzinmotor med 4 Cylindere, der udvikler 20 – 24 hk. Leverandør Firmaet Cottereau i Dijon, Frankrig.
Den hos os forekommende Transport vil bestaa i Befordring af Arbeidere og Verktøi.
Som Chauffeur er vor Ingeniør Thams udlært, men vil saavel Verksmester Haugom og Monør Myhrvold som Undertegnede ogsaa blive oplæret som saadan, da det er af største Betydning for vort Værk ved forekommende Driftsforstyrrelser hurtigst mulig at kunne faa sendt ud til det Sted, hvor Uheldet er indtruffet.
Idet vi vilde være forbunden for at erholde Herr Politimesterens indvilgelse af denne vor Ansøkning, tegner
Ærbødigst”.
 

Som vi ser, var det ikke helt enkelt å kjøre med Automobil på veiene de første årene av bilens barndom i Norge.