Å være ung under 2. Verdenskrig

Vi treffer henne en fin søndag, overalt rundt om i leiligheten hennes ser vi bilder av det som er blitt en stor familie. Hun ble mor til 6, og har uttallige barnebarn og oldebarn, alle som har en liten plass i den koselige leiligheten.
Hun er først litt skeptisk til dette med å være på internett, og forteller oss at hun ikke husker så mye.
Men i det vi forklarer henne hva vi skal spørre om, og hva oppgaven går utpå, går det meste av seg selv.

- Vi var jo veldig redde for tyskerne, vi var jo det.
Forklarer hun, og ler litt. Hun forteller oss at selv om deres normale liv ikke ble mye preget av de nye okkupantene, så var det frykten for det ukjente som regjerte.
- Vi hadde jo egen gård, og grunn og nok av mat. Det var aldri noe vi manglet. Men jeg var bare en ungjente.
- Tyskerne hadde jo leir borte på Rom, men vi på Haugland så ikke mye til dem. De fartet jo frem og tilbake på veiene, og man ville jo ikke møte dem.
Likevel, på en sykkeltur til Sjøllingstad kom Ragnhild og søsteren hennes i møte med Tyskerne.
Hun forteller med stor entusiasme, og man skulle tro hun var yngre enn alderen tilsier.
- Vi var på vei til Sjøllingstad, og syklet. Men når vi kom til Ostadbakken måtte vi gå av og trille syklene våre. Og der var det Tyskere. Vi ble veldig redde for at de skulle gjøre oss noe, men istedenfor tok de tak i enden av syklene våre og dyttet og dyttet, opp hele bakken.
- Vi syklet for harde livet.
Hun forteller at det var en av de morsomme episodene under krigen.
 

Hun forteller oss om et stille samfunn (veldig likt Lyngdal i dag), der alt var ”hysj hysj”, og at hun opplevde å bli skjermet ettersom hun var ung.
- Nei, de snakket i grunn ikke om det. Men du vet, hvis vi var nede på hovedveien så var vi veldig redde hvis det kom tyskere kjørende.
- Vet ikke helt hvorfor vi var så redde, var vell egentlig redde for at de skulle gjøre oss vondt, man hørte jo mye om det.

Vi fortsetter med å spørre om hun hørte noe om radioene, om det som foregikk i Kvås. Men hun forteller oss at folk holdt seg mye til seg selv.
- Fikk man vite noe sånn, så kunne man ikke prate om det med hvem som helst.

Det er lenge siden hun har tenkt på krigen, og føler ikke at krigen påvirket henne mye.
- Det kunne jo være noen episoder man hørte om, og det gjorde at vi var redde for Tyskerne. Det var folkesnakk, og man passet seg veldig for dem.
- Jeg husker en gang, da jeg var på Møskeland og melket kuene. Og da kom det plutselig en Tysker. Han sto bare der og sto på meg og kuene, men så gikk han igjen.
 

For henne handlet ikke hverdagen om krigen, og hun ble ikke mye påvirket. Man hørte ting her og der, men ble skjermet mye av sine foreldre.
Det var mer trafikk enn vanelig.
- Du vet, i den tida var det ikke mye trafikk, men det var mer enn vanelig.

Vi spør henne om hva hun synes er viktig og fortelle unge i dag, og forteller oss at det er viktig og ikke stjele andres land.
Annet enn det forteller hun om en skjermet barndom, der det handlet om å bry seg med seg selv. Og hun merket ikke så mye til krigen, det var liksom livet hennes.