Ost i stram givakt

Bestemoren min hadde et slikt et, som var benhvitt og med gullskrift i gotiske bokstaver. I tillegg var det firkantet. Min bestemor likte gammelost, blåmuggelost og andre oster med sterk lukt. Jeg syntes de luktet så fælt at jeg knappest torde smake på dem. Og når jeg smakte, syntes jeg smaken bedøvde tungen min, slik at jeg måtte sprelle masse med den for og få vekk smaken så fort som mulig. Bestemor skar ostene i rause og godhjertede stykker på brødet, og det med kniv. Hos henne var ostehøvelen til brun og hvit ost.

Jeg var fryktelig glad i brun ost da jeg var barn. Jeg likte best fløtemysosten, for den var så mild i smaken. Og tro det eller ei, jeg liker brunost i dag også. Det er nesten som å banne, det å tilstå at en liker noe så fetende som brunost. Men altså, jeg liker det, veldig godt.

Det å skjære pent av osten kan ha mange ulike betyninger og meninger.

Min venninne Siv har et oppheng som jeg syntes er morsomt. Ostene hos henne må være helt i vater. Det er ikke snakk om hoppbakker på oster i hennes hus! Det er morsomt å spise brødmat med ost hos henne. Om hun ikke er helt fornøyd med måten gjestene har skåret ost på, så glatter hun over osten, slik at den er vatret opp til neste måltid før hun pakker den vekk.

Jeg bestreber med alltid på å skjære pent av osten, i Sivs betydning pent, når jeg er der. Er det bra nok? Nei, hun er et lite petimeter på ostene sine, Siv! Så her må det tiltak til fra hennes egen hånd før osten forlater bordet. Det går liksom litt sport i det for meg, å bruke ostehøvelen på en slik måte at Sivs ost er like rett etter at jeg har skåret av den. En dag greier jeg det kanskje, om jeg øver meg nok!

Et annet pussig trekk på Sivs frokostbord, er at ostene gjerne står på høykant, nettopp for å være enklere å holde rette! Jeg fryder meg over de små detaljer hos andre som gjør oss spesielle.

Mors rause skiver av illeluktende ost er like kjære for meg som tanken på når Siv i dyp konsentrasjon retter opp osten sin etter at jeg har skåret av den. Det er disse deilige og hyggelige trekkene vi husker hos mennesker vi bryr oss om og er glad i. Egenskaper vi smelter litt for og minnes med stor fryd. Så, kanskje du skal se etter hvordan det er med osten i ditt kjøleskap? Er den i vater eller har den hoppbakke?