Gouvssagasak og appelsinjuice

Lars Magne får funklende diamanter i det blå blikket når han trekker pusten dypt og begynner å fortelle om språkarbeidet på Àrran. Da er han i sitt rette element, og det renner fra overflødighetshornet han innehar av kunnskap om arbeidet på Àrran. – Det å få til løsninger i samhandling med andre aktører gjør at vi får til gode prakttiske løsninger som gir bedre tilbud til utøverne. Vi samarbeider godt med mange. Tysfjord kommune er vi i ferd med å formalisere et tettere samarbeid med, og universitetet i Nordland samarbeider vi tett med. Det betyr at vi er med på å gi et lulesamisk språktilbud fra barnehage til universitetsnivå. Det syntes jeg er flott, forteller han glødende engasjert. Men hvem er han, denne Lars som sitter i direktørstolen?

Hvor kan man få operert bort kinnbeina?

Født i Bærum i 1967, og med lulesamisk far fra Tysfjord og markasamisk mor fra Vassdalen, og en eldre bror bosatt i Narvik. – Mor var utdannet jordmor og hadde fått jobb på Bærum sykehus da pappa og hun møttes på en Læstadiansk samling. Det ble kjærlighet, og pappa bestemte seg for å følge med til Bærum hvor mamma hadde fått jobb. Etter at jeg ble født, ble det konstatert kreft hos mor. Vi flyttet da nordover. Hun døde da jeg var fire år. Ordene er hogget inn i hard granitt. Sorgens språk. – Mor var troende, og jeg pleier å spøke med at faren min, han var troende til litt av hvert.  Jeg vokste opp i Narvik, sammen med faren og broren min, og visste godt av mine samiske røtter. På morssiden var de belagt med taushet, skam og tabu, og det frembringer følelsen av at en virkelig har grunn til å skamme seg over sin egen identitet og historie.  I fars familie var det samiske åpent, men bare noe vi praktiserte hjemme. Utad skammet jeg meg. Og så skammet jeg meg over at jeg skjemtes av han, sier Lars Magne tenksomt og ser langt ut i en fjern tanke før han fortsetter. – Det samiske var fraværende som tema på skolen. Da vi endelig hadde noen timer om samers plass i historien, og læreren pekte på et særtrekk med høye kinnbein, lurte jeg seriøst på hvor jeg kunne henvende meg for å bli kvitt kinnbeina mine slik a ingen kunne se de samiske trekkene i meg. Du må huske på, at samehetsen og usynliggjøringen av samer var sterk på den tiden. Og vi snakker ikke om et sprang på lengre enn fra slutten av 1970 tallet. Da verserte det mange myter om samen som en forfyllet person som var litt dum og joiket i fylla. Han kunne drive med innavl og blodskam. Det var ikke noe positivt knyttet til identiteten same, og derfor var det ikke en rolle jeg ønsket å bli identifisert med. Slik sett er min historie ikke ulikt det mange andre samiske ungdommer har opplevd., sier Lars Magne og ser over fjorden og mot fjellene på andre siden. Tankene har tatt seg en avstikker.

Skulle bli lærer, men….

Drømmen fra barndommen var å bli lærer. En manglende bestått matematikk-karakter gjorde at Lars Magne ikke kom inn på lærerskolen. – Derimot fikk jeg, paradoksalt nok jobb som lærervikar. Jeg jobbet med det i tre år i Ballangen og i Musken, ler Lars Magne. –Jeg har søkt på lærerskolen etterpå, og ikke kommet inn. Etter hvert bestemte jeg meg for å ta historie og etter hvert samfunnsfag. Det fant jeg så interessant at jeg i 1997 satt med et hovedfag i hendene der jeg hadde skrevet om min samiske identitet i Ofoten. Jeg fikk plutselig mange knagger å henge min egen historie på. Jeg engasjerte meg i å lære å snakke samisk, både gjennom kurs og språkbad, samtaler og spørsmål. Etter hvert har jeg tilegnet meg såpass kunnskap på et språk jeg ikke fikk i det som burde være naturlig overlevering mellom generasjonene. På grunn av fornorskningspolitikken som er ført de siste hundre årene er mange samer blitt både historie, identitets og språkløse. Derfor tar det tid å bygge broer over det som mangler. Jeg fikk min samiske identitet og stolthet over den gjennom blant annet studier. Det hjalp meg å forstå min egen skamreaksjon. Og nå er jeg glad for at jeg sitter som samfunnsforsker og kan delta i grunndebattene om samiske spørsmål, smiler han, mens han reflekterer stille om en halvferdig doktorgrad som er lagt dypt i fryseboksen fordi døgnet ikke har flere timer. 

Kunstneriske hovedoppgave

Lars Magne har mange interesser, og den som kanskje er mest lydbar, er hans interesse for å lage tekster og melodier og fremføre dem. – Jeg har vært med i Samisk Melodi Grand Prix og blitt nummer to. Det var i 1998. Siden er det blitt en cd som spente over det jeg hadde produsert frem til da. Fra sangen om Appelsinjuicen fra jeg var 18 år, via oversettelse av Mari Boines ”Til Sjøsamene” og til min egen ”Guovssagasak”, som er sangen om min samiske oppvåkning. Cd-en ”Bàlges” kom i 2007. Det var min kunstneriske hovedoppgave, det. Den kom i stand som et samarbeid mellom Sametinget og Nordland Fylke. Den handler i helhet om hvordan det er å være same. De siste årene har jeg spilt mye på festivaler og andre kulturoppdrag. Han Lars med gitaren, han trives der, smiler Lars Magne og legger til at i 2013 skal han på turne med den svenske gruppa ”Jarna”. –Gitar lærte jeg forresten å spille på skolen, og så har det bare tullet på seg.

Den andre hobbyen Lars har, er at han spiller sjakk. – Det er såpass konsentrasjonskrevende at jeg må ha litt overskudd når jeg skal spille sjakk. Akkurat nå tar jobben så mye energi at det sant og si blir lite sjakkspill.

Lars og kofta

Jeg vokste ikke opp med kofte. Vi var hjemmesamer, men frontet ikke den samiske identiteten utad. Derfor var det først som 17-åring jeg hadde kofte første gangen. Da var det lånt litt her og der. Det sporet meg til etter hvert å skaffe meg egen kofte.  Morfars søster Ann-Akko i Vassdalen var den i morslekta som kunne sy kofte. Hun sydde også en til meg. Da var jeg blitt tretti år, gett, og gjett om jeg var stolt av den? Det med koftebruk resulterte i en oppvåkning av stillingtaken til det samiske. Hør bare: Som i alle slekter, er tre av fem søskenbarn flyttet sørover. Jeg ble invitert i bryllup til ett av mine søskenbarn, og bedt om å synge. I samtalen kom det frem at det ikke var ønskelig t jeg stilte i kofte.  Jeg skjønte at det med identitet handler om mange vanskelige følelsene. Jeg valgte og ikke å dra i bryllupet, og mitt fravær fikk diskusjonen opp i familien. Nå er det mange som selv har skaffet seg kofte. Et oppgjør med hvor en vil stå identitetsmessig, er et verdivalg. Da må begge sider være likeverdige, slik at det er et reelt valg om en velger det samiske, der slekta kommer fra eller det norske. Det må i alle fall ikke være en følelse at av samer er noe mindreverdig, av at det er noe å skjemmes over som valget baseres på, sier Lars Magne.

Blikket fremover

Samtalen går i sirkler og piruetter, den kaster snart hit og snart dit på seg. – Ved å søke på stillingen som direktør gjorde jeg et veivalg. Det er en åremålsstilling på seks år, og med mulighet til å søke for en periode til. Så er det slutt. Ingen får sitte mer enn to perioder. Jeg har kjøpt meg hus på Drag, etter å ha leid bolig i alle år. Her skal jeg bli. Jeg ønsker å få frem de gode egenskapene i meg selv, og i mine medarbeidere. Jeg tar meg selv mer på alvor enn jeg har gjort. Ved å søke en stilling som innebærer mer ansvar, har jeg gått i meg selv og sett at dette vil jeg.

Han har mange visjoner, ønsker og håp for det samiske i Norge.  -Jeg har et sterkt ønske om å få blåst liv i en prinsippdebatt om samers vilkår i Norge. Slik at vi kan få prinsippdebatter isede for følerier. Selv om lovverket er på plass, så føler ofte politikere at det ikke er ”samisk nok” selv om et område har vært bebodd av  samer i hundre- for ikke å si tusenvis av år. Den effektive utskrivingen av samer fra historiebøkene de siste hundreår, har visket ut de samiske sporene, slik at vi sitter med meningsløse debatter som politikere bruker tid på, som for eks om det er naturlig at Bodø og Narvik skal ha samiske navn. Slikt føleri må vi ut av for og fa det samiske gjenintegrert som en naturlig levemåte, identitet og språk i Norge. Før vi har tatt den prinsippdebatten blir den mye synsing basert på følelser som er nedarvet enn på historiske fakta og juridiske prinsipper. Den debatten gleder jeg meg til!  Da blir det forhåpentligvis slutt på de halvgode løsninger og dårlige kompromisser. Men før vi kommer så langt må vi som skal debattere våge å se at det er følelser og ikke fakta vi baserer mange verdivalg på. Når gode prinsipper nedfelt i et formelt lovverk forenes med sunn fornuft og ikke bare føleri, og det gjelder begge veier, så kan løsningene bli så mye bedre for samers synlighet som en naturlig del av det norske samfunnet, avslutter Lars Magne med.