Brann var fryktet
Det var med god grunn. I bygdebøkene for Sunndal er det beskrevet flere ødeleggende branner, først hos I. H. Løken og senere hos Glükstad og Seljedal. Gårdsbygningene fram til langt utover på 1800-tallet lå ofte tett ved hverandre. De enkelte underbrukene på gårdene lå oftest i samme tun og vegg i vegg med naboene. Tømmerbygnignene var bygd av furu, helst med mest mulig alved i kjerneveden og taket tettet med never. Til overmål tjærebredde man husene på utsatte steder, selv om dette ikke var så vanlig i dette distriktet. Eneste lyskildene var levende ild i form av oljelamper, spikhylle og talglys. Varmen kom fra åpen ild fra lysovnen og fra en vedfyrt ovn tett ved. Folkene hadde derfor naturligvis stor respekt for ilden og man var forsiktige med ildbruken.
Brann på Gjersvold og i Øksendalen
kombinasjonen av lett brennbart materiale og utstrakt bruk av åpen ild måtte selvsagt likevel få følger. Tross hvor forsiktig man var kunne uhell og forglemmelser føre til at det verste skjedde. Kvelden 9. januar 1778 tok det fyr i Erik Gjersvollds hus på Ålvundeid. Brannårsaken er ikke nedskrevet og kan komme av en mengde grunner. På kort tid spredte ilden seg til alle gårdens hus også til nabobruket hvor Arnt Johansen holdt hus. Det viktigste måtte berges og man klarte å berge all buskapen, men alt innbo brant opp og folkene på Gjersvold sto bare igjen med klærne de hadde på seg. De måtte gå til nabogården for å få husrom den natten. Gjersvold ble tilkjent to års skattefritak på grunn av brannen, men allerede sommeren etter sto nye bygninger på plass i ”utrolig stand” som Løken skriver.
Etter slike hendelser benyttet man gjerne anledningen til å legge husene lengre fra hverandre. Om det var tilfelle med Gjersvold står ikke i kildene jeg har undersøkt, men i alle fall på Øyen i Øksendal lærte man av skade da det begynte å brenne litt etter middagsleitet 28. mars. Bare kvinnene var hjemme på gården. Stua, ildhuset, matstua og ei sengestue brente ned. Fjøs, låve, stabbur og stall sto igjen. Det var sterk landvind og de bygningene som tok fyr var brent opp bare i løpet av en times tid. Alt som var inne i husene skal ha gått tapt. Etter denne hendelsen beskriver Løken husene som ”næsten alle nye, store og kostbare, forsigitig opsadt for ildsvaade, da de er rumeligt fra hverandre.”
25 hus brant til grunnen på en natt
elavenssøndag 6. februar 1785. Husene på de tre grødalsbrukene var plassert i et klassisk klyngetun med bygningene tett ved hverandre. Etter at folket var gått til sengs om kvelden begynte det å brenne i en lade i husene til Ole Olsen. Hos naboen gikk Mali Kristensdatter oppe med datteren Synnøve som bare var spedbarn enda og ble var det som skjedde. Hun fikk raskt varslet om ulykken, men ilden var så rask at alle husene på de tre Grødalsgårdene, så nær som et stabbur, brente ned til grunnen og bare få ting ble berget. 25 hus ble tapt i alt. Etter dette flyttet de forskjellige brukerne til nye tomter.
Følgene av brannen
En brann betydde ikke bare mangel på husrom til man fikk bygd nye bygninger, i mange tilfeller brant også mye av foret til dyrene opp, så selv om man kanskje berget dyra var det knapt med for fram til våren. De fleste brannene på gårdene hendte gjerne om vinteren hvis en skal se på tendensen blant de brannene som er nevnt u bygdebøkene. Det er vel også naturlig da det var tiden man hadde mest behov for ild til oppvarming og belysning. Såkornet til neste år og resten av vinterlageret var innomhus. Når ilden så kom kunne det innebære sult både resten av vinteren og året etter hvis en ikke hadde råd til å kjøpe såkorn. Seljedal nevner under Sjølset at ”Den ene av 2 gårdbrukere mistet alle hus, alt korn og all gårdsredskap, og slapp med livsfare og så godt som naken av sengene. Den annen mann hadde et kufjøs i behold”. Dette hendte natten 29/30 mars 1751.
Spesielt på 1700-tallet var det dårlig med tømmer på mange gårder og man måtte kanskje kjøpe dette fra andre, kanskje langsveis fra. For Gjeldbøen i Øksendal som brant i september 1792 var det ”løkke midt i uløkken, at denne gaard har hidintil været forsynet med furuskov, dog langt fra ikke tilstrækkelig til hele gaardens oppbyggelse” skriver Løken. På gården hadde samtlige bygninger brent opp og en del gårdsredskaper og klær vart også gått tapt. De nye husene ble for øvrig ikke stående lenge da de ”inden faa aar blev ormstukne og derved fordærves”. Grødal derimot hadde ”ikke et eneste furutræ”, Gjersvold ”mangler nesten allslags skov, ja endog til det fornødne brændfang” så man kan skjønne det kunne bli en kostbar og arbeidsom affære å få bygningene opp igjen i mange tilfeller.
"Det kunne tross alt gått verre"
I de fleste tilfellene ser det ut til at folket tross alt har berget seg. Naboer eller husets innbyggere har fort blitt klar over brannen, men med bare noen pøser vann var slokkemulighetene dårlige og ilden gikk gjerne sin gang til den var ferdig brent. Da var man oftest avhengig av naboenes hjelp både til tak over hodet, mat og dugnadshjelp til å sette opp nye bygninger. De fleste gav nok den hjelpen de kunne gladelig, ikke bare fordi det kunne like gjerne være deres tur neste gang, men også fordi det tross alt var det som holdt samfunnet sammen og gjorde det mer levelig her opp mot nord når nøden rammet.