Koie i granskog. Dette er en rektangulær enetasjes bygning med saltak. Grunnplanet later til å være delt i to om lag like store deler av en tverrgående laftevegg. Huset har ei s...
Dette fotografiet inngår i en diasserie med tittelen «Skogshusvær». Dette var et saksfelt som var meget aktuelt like etter 2. verdenskrig, da etterspørselen etter virke var stor o ...
Dette fotografiet inngår i en diasserie med tittelen «Skogshusvær». Dette var et saksfelt som var meget aktuelt like etter 2. verdenskrig, da etterspørselen etter virke var stor og skogsarbeiderne var mange. Folketellinga i 1950 registrerte 39 595 som hadde skogen som arbeidsplass (skogsarbeid og jakt var slått sammen til én kategori). Mange i næringa og i de politiske miljøene var klar over at skogsarbeiderne hadde et tungt og vanskelig arbeid. Alt i slutten av 1920-åra hadde forstkandidat (Johan) Sønnik Andersen dokumentert dette gjennom en koieundersøkelse, som hadde negative konklusjoner. Fra 1937 ble Sønnik Andersen ansatt som statlig arbeidsinspektør for skogbruket. Han arbeidet videre med koiesaken i denne stillingen. I 1941 kom det vedtekter med minstestandarder for skogshusvær, og i 1946 kom den en lov om koier og skogsstaller som videreførte disse intensjonene i vedtektene fra okkupasjonsstyrets tid. Bedre husvær for skogsarbeidere og hester inngikk i en moderniseringsstrategi, der sunnere kosthold, bedre hygiene og mekanisering av det verste slitet var andre sentrale satsingsområder.
Koie i granskog. Dette er en rektangulær enetasjes bygning med saltak. Grunnplanet later til å være delt i to om lag like store deler av en tverrgående laftevegg. Huset har ei skorsteinspipe som er ført gjennom mønet. En mann står ved hjørnet av huset, like ved ei dør på gavlveggen. Omrotete masser i forkant av koia tyder på at huset er forholdsvis nyoppført etter planering av tomtegrunnen. I bakgrunnen skimtes en annen bygning, muligens et uthus.
Dette fotografiet er brukt i en lysbildeserie Landbrukets film- og bildekontor produserte, antakelig i åra like etter 2. verdenskrig. Med bildene fulgte det et lite stensilert teksthefte. Her har dette fotografiet fått følgende tekst:
«Nyere skogstue. Akershus.»
Fotografiet er imidlertid eldre en den nevnte lysbildeserien. Det ble tatt av forstkandidaten [Johan] Sønnik Andersen (1899-1973), antakelig i en periode i slutten av 1920-åra, da han arbeidet med en undersøkelse av skogsarbeidernes arbeids- og boforhold. Det er sannsynlig at han anså det avbildete anlegget for å være et godt forbilde, både fordi det åpenbart var lagt vekt på bygningsmessig kvalitet og fordi man hadde lagt koia på en liten bakkekam med god avrenning. I rapporten han skrev han blant annet dette om tomtevalg: «Tomten må være tørr. Helst en liten haug med helling til alle sider. Flat grustomt er også bra. Kan man ikke undgå å velge tomten i en bakke, bør man ta solid åpen veit – ovenfor hytten – som leder bort overvannet. Verst er det at terrenget heller inn mot tomten fra flere sider («gryte»), fig. 27. Det vil da stå vann inn mot hytteveggen og under gulvet. Da blir det gulvkaldt og rått og nederste kvarv råtner. Man bør sørge for at hytte og stall får lun beliggenhet i le for fremherskende vindretning på stedet. Undgå å bygge i myrhalser, kloss ved myrer, i bekkedaler etc.»
Samme motiv, men i et litt annet utsnitt, finnes under SJF-F.001554.
Det ble tatt av fostkandidaten Johan Sønnik Andersen (1899-1973) i en periode da han arbeidet med en undersøkelse av skogsarbeidernes bo- og arbeidsforhold. Arbeidet startet vinteren 1926, da Andersen gjorde en levekårsundersøkelse i skogskoier i Hedmark og Oppland, etter oppfordring fra faren, fylkeslege Einar Andersen i Oppland, og fylkeslege Vollert Hille (1863-1934) i Hedmark. Prosjektet ble støttet av Den norske Nationalforening mot Tuberkulosen. Sønniks far, Einar Andersen, skrev et sammendrag av undersøkelsen. Sammendraget ble publisert i «Meddelelser fra den Norske Nationalforening mot Tuberkulosen», nummer 84 i 1927. Undersøkelsen i Hedmark og Oppland satte fokus på en del viktige forhold, men for å få klargjort disse ytterligere, ble det søkt om støtte til videre undersøkelser i Nord-Trøndelag, ved Bangdalsbruket, hvor man hadde innført såkalt felleshusholdning med kokke i skogstuene. A/S Kneipbrødfabrikken og Statssekretær Jacob Aall og hustrus legat støttet prosjektet, og Sønnik Andersen var på feltarbeid i Bangdalsbrukets distrikt i november 1927. De to undersøkelsene ble publisert sammen i et hefte med tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levevilkår» i 1932. Heftet ble utgitt på Den norske lægeforenings forlag. Sønnik Andersen figurerte som forfatter, men faren Einar Andersen hadde bidratt med kommenterte kostholdsanalyser over 12 av de 101 sidene publikasjonen besto av. Sønnik Andersen innledet presentasjonen av undersøkelsene med noen linjer om hvor mange som hadde skogsarbeid og tømmerfløting som hovedinntekstkilde. Deretter orienterte han om hvilke lover som regulerte arbeidet i denne sektoren, før han beskrev ulike sider ved skogsarbeidet. Heftets største kapittel handler om det Sønnik Andersen kalte «skogshyttene» - som på Østlandet gikk under betegnelsen «koier» og i Trøndelag ble kalt «skogstuer». Deretter beskriver han kostholdet i disse husværene om kostholdet, både fra et økonomisk og et ernæringsmessig perspektiv. På dette siste området suppleres han altså av faren Einar Andersen, før Sønnik avslutter med å orientere om forholdene i Sverige med hovedvekt på «skogshärbärgesinspektören» og hans virksomhet. Dette fotografiet, som skal være fra Akershus, er ikke brukt i Andersens publikasjon, men det er antakelig tatt i den perioden han hadde et hovedfokus på koielivet og arbeidsforholdene i skogen.
Johan Sønnik Andersen ble født på garden Seberg i Ringsaker, som sønn av lege Einar Andersen (1864-1954) og kona Asløv, f. Johnsen (1865-1961). At familien bodde i Ringsaker skyldtes nok at den unge medisineren hadde familie der. Sønniks bestefar, Christen Andersen (1825–93) hadde vært både lensmann og fogd med bosted i denne bygda. Da gutten var fem år flyttet familien til Lærdal i Sogn, hvor Einar Andersen var distriktslege i perioden 1904–17. Seinere kom han til Oppland som lege. Samtidig flyttet sønnen Sønnik til Oddernes ved Kristiansand for å gå ettårig skogskole. Her tok han eksamen våren 1918. Med vitnemål fra skogskolen fikk han en stilling som driftsassistent i Ringsaker allmenning. For å kunne øke sin kompetanse ved skogbruksstudier på Norges landbrukshøgskole tok han examen artium i norsk og matematikk i 1922. Sønnik Andersen tok avsluttende eksamen ved Norges landbrukshøgskoles skogbruksavdeling 1925. Deretter etablerte han sitt eget firma, «Lillehammer skogkontor», som tilbød oppmålings- og taksasjonstjenester. Dette ble neppe noen glimrende forretning, for i 1928 vendte han tilbake til stillingen som driftsassistent i Ringsaker allmenning. Dette levebrødet hadde Sønnik Andersen fram til 1935. Deretter fulgte et par år som skogforvalter i Eidskog kommuneskoger inntil han 1937 ble ansatt i en nyopprettet stilling som arbeidsinspektør i skogbruket. I 1951 avanserte Sønnik Andersen til byråsjef i Skogdirektoratet i Landbruksdepartementet, hvor han i 1958 fikk status som underdirektør.
LitteraturreferanserKrogstad, Gunleif (2000): Skogskokkene. Koieforhold og kokkeliv i A/S Meraker Brugs skoger og 1940- og 60-årene, hovedoppgave fra Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim
![Koie i granskog. Dette er en rektangulær enetasjes bygning med saltak. Grunnplanet later til å være delt i to om lag like store deler av en tverrgående laftevegg. Huset har ei skorsteinspipe som er ført gjennom mønet. En mann står ved hjørnet av huset, like ved ei dør på gavlveggen. Omrotete masser i forkant av koia tyder på at huset er forholdsvis nyoppført etter planering av tomtegrunnen. I bakgrunnen skimtes en annen bygning, muligens et uthus.
Dette fotografiet er brukt i en lysbildeserie Landbrukets film- og bildekontor produserte, antakelig i åra like etter 2. verdenskrig. Med bildene fulgte det et lite stensilert teksthefte. Her har dette fotografiet fått følgende tekst:
«Nyere skogstue. Akershus.»
Fotografiet er imidlertid eldre en den nevnte lysbildeserien. Det ble tatt av forstkandidaten [Johan] Sønnik Andersen (1899-1973), antakelig i en periode i slutten av 1920-åra, da han arbeidet med en undersøkelse av skogsarbeidernes arbeids- og boforhold. Det er sannsynlig at han anså det avbildete anlegget for å være et godt forbilde, både fordi det åpenbart var lagt vekt på bygningsmessig kvalitet og fordi man hadde lagt koia på en liten bakkekam med god avrenning. I rapporten han skrev han blant annet dette om tomtevalg: «Tomten må være tørr. Helst en liten haug med helling til alle sider. Flat grustomt er også bra. Kan man ikke undgå å velge tomten i en bakke, bør man ta solid åpen veit – ovenfor hytten – som leder bort overvannet. Verst er det at terrenget heller inn mot tomten fra flere sider («gryte»), fig. 27. Det vil da stå vann inn mot hytteveggen og under gulvet. Da blir det gulvkaldt og rått og nederste kvarv råtner. Man bør sørge for at hytte og stall får lun beliggenhet i le for fremherskende vindretning på stedet. Undgå å bygge i myrhalser, kloss ved myrer, i bekkedaler etc.»
Samme motiv, men i et litt annet utsnitt, finnes under SJF-F.001554.](https://dms-cf-08.dimu.org/image/019EE6Eezm4Lp?dimension=1200x1200)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».