Fra flommen i 1934, slik den artet seg i Fet, som var den Akershus-kommunen som var hardest rammet. Bildet er antakelig fra et sted i nærheten av Fetsund. Fotografen har åpenbart s...

Den 7. mai 1934 kunne abonnentene til Akershus Arbeiderblad lese følgende:

«Vassdragsvesenets rapport.
Man må regne med en vannstand på 8,5 a 9 meter i Øieren.
Fra vassdragsvesenets kontor er det idag kommet følgende melding om vannstanden og vannføringen:
Ved Stai i Østerdalen var vannføringen igår 1 300 kbm. Idag 1 830. Man regner med kulminasjon idag.
Elverum: 2 050 kbm. igår. Idag 2 600. Man regner med kulminasjon imorgen.
Losna, Gudbrandsdalen: 950 kbm. igår. Noe stigning idag.
I Mjøsa var vannstanden igår 3,7 meter, idag 4,09.
I Øieren var vannstanden igår 5,6 meter, idag 5,86. Tilløpet til Øieren var igår 1 550 kbm., idag 1 750 kbm. Man maa regne med at vannstanden i Øieren vil stige til 8,5 a 9 meter, meddeler kommuneingeniørkontoret i Lillestrøm, som også har gitt ovenstående oplysninger. Det vil si at man nok også i år må være forberedt på flom her i distriktet. Forhåpentlig vil det dog ikke bli så ille som i 1927, da vannstanden på det høieste var oppe i 9,36.»

Vannet i de øvre bygdene skulle videre nedover i vassdraget, blant annet gjennom romeriksbygdene. Den 15. juni var det verste over, og Akershus Arbeiderblad kunne referere den informasjonen fylkesmannen hadde innhentet om skadeomfanget:

«Flomskaden i Akershus.
Oppgitt til 15 000 kroner.
Fylkesmannen i Akershus har innhentet oppgaver fra de kommuner i fylket som blev berørt av flommen i vår angående størrelsen av den skade den anrettet på eiendommene. Ordføreren i Fet anslår skaden i herredet til 80 a 90 000 kroner. Ordføreren i Rælingen har anslagsvis satt skaden på privat eiendom i Rælingen kommune til 15 a 20 000. Størstedelen av skaden antas å falle på gårdbrukere og på Nordby bruk. I Nes beløper skaden sig efter skjønn til kr. 20 585. I Lillestrøm har den nedsatte takstnevnd verdsatt skaden på hus til kr. 20 545 og skaden på gjerder og kjellere til 4 500. Ordføreren i Enebakk har meddelt at størsteparten av det oversvømte areal er havn og endel eng. Skaden anslåes til ca. 500 kroner.
Fylkesmannen anslår overfor Justisdepartementet at de skadelidte kommuner får del i en mulig flomskadebevilgning.»

Etter storflommen i 1934 - da det tilfeldigvis også var gjort et utredningsarbeid knyttet til tappingsreglementet for Øyeren - ble det invitetert til debatt om saken på Lillestrøm. Den 18. mai 1934 refererte Akershus Arbeiderblad denne diskusjonen slik:

«Reguleringen av Øieren.
Meget delte meniner om nytten av å forhøie vannstandrn fra 4,8 til 5 meter.
Brukene og kraftverkene interessert i en økning, men grunneierne motsetter sig økningen.
Skarpe uttalelser om manøvreringen av Solbergfoss.
Det møte som var sammenkalt på initiativ av stortingsmann Nordanger for å drøfte det fremlagte forslag om ny regulering av Øieren, hadde fått øket aktualitet som følge av den store flom som i disse dager har overgått distriktet.
Som kortelig nevnt onsdag hadde der innfunnet sig en meget representativ forsamling i kommunelokalet i Lillestrøm tirsdag for å høre de interesserte parters mening om denne viktige sak.
Generaldirektør Rogstad i Vassdrags- og elektrisitetsvesenet gav en oversikt over den fremsatte proposisjon. Det andragende som var kommet fra Glommens og Lågens Brukseierforening gikk ut på en bedre utnyttelse av Øieren som magasin ved å heve vannstanden fra 4,8 til 5 meter. Denne økning hadde ikke administrasjonen kunnet anbefale, da man fant at fordelene ikke var store nok til å opveie ulempene. Ved en opregulering til 5 meter vilde 1 300 dekar – vesentlig beitemark – bli satt under vann, og en del mark som nu var dyrket vilde gå over til å bli beitemark. Hertil kom skade og ulemper ved fløtningen og øket arbeid ved bygging av lenser. En uttapning av Øieren til 2,4 meter vatr det ikke reist innvending mot av nogen. Blev vannstanden øket til 5 meter vllde man få et magasin på 157 millioner kubikkmeter og dette vilde bety en kraftøkning for elektrisitetsverkene på 10 000 naturhestekrefter. En annen fordel ved økningen var at man kunde opnå en flomsikring ved en sterkere uttapning om vinteren. Opgjøret av 1865 dannet det rettslige grunnlag for manøvreringen av Øieren idag. Nu hadde man ikke noget rettslig grunnlag til å forandre manøvreringen. Ved bygningen av Solbergfoss blev flomløpet ved Mørkfoss sprengt ut. Forholdet var at der ved Solbergfoss nu effektivt kunde slippes mer vann enn ved den tidligere dam ved Mørkfoss. Dette hadde man kunnet konstatere ved direkte observasjoner.
I hovedstyrets forslag til slipningsreglementet heter det i § 3:
«Ved stigende vannstand fra 6,00 til 6,50 m. på Mørkfoss vannmerke åpnes dammen sukcessivt helt under iakttagelse av at vannstanden ved renneinntaket ved Solbergfossen ikke senkes under den for fløtning nødvendige høide, nemlig kote 99 428 efter Vassdragsvesenets generalplan. Dammen holdes derefter åpen til vannstanden efter kulminasjonen er sunket til 7,50 m. på Mørkfoss vannmerke, hvorefter dammen ved en sukcessiv overgang atter manøvreres således at forholdet mellem vannstand og avløp som det var ved den gamle Mørkfossdam såvidt mulig igjen opnåes.
Hvis der skulde opstå fare for større skade som følge av at dammen manøvreres efter de i dette punkt optrukne bestemmelser kan dog Hovedstyret for Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet på begjæring av nogen interessert påby at avløpet så lenge hovedstyret antar at denne fare er for hånden, reguleres således at forholdet mellem vannstand og avløp blir som det var ved den gamle Mørkfossdam.»
Det har vært nøie overveiet hvad en sterkere tapning vil medføre. En sterkere tapning vil således medføre at Solbergfoss taper kraft ved at vannstanden blir for lav. Der vil bli øket strømhastighet ved Bingsfoss atholdslenser og ved Fetsund lenser. Hertil kom til at en sterkere tapning vilde bety ulemper i den nedenfor liggende del av vassdraget. Når det ikke var foreslått en lavere grense for tapningen, så var det fordi denne ikke vilde minske storflommene. I år vilde man således ikke kunne opnådd mere enn en senkning av flommen med 22 cm. Ved Aursundreguleringen var det regnet med en senkning i flommen på 8 cm. Flommen ved Blaker har i år vært større enn i 1927. Der hadde derfor ikke vært noget mer å opnå ved å slippe vannet. Fordelene ved en økning av vannstanden er mer vannkraft og at det vil bli mindre flom. Ulempene er de skader som påføres fløtningen og grunneierne ved at vannstanden holdes høi utover høsten.
Gårdbr. Ole Nitteberg, Skedsmo, hadde tidligere vært stemt for et forslag som det som var fremsatt i proposisjonen, men efter de erfaringer som man nu hadde høstet, vilde han bestemt fraråde å vedta forslaget. Grunneierne fikk søke domstolenes bistand. Man fikk undersøke lovligheten av at dammen blev sløifet ved Mørkfoss og lagt til Solbergfoss. Forholdene var blitt forverret efterat sammen ved Mørkfoss blev tatt vekk.
Direktør Johannessen i Christiania Tømmerdireksjon fremholdt at det foreliggende forslag var i industriens interesse. Grunneiernes interesser var en annen. Generaldirektøren hadde uttalt at en vedtagelse av proposisjonen vilde skape et nytt rettslig grunnlag. Taleren kunde ikke innse at det var nødvendig å gå den vei. Man kunde som i 1928 komme frem på en annen vei. Fløtningen var interessert i å få flommene senket, men der måtte anvendes midler som ikke skadet andre interesser: Sterkere tapning medførte større strømhastighet ved Fetsund. Ved tapningen nu var det en strømhastighet på 2,25 meter i sekundet mot tidligere 1,98. Lensene måtte forsterkes for å kunne motstå en slik strømhastighet. Efter flommen i 1910 blev der nedsatt en komté som hadde undersøkt hvilken vei man kunde gå for å senke flommen i Øieren. Mna var kommet til det resultat at det mest effektive var å kunne regulere de ovenfor liggende sjøer – Osen, Aursund og Storsjøen i Rendalen. Aursund var nu reguleret og den satte i år flomhøiden ned med 8 cm. For Osen var der gitt konsesjon, men den var endnu ikke regulert. Storsjøen i Rendalen var den største, og det vilde ha vært heldig om de var gitt konsessjon for regulering av denne. Men komitéen var ikke blitt stående ved dette, den hadde også pekt på en sterkere tapning av Solbergfoss. Mjøsen var regulert på en høide mellem 1,64 og 3,84. Den 16. april i år var Mjøsen nede i 1,99. Den stod da stille til 18. april, men fra 18.-24. april gikk den op ½ meter. Taleren visste ikke om det var undskyldende momenter for denne stigning. Helst vilde han ha sett at Mjøsen hadde vært tappet ut. Tømmerdireksjonen hadde tatt til orde for at reguleringen av Øieren måtte foretas av Vassdragsvesenet. I Aursund var det staten som regulerte vannstanden. I Mjøsen var det brukseierne, men det var det samme som å sette bukken til å passe havresekken.
Disponent Opdahl fremholdt at brukene var interessert i en jevn vannstand. Brukene var skadelidende ved en lav vannstand på 6 fot og de var skadelidende ved en vannstand på 16 fot. Brukene var interessert i en høi vannstand om høsten. Proposisjonen tilfredsstillet brukene som ventet på en økning av vannstanden med 20 cm. til 5 meter. Ved en vannstand på 6 fot påførtes brukene utgifter. Taleren vilde be om at det måtte bli tatt hensyn til brukene, som ønsket en jevn vannstand på 5 meter og noget fast som man kunne regne med.
Direktør Furuholmen i Glommen og Lågens brukseierforening oplyste at i praksis var ikke vannstanden på 4,80 meter. Vannstanden hadde ligget på en høide av 5,16 meter, og 4,98 meter. Man var vant til så høi vannstand og til at den blev holdt oppe til ut i oktober. En vannstand på 4,80 kunde optre tidlig. I 1911 hadde man fra 17. juli og hele sommeren utover 4,80, 1919 likeledes 4,80 og i 1920 hadde man 4,80 meters vannstand fra 19. juli av. Man hadde trodd at det var i brukenes interesse å få en høiere vannstand enn nu. Det areal på 1 300 dekar som var nevnt var ikke dyrkbar mark og dette kunde det ikke gjøres regning med likevel. Taleren mente det var økonomisk riktig å gå til en økning til 5 meter. Når det var nevnt at det ikke var nødvendig å gi reguleringstillatelse, så var dertil å bemerke at brukene nedenfor ingen interesse hadde av å senke flommen i Øieren. Å påbegynne senkningen tidligere enn på 6 meter var betenkelig. Når flommen stiger avtar vannmengden ved Solbergfoss. Ved 7 ½ meters vannstand er det ved Solbergfoss mindre fall enn om vinteren.
Direktør Gulliksen, Kjeller, vilde henlede opmerksomheten på at staten var intreressert ved oversvømmelsen av Kjeller flyplass. Staten hadde nedlagt en anselig kapital på plasdsen, og staten måtte henlede opmerksomheten på at plassen var satt under vann. Det værste var at vannet blev stående i plassen hele sommeren. Det var ikke mulig å foreta sikker flyvning, hvis vannet blev stående utover. Å stanse tapningen ved 7 ½ meter var meningsløst. Hele dreneringsarbeidene på plassen var da bortkastet. Fabrikken blev påført en skade av 10 000 kroner hver gang det var flom. Plassen blev utjenlig som flyveplass, når den blev oversvømmet som i år. Det virket eiendommelig at Solbergfoss lukket portene, når det blev meldt om flom. Meldingen om flommen kom søndag, men først tirsdag åpnet Solbergfoss. På Kjeller forstod man ikke at en statsgren kan motarbeide en annen statsgren. Taleren måtte på det kraftigste henstille til rette vedkommende at portene ikke måtte bli stengt når vannstanden kom ned i 7 ½ meter. Blev vannet stående i den høide, kunde man risikere flyveuheld op den opbløtte plass.
Ordf. Thoresen, Lillestrøm, oplyste at Lillestrøm hadde interesse av å få flommen ned og bli kvitt de store flomtoppene. Lillestrøm hadde i likhet med brukene interesse av en jevn vannstand. Det som syntes å ha mest interesse var en regulering av sjøene. De 30 cm. som var opnådd ved regulering av Aursund og endring av slipningsreglementet vilde ikke klare sig for Lillestrøm, som var interessert i en regulering på andre kanter. Taleren ville henstille til myndighetene å ta sig av spørsmålet om regulering av sjøene, så man kunde få et resultat. Slik som det har gått påførtes jordbrukerne og grunneierne stor skade ved de stadig tilbakevendende flomtopper.
Ordf. Larsen, Skedsmo, fremholdt at brukene og kraftverkene fikk for stort spillerum. Det var merkelig at så store arealer år efter år kunde settes under vann. Regulering av sjøene hadde nok sin betydning, men denne var ikke særlig stor. Man kunde ikke bare ta hensyn til kratstasjonene og brukene og la grunneierne ta skaden. Sp man på forholdene ved Solbergfoss, fikk man det bestemte inntrykk at vannstanden blev holdt oppe av hensyn til fløtningen i tømmerrennen der nede. Denne var lagt slik at man måtte ha høi vannstand for å få tømmeret op i rennen. Dette var ikke kommet frem før, men taleren trodde at dette var et spørsmål av meget vesentlig betydning. Gårdbrukerne i Skedsmo vilde ikke godvillig gå med på å få proposisjonen vedtatt. Taleren kunde ikke frigjøre sig fra at Vassdragsvesenet hadde sett mer på de andres interesser enn på grunneiernes. De kommunale myndigheter i Skedsmo var klar over at de måtte støtte gårdbrukerne i denne sak.
Fylkesmann Christensen hadde ikke noget positivt å bringe frem i saken, men for distriktet vilde det være av betydelig interesse å få regulert flommen. Spørsmålet om å finne en ordning uten skade, hadde vært oppe til drøftelse. Det var oplyst at flommen i år vilde blitt 8 cm. større om Aursund ikke hadde vært reguleret. Flommen var i år 19 cm. lavere enn i 1927. Og hadde det ikke vært ekstraordinær slipning ved Solbergfoss i år vilde også flommen ha vært større. Her var det meget stridende interesser til stede. Taleren hadde holdt på at man måtte søke å få en regulering av flommen.
Ordf. Svindal, Enebakk, oplyste at Enebakk hadde den lengste grense til Øieren, 2 mil på den ene side og 1 mil på den annen. Skrentene var imidlertid nokså bratte, men megen havnegang blev satt under vann. En heving av vannstanden vilde ta vekk meget av velteplassene for tømmeret. Hvis vannstanden blev hevet med 5 fot måtte tømmerveltene legges høiere. Grunneierne i Enebakk måtte forlange erstatning, hvis flommen blev hevet.
Gårdbr. Nitteberg fremholdt at grunneierne nu begynte å tvile på de beregninger som forelå fra Vassdragsvesenet. De gamle beregninger var nesten 100 år gamle. Taleren hadde undersøkt dokumentene fra den tid, og det viste sig at grunneierne da var lovet en vannstand på 10 fot. Senere var denne gått opover fot for fot til 20 fot. I 1927 var den endog 3 ½ tomme over 20 fot. Hvis Solbergfossdammen var effektiv burde den kunne ha tatt alt flomvannet, og da kunde det vært en tanke å gi noget igjen. Men som det nu var anså han dette for vanvidd. De som hadde sine livsinteresser knyttet til jorden, hadde fulgt med. Hvis vannet idag hadde gått fritt efter en vannstand på 4,8 meter, så vilde meget vann vårt gått ut av Øiern. Nu slipper man vannstanden op i 6 til 6 ½ meter. Det virker ødeleggende på dreneringen og havnegangene. Vannet står langt over hvad tilfellet har vært før. Nu står vannet også over 4,8 meter om høsten. Vi mener dette skyldes feilregning og feilmålinger ved Solbergfoss. Skal tapningen bli effektiv må valsene holdes oppe. Det vann som går ut kan ikke komme igjen. Flomtoppene er skadelige, men størst blir skaden, når flommen blir langvarig. Efter flommene i 1910 og 1916 var det rekordavlinger, men i 1927 kunde det ikke slippes et dyr på slettene en gang, og det blev ikke slått. Av disse grunner tvilte taleren på beregningene. Taleren vilde henstille til grunneierne ikke å gå med på proposisjonen. Og så burde man undersøke lovligheten av at Mørkfossdammen var nedsatt og flyttet til Solbergfoss.
Direktør Johannesen vilde oplyse at tømmerrennen kunde brukes ved lav vannstand. Taleren trodde man kunde bruke flyveplassen om 2-3 uker.
Direktør Gulliksen beklaget ikke å kunne innby til flyvetur om 3 uker. Taleren hadde vært ved Solbergfoss og tatt tømmerrennen i øiesyn. Og denne var slik at hadde vannstanden vært 50 cm. lavere var det vanskelig å fløte. Den skuff man hadde til å ta inn tømmeret i, kunde ikke heves og senkes mer enn 50 cm. Hvilken kote ligger bunnen av tømmerrennen på?
Generaldirektør Rogstad mente Nitteberg og Gulliksen misforstod saken. Det vi ikke meningen å slippe mindre på 4,8 enn før. Ved Solbergfoss blev sluppet like meget som før ved Mørkfoss. Det var en misforståelse, hvis man trodde man hadde lovet å holde flommen. Man måtte huske på at de store flommer kunde man ikke holde igjen. Det man måtte gjøre var på senke flommene mest mulig. Hvis man holdt tilbake vannet som før, vilde man få fulle magasiner og inttet å ta imot med. Talere vilde reservere sig mot det tidligere nevnte tall på 8 cm. Dammen ved Solbergfoss blev ikke regulert efter beregninger, men efter hvor høit vannet stilte sig nede ved Langnes. Det var direkte observasjoner.
Vassdragsdirektør Hugo Søresen oplyste at inntil 1927 blev vannet sluppet på samme måte som før. Efter flommen i 1927 tok vi op spørsmålet om å slippe mer vann i Øieren. Saken blev drøftet med brukene og fløtningen. Og disse gikk med på en prøve om de enn hadde visse betenkeligheter. Det var av hensyn til fløtningen at det ikke blev åpnet før på 6 meter. Fra 6 ½ meter var alle glugger åpnet. Initiativet til å gjøre noget var blitt tatt av Vassdragsvesenet.
Gårdbr. Nitteberg hadde ikke misforstått noget, men han hadde sagt at grunneierne foretrakk fritt løp på 8 meter. De var forespeilet en vannstand på 10 fot, men det blev pålagt fot for fot til 20 fot. Det kunde gå langt mer vann ved Solbergfoss, men valsene blev holdt nede.
Gårdbr. Arne Tveter, Fet, oplyste at grunneierne i Fet var betydelig skadelidende. Han kunne slutte sig til Nittebergs uttalelser. Grunneierne hadde interesse av å få op utløpet. Det var ikke forsvarlig å stenge vannet. Det var beklagelig at vannet i Mjøsa fikk lov å gå op i april. Han mente det var flyktige beregninger Vassdragsvesenet hadde. Forholdene ved Langnes var ikke de samme idag som for 50 år siden. Elven leiret sig op. Det var beklagelig at vannstanden blev holdt over 5 meter, når den tillatte grense var 4,8 meter.
Viseordf. Karl Petersen, Fet, fremholdt at huseierne hadde stor skade av topflommene. Han mente man burde holde Mjøsa tilbake.
Gårdbr. Schiørn, Skedsmo, sluttet sig til Nitteberg. Han mente man måtte lense ut Øiern mest mulig, når det kom flommeldinger nordfra. Et par tommer spilte en stor rolle. Uttapningen måtte foregå hurtigst mulig. Det var av betydning å slippe de lange flommer. Det var ikke hyggelig å få vann i husene, og blev det stående 8 dager blev husene ødelagt.
Direktør Paus oplyste at Mjøsa blev regulert av brukseierne med det for øie å få vann nok til fløtningen. Det var i april bare 35 cm. tapning igjen i Mjøsa og det var bare til 10-12 dager. Fra vannet begynte å stige stod alle luker åpne. Taleren trodde ikke reguleringen av Mjøsa hadde noen betydning.
Gulliksen understreket at det ikke gikk an å vente med slipningen til det fløt over i Mjøsa og Øieren.
Nordanger trodde Skog- og vassdragskomiteen vilde forstå hvor vanskelig det var å finne en ordning, så motstridende som interessene var. I Lillestrøm ventet man at Storsjø- og Osen reguleringen vilde komme, og at tapningen kunde begynne før. Når det gjaldt høstvannstanden hadde Lillestrøm samme interesser som brukene.
Rogstad oplyste at ved Langenes var det bare fjell. Der blev ingen avleiringer, da flommen vasket vekk alt.
Nitteberg vilde henstille at valsene ved Solbergfoss blev holdt åpne lengst mulig. Han anså det heldigst om Mørkfossdammen blev brakt tilbake og man fikk igjen den gamle ordning.
Thorleif Berntsen, Fet, anbefalte de som skulde på befaring å ta en tur op til Fetsund for å se på ødeleggelsene.
Debatten var hermed slutt, og Nordanger avsluttet møtet med en takk til alle som var kommet til stede til møtet.»

Collapse text