Tømmer på Valmen, den forgreininga av Osensjøen i Åmot kommune der sjøen har sitt avløp i elva Søndre Osa. Hit ble det slept tømmer som var levert langs innsjøens strender og ved t...

Den 5. september 1938 skrev Per Grambo denne reportasjen fra Osensjøen i avisa Østlendingen:

«Kolossen i Osensjøen som virkeliggjør det gamle sagn.
Men moderne jutul, som tar 6 000 kilo i et jafs.
Nord-Europas største muddermaskin som skal arbeide døgnet rundt til utgangen av 1940.
Et besøk ved de store reguleringsarbeider, hvis annen etappe begynner idag.

Ved gården Skaveren i Nordre Osen stikker det en landtunge ut i sjøen, i tre store hauger. Hvorledes de er opstått vet sagnet å fortelle om. I jutultider bodde det et par jutuler i disse trakter, mann og kone. Det var et nokså moderne ekteskap til jutuler å være, idet han bodde på østsiden og hun på vestsiden av sjøen. Når de skulde treffe hverandre måtte de derfor går rundt sjøen, idet den her var bred og meget dyp som nå. Dette syntes jutulmannen var adskillig besværlig og han fant da på å ville gå igang med å bygge en landevei over sjøen ved å fylle op med jord og sten. Men sjøen blev dypere og dypere, og alt det jutulen strevet forslo det ingen ting. «Så jup en putt har je aldri fønni», sa jutulen. Byggearbeidet viste sig å være like håpløst som Babels tårn, og landeveien blev aldri ferdig, jutulen fant på en annen råd for å treffe kjerringa si. Men de tre haugene ligger der ennå, tre løft av sten og grus som jutulen bar dit. Da var han så sliten at han ikke orket mere.

Jeg kom til å tenke på dette gamle sagn da jeg forleden dag stod ved Osas utløp av Osensjøen og så på kolossen som firma F. Selmer A. s. har anbragt i utløpet. Nordeuropas største muddermaskin. Hvad den kjempesterke jutul ikke greide, det har dette tekniske vidunder av 1938 ingen vanskelighet med, omenn på en annen måte. Maskinen tar sikkert så store løft som hvilkensomhelst mosegrodd jutul. 6 000 kg. tar denne rare roboten i Osensjøen i Osensjøen i et eneste håndgrep. Ja, for det er litt av en robåt som står der ute og ruver mot himmelen med sitt svarte stålsjelett og sin veldige underbygning. En robot er som kjent en maskin som skal erstatte mennesket, et maskinmenneske. Og denne maskinen erstatter ikke bare et menneske, men kanskje et halvt hundre, ja minst en tylt jutuler også.
Denne moderne jutulen har fått tilhold i Osensjøen i anledning av Osenreguleringen. Man er som kjent ferdig med den store dammen som skal regulere vannstanden i sjøen og idag tar man fatt på annen etappe i reguleringsarbeidet, opmudringen av Søndre Osa fra Osensjøen og nedover til dammen. For usakkyndig ser det ut til å være et sisyfosarbeide som må formodes å ville vare til evig tid. Men det skal være ferdig i 1940. Selv om maskinen skal gå uavbrutt i alle døgnets timer til arbeidet er ferdig så synes det ufattelig at det skal lykkes å bli ferdig i rett tid. Men det har det ingen fare med sier de tekniske eksperter som jo er tidens guder og guder er til for å tro på.
Muddermaskinen blev prøvekjørt noen dager i forrige uke, og ved velvillig imøtekommenhet fikk jeg høve til å overvære prøvene en times tid. Osensjøen ligger speilblank og fager i høstsolen, fisken spretter ikke lenger i vassflaten og mygga er avgått ved døden. Det glitrer duggfriskt fra de nyskårne kornåkrer ved sjøen, løvtrærne har fått et lett gult skjær. Det er rena, rama idyllen, hvis det ikke var for den infernalske larmen fra monstrumet ute i elvegapet. Jeg vinker til monstrumet og snart kommer det en snodig liten motorbåt fykende i land og henter mig. Hvor stor fart gjør den, spør jeg den unge mannen som sitter ved motoren. Spetakkelet fra maskineriet derute blir sterkere og sterkere og det er vanskelig å høre noe, men jeg synes faktisk han sa 6 mil i timen. Om han jemnet litt på pratet, som solungene sier, eller om jeg hørte feil, skal være usagt. Men båtongen så faktisk ut til litt av hvert.

Arbeidsformann Svendsen tar imot mig og viser sig å være en grei og hyggelig kar som er redd for at jeg skal skrive for mye om stasen. Jeg lover ikke å røbe noen tekniske hemmeligheter, hvilket ikke volder mig noen vanskeligheter å love, da min tekniske innsikt nærmer sig betenkelig analfabetens. Ellers er man svært forsiktig med hvem man slipper ut på maskinen. Jo bedre en har for å kunne ha utbytte av et besøk, desto vanskeligere er det å oppnå tillatelse kan jeg tenke mig.
La oss se litt på apparatet som de kaller det i Nordre Osen. Den veldige kran kan ta 4 kubikkmeter i hvert grep, eller omkring 6 tonn, og det kan nok trenges også, det skal nemlig tas ut over 200 000 kubikkmeter masse på den omkring 3 kilometer lange strekning. For tiden er omkring 20 mann beskjeftiget, men når arbeidet er i full sving blir det ikke mer enn 12 mann på maskineriet. Av disse steller 6 med maskineriet, 2 i hvert skift. En greier med kranen og en med motoren. Siden damarbeidet blev ferdig er det altså slutt med de store mannskapsstyrker. Mudderet som graves op fylles i to store lørjer som så ved hjelp av dampbåt trekkes ut på Osensjøen og tømmes der. Man regner med å greie 3 lørjer i skiftet, altså 9 lørjer i døgnet. Til å begynne med blir det bare 6 lørjer i døgnet. Flåten eller båten som kranen står på er flyttbar. Den har en kolossal pel i hvert hjørne, og mens arbeidet pågår er hele anlegget heist op på disse pelene som står på bunnen. Pelene settes fast i bunnen ved hjelp av et apparat som gir et trykk på 60 tonn. Når så maskineriet skal flyttes heises pelene op og det hele flyter igjen. På båten er det et stort hus med plass for de to motorer på hver 160 hestekrefter og med lugarer for mannskapene. Det er meningen at folkene skal sove der ute. Hvorledes de får til det i all larmen er litt av en gåte, men det er vel en vanesak det som så mye annet. I annen etasje av huset holder mannen som dirigerer maskinen til. Han må ha øinene med sig og ikke ha hodet fullt av andre ting. Han har syv håndtak å passe og dessuten 2-3 klutsjer eller hvad det nu heter som bena skal skjøtte. Han trengte vel helst å være litt av en indisk gud med armer og hender både her og der på kroppen. Men det synes å gå bra med de to bein og to hender han har til rådighet. Kranen er bevegelig både op og ned og til siden og ser ut til å være et vidunder av presisjon og styrke. Den veldige spiseskje som sitter ytterst på kranstangen borer sig ned i bunnen, fylles ved hjelp av noen håndgrep, løftes op igjen og tømmes i lørjen så spruten står flere meter i været. Treffer man på en større sten på bunnen tar kranen den også, men det gir et rykk i kranen så hele anlegget skjelver i sine sikkert solide sammenføininger. Langsomt men sikkert eter kranen op bunnen. Der hvor den arbeider nå er det 5 meter dypt, så det blir ikke så mye av bunnen en trenger å ta vekk der. Men lenger ned i nærheten av den gamle dam er det så grunt at det må bli noen kolossale masser å fjerne. Efter reguleringen blir laveste vannstand 429,50 meter over havet, høieste 437,50. Det vil si at reguleringshøiden er 8 meter. Laveste vannstand i Osensjøen blir altså 4 meter mindre enn nå. Heldigvis vil tappingen foregå i de kaldeste vintermåneder da isen dekker sjøen, slik at man slipper å se det trøstesløse syn av de nakne sandmeler utefter sjøens strender. Hele reguleringen er jo som kjent igangsatt for å skaffe brukene efter Glåma nok vann i vintermånedene når vanntilførselen er liten. Når vanntilførselen til Glåma ut i januar eller februar begynner å bli snau åpner man bare for slusene ved Osensjøens utløp og tapper av de kolossale vannmengder man har lagret i sjøen. Enkelt og liketil, men ingen billig affære å få istand, reguleringen kommer nok på flere millioner kroner. For å kunne utnytte vannet i sjøen tilfredsstillende må så utløpet gjøres dypere, derfor disse storslåtte opmudringsarbeider a la jutul.

Dette er i korthet, og svært elementært fortalt, det som foregår oppe ved utløpet av Osensjøen. Jeg garanterer ikke for at hver detalj i fremstillingen er teknisk riktig, men i hovedtrekkene skulle det være korrekt. Det kan videre nevnes at det skal mudres op også ved Slemmas utløp og i sundet mellem Lille-Osensjøen og Stor-Osensjøen. Jeg stak nedom Lilleos-sundet på tilbaketuren og fikk et sterkt inntrykk av at det ikke var noe småguttarbeide som skal utføres her heller. Det er tusener på tusener av kubikkmeter mudder som må fjernes. Opmudringen av Slemma skal visstnok begynne til vinteren. Her har man en mindre kran som tar «bare» en halv kubikkmeter i grepet, så det monner jo ikke så mye som storebror i Osa.
Vi har før fortalt Østlendingen om den vanskelige transport op til Osensjøen av det svære maskineri. Og hr. Svendsen bekrefter at det var en nokså kinkig affære. Den største kolli var 18 meter lang og veide hele 14 tonn. Men så sviktet da også veidekket ved nedkjørselen fra hovedveien og man holdt på i noe slikt som 8 timer på den korte strekning frem til sjøen. Også flere andre kolli var meget tunge, og det var i det hele adskillige problemer som meldte sig under transporten. Men det gikk, og det måtte det jo, og nå er altså den moderne jutul i full sving ute i elveløpet.

Anlegget er som nevnt transportabelt, og det er meningen å flytte det til mange andre anlegg når man er ferdig heroppe, ved utgangen av 1940. Arbeidet må hvile i de par kaldeste vintermåneder samt i den tid fløtinga pågår. Lørjene som nyttes er laget i Fredrikstad. De har svære bunnventiler og når de er fylt transporteres de som nevnt ut på sjøen og tømmes gjennom lukene. Lørjene har trekomponenter som holder den flytende når lukene åpnes. Mens den ene lørjen tømmes fylles den andre. Det skal være noe slikt som 15 000 kbm. fjell som må sprenges under vannet, resten er løs masse. Det meste av muddermaskineriet er laget ved norske verksteder, winchen er fra U.S.A. og dieselmotorene er laget i Tyskland.

Det som her er sagt, gir forhåpentlig et inntrykk av hvilke dimensjoner reguleringsarbeidene i Osensjøen har, og av den svære kapasitet som muddermaskineriet har. Det er litt av en oplevelse å se det i virksomhet. Det forteller tydelig nok om hvor få krefter mennesket er utstyrt med fra naturens side, men også om hvilke kløktige hjerner enkelte av oss er blitt utstyrt med for å kunne råde bot på de legemlige mangler, om hvorledes mennesket har gjort sig naturen underdanig, har gjort sig til dens herre og mester. P. Gr.»

Collapse text