Førstemaitoget på Austmarka i Eidskog kommune i Hedmark i 1928. Fotografiet viser et langt folketog med deltakere av begge kjønn og i alle aldere på en bygdeveg. Toget hadde flere ...

Den første fagforeningen med ambisjoner om å organisere norske jord- og skogbruksarbeidere ble stiftet i Elverum vinteren 1912 under navnet Norsk skog- og jordbruksdasrbeiderforbund. Organisasjonen hadde fra starten 18 lokale lokalforeninger med til sammen om lag 400 individuelle medlemmer, de aller fleste fra Hedmark. Mange av arbeiderne i disse næringene hadde imidlertid bare sesongarbeid og et nokså spinkelt inntektsgrunnlag. Fagorganisasjonenes politiske motstandere drev dessuten en målbevisst kampanje mot Skog- og jord-foreningene og det sosialistiske holdningene de representerte. Medlemstilslutningen var ustabil. Organisasjonen greide likevel, med et visst hell, å organisere en del streiker blant tømmerfløterne i Østerdalen og Solør, som var Skog- og jords kjerneområde. Og i de gode tidene for skogbruket under 1. verdenskrig gikk det ganske bra for forbundet. Tilslutningen kulminerte i 1918 med drøyt 3 000 medlemmer. Med konjunkturfallet ved inngangen til 1920-åra falt imidlertid etterspørselen etter arbeidere til skogsdrifter og fløting og oppdragsgivernes betalingsvilje. I en slik situasjon ble det stadig vanskeligere for fagforeningene å vinne fram med sine krav for den kollektive medlemsmassen. I 1921 raste medlemstallet ned til 600, og det stanset ikke der. Det var ingen støtte å hente fra Landsorganisasjonen, som prioriterte industriarbeidermiljøene og arbeiderklassen i byene, og ville ha skog- og landarbeiderne over i Papirarbeiderindustriforbundet. Dette forbundet tok oppgaven alvorlig, og gjorde sitt beste for å rekruttere skogsarbeidere. Dette førte dem opp i en serie streiker, som påførte Papirarbeiderforbundet store utgifter, og blant arbeiderne i treforedlingsindustrien var det ikke populært å stadig bli presset ut i sympatistreiker med vanskeligstilte tømmerfløtere. Noen lokale fagforeninger holdt det for øvrig gående uten forbundstilknytning. I midten av 1920-åra arbeidet særlig Peder H. Vestad for å få i gang igjen et forbund for arbeidsfolk på landsbygda. Dette arbeidet ble stimulert av den arbeidskonfliktene i fløtingsvassdraget Julussa i Elverum og Åmot, som toppet seg i 1927. Denne høsten møttes 44 utsendinger fra skog- og landarbeidermiljøer i Hedmark, Oppland og Akershus i Vinger for å danne et nytt Norsk skog- og landarbeiderforbund. Etter lange diskusjoner valgte møtet daværende redaktør i Kongsvinger arbeiderblad, Johan Ødegård, til formann og Peder H. Vestad til nestformann. Forbundet ble møtt med kraftig motstand fra skogeiermiljøene, og på Austmarka i Eidskog gikk en skogbestyrer straks inn i samarbeid med miljøer som var inspirert av den svenske organisasjonen Centralförbundet för Arbetets Frihet, som slik de fagorganiserte så det, var en streikebryterorganisasjon. Skog- og landarbeiderforbundet kom imidlertid styrket ut av denne konflikten. Organisasjonen hadde bestått sin første store prøve, medlemstallene vokste og skogeiermiljøene samlet seg i Skogbrukets arbeidsgiverforening. Dermed var det etablert organisasjoner som kunne forhandle på vegne av både arbeidstakere og arbeidsgivere i skogbruket. Det skulle likevel fortsatt gå noen år med fløtingsstreiker og strid partene imellom før tariffavtalene vant bred aksept og tilliten mellom aktørene stabiliserte seg.

Fredag 13. april 1928 hadde Bondeparti-avis «Østlændingen» følgende kommentar til …

«Austmarka-avtalen
Som tidligere meddelt er der nu oppnådd overenskomst på Austmarka, - mellem arbeiderorganisasjonen og Kiær & Co. Denne overenskomst utbasuneres i arbeiderpressen som en glimrende og effektfull seier for den nye arbeiderorganisasjon. Disse seiersbulletiner bør ikke tas altfor bokstavelig, selv om det nok må innrømmes, at arbeiderne har trukket det lengste strået.

Av springende punkter i avtalen må særlig fremheves, at arbeidsforholdene på Austmarka ordnes gjennem gjensidig overenskomst og at der skal råde arbeidsfred i den tid som omfattes av avtalen. Der skal ikke forekomme trakasserier og represalier og man skal fra begge sider søke å undgå at det nye, gode forhold bringes i fare, f. eks. gjennem ensidig agitasjon.

Arbeidsgiverne har måttet forplikte sig til å anerkjenne arbeidernes organisasjon; men på den annen side er de uorganiserte arbeidere likeberettiget med de organiserte til arbeide.

Angående fløtningen i vedkommende vassdrag har arbeidsgiverne bl. a. måttet gå med på, at der ikke skal benyttes anbudssystem.
For en objektiv oppfatning er det ganske klart, at begge parter har måttet fire en del, men arbeidsgiverne utvilsomt mest. Noen ensidig seier for arbeiderne er dog ikke overenskomsten. Som ovenfor påpekt må nemlig de organiserte arbeidere tolerere de uorganiserte og har måttet forplikte sig til ikke å trakassere sine uorganiserte arbeidskamerater. Hvis dette virkelig overholdes, er det et meget viktig punkt i overenskomsten.

Det viktigste ved den nye avtale er naturligvis at den gjenopretter normale forhold og etablerer arbeidsfred. Ikke minst for dette distrikt, hvor kampen har vært bitter og ødeleggende – ja, likefrem samfundsfarlig – at det også er verd et offer.

Dersom lignende overenskomster kunde komme istand i skogsdriften vilde meget være vunnet med hensyn til å trygge arbeidsfreden – NB. dersom overenskomstene virkelig overholdes uten bråk og trakasserier. Av særlig betydning er det jo, at fløtningen kan foregå under ordnede forhold. Imidlertid er det vel å frykte for, at «seieren» på Austmarka lett kan komme til å gå lederne for den nye arbeiderorganisasjonen til hodet. Således lover ikke fløtersituasjonen i Elverum godt. Som før meddelt så har organisasjonen i disse dager blokert arbeidet i ikke mindre end syv vasdrag her i bygda, - og det nettop nu da fløtningen står for døren.

Et av de mest fremredende stridspunkter er anbudssystemet, som arbeidernes organisasjon og presse hårdnakket motsetter sig, skjønt det jo er almindelig anerkjent og praktisert på så mange områder i handel og vandel.

Det er fullt forståelig, at arbeidsgiverne har vanskelig for å opgi denne rett; men det kan vel ikke nektes, at Kiær & Co. ved den nye avtale paa Austmarka har gitt arbeiderorganisasjonen en verdifull trumf på hånden. Efter den seier organisasjonen har vunnet på dette punkt, er sikkerlig kamp uundgåelig, hvis ikke arbeidsgiverne faller tilfote.»

Collapse text