En av Widerøes Noordyn Norsman, LN-BFE, og en Short SA.6 Sealand 1M, LN-SUF, fra Vestlandske Luftfartsselskap, fortøyd til flytebrygga i Hommelvik sjøflyhavn.

Den eldste sivile flytrafikken i Norge var tuftet på sjøflyene – og sjøflyhavnene. Først på midten av 1960-tallet hadde man klart å bygge ut et landbasert (grovmasket) stamrutenett som dekket hele landet. I Norge ble enkelte lokale passasjerruter driftet med sjøfly helt fram til 1971.

Trondheim - Hommelvik sjøflyhavn ble tatt i bruk i 1947 og var i drift til rundt 1960. Havna ble i første omgang etablert som et provisorisk anlegg med en enkel flytebrygge og et mindre ekspedisjonsbygg på land. Allerede året etter ble det bygd en større y-formet flytebrygge med plass til flere sjøfly og båter. Passasjerene ble fraktet med buss til og fra Det Nordenfjeldske Dampskipsselskaps lokaler eller Britannia hotell, begge i Trondheim.

Stamruta Stavanger og Tromsø, med mellomlandinger i Bergen, Oslo, Hommelvik, Bodø og Harstad ble fløyet med firemotors flybåter av typen Short Sandringham, med plass til 37 passasjerer. Passasjerer som skulle videre fra Tromsø til Finnmark, ble fløyet med Junkers 52.

Da Bodø flyplass ble åpnet for landfly i 1952 ble stamruta mellom Oslo – Bodø fløyet med DC-4 eller Scandia med mellomlandinger på Værnes flystasjon. Dermed var Sandringham-epoken over. Ruta videre nordover ble fløyet med Junkers 52 fra sjøflyhavna i Bodø.

All trafikk langs kysten mellom Bergen og Trondheim var fortsatt avhengig av sjøfly. Vestlandske Luftfartsselskap fikk i 1951 konsesjon på denne regionale post- og passasjerruten med mellomlandinger i Ålesund, Molde og Kristiansund. Ruta ble driftet med tomotors Short SA.6 Sealand amfibiefly med plass til åtte passasjerer. Ruta ble lagt ned i forbindelse med at Vigra landflyplass i Ålesund ble åpnet i 1958.

Collapse text