Hammerflygel

Dette er et av de eldste flyglene bevart i Norge. Historien om flygelet går tilbake til 1830-tallets Trondheim, der det ifølge familietradisjonen «opprinnelig [skal] ha tjent som konsertflygel i Trondheim.» (brev fra siste eier 21.02.2017) Etter hvert havnet det på en gård i Leirskardalen (Hemnes kommune) der det ble flittig brukt av fem generasjoner, i over 100 år.

Siste eier har skrevet en kronikk, en spennende historie om instrumentet og dets eiere. Rundt 1840 var der en lærer fra Hemnesberget, Nils Jakobsen Myhre (1798-1844) (opprinnelig fra Stadsbygd i Trøndelag), som fikk i oppdrag å ta flygelet i kommisjon i den hensikt å få det solgt. «I ei bygd (Leirskardalen 37 km derifra) blev en ungdom skadd av en okse og ble invalid. Foreldrene kjøpte det til ham for tidsfordriv. Der sto instrumentet i over 100 år.» (Opplysningsarkiv. Brev fra siste eier 21.02.2017.

Foreldrene til den uheldige ungdommen hette Anders Hansen (1801-1840) og Thomine Christensdatter (1794-1868). De bodde på gården Mettigarden, Leirskauet i Hemnes kommune. Det var deres eldste sønn, Hans (1828-1895) som blitt invalid. Enken Thomine, som var av en musikalsk slekt, anskaffet først et harmonium til gutten. «Hans viste seg å ha meget gode musikalske evner og orgelet ble fort alt for spinkelt for hans ferdigheter. – Det er fortalt at Hans kunne ta hvilken som helst tonehøyde fra et noteblad, trolig hadde han absolutt gehør.» (Opplysningsarkiv. Brev fra siste eier 05.07.2018)

Harmoniet ble solgt. Isteden kjøpte Thomine flygelet. Historien forteller at hun sannsynlig måtte ha fraktet det på vinterstid de nære fire mil over ett vann og fjell med hest og slede; en besværlig transport. Vel i boks skal sønnen ha fått undervisning i pianospill og i harmonilære av en lærer på Hemnesberget og av organisten i Hemnes kirke.

Hans søster, Jonella (f.1834) tokk over gården sammen med Christen Johannesen (1827-1888). Intet nevnes i brevene om noen musisering i den familien, men det antas at Hans fortsatte å spille på instrumentet. Jonellas eldste datter, Johnelle Kierstine (1857-1930) tok i sin tur over gården i slutten av århundret. Sammen med mannen Iver Eriksen (u.å., fra Fjelldal) kjøpte de tilbake flygelet på auksjonen etter Hans død i 1895. De hadde to barn, Emilie Bek (1886-1969) og Kristen Johan (1894-1988), begge ugifte, som derpå kom å drive gården.

«Kristen pleide å fortelle at han ikke fikk lov å spille fiolin i sin ungdom av foreldrene. De mente det var syndig, men han lurte seg ofte opp på sengstuloftet for å øve.»(ibid.)

Siste eier, som vokste opp på nabogården møtte ofte Emilie og Kristen i sin ungdom. Han skriver at søskene var musikalske, Kristen spilte slåtter på fiolin, ledde et kor og Emilie sang altstemme i koret. Han forteller videre:

«[B]egge spilte på flygelet, Emilie hadde komponert et par sanger, men det var vanskelig å få henne til å spille disse. De ble neppe nedskrevet. Lettere var det å få henne til å spille og synge ‘Småguntan kasta småstein på meg.’. Emilie hadde en svak, men klokkeklar sangstemme. Det ble fortalt at hun var stø i å ta kvarttoner. Hun sang for omreisende tonesamlere, både Catarinus Elling (1918), O. M. Sandvik og for opptak av NRK. //Kristen kunne et utall av slåtte som også ble nedskrevet av omreisende tonesamlere. Den siste var lærer ved Nesna Lærerhøgskole, Ole Rapliås. // I 1936 kom det en omreisende emisær som hette Nystad, han var fra Bodø. Han stemte flygelet. Jeg tror neppe flygelet har vært stemt senere, bortsett fra at Kristian kunne stemme en enkelt tone eller to i ny og ne.»(ibid.)

Sitt eget forhold til flyglet fremkommer også i kronikken. «Som barn og ungdom var jeg nok hver dag i Mettigarden og lekte sammen med gjetergutten, Hans Brendmo. Både Hans og jeg ble opplært til å harmonere på flygelet når Kristen spilte slåtter på fiolinen. [..] Han sa fra når vi underveis skulle skifte toneart. Emilie var ofte tilhører, og kommenterte spillet.

Kristen fortalte mange historier. Engang hadde han besøk av en arkitekt fra Rivertzfamilien i Oslo, som også var en habil musiker. Han spilte på flygelet og mente at det klang som et slags spinett og ikke som et vanlig flygel. [..] // Under krigen kom det en gang en østerrisk løytnant (musikkprofessor?) heimehørende i Wien og spilte på flygelet. Jeg var til stede og det var fantastisk å høre på. Han snudde også rygget mot flygelet og spilte bakover med begge hender ganske ubesværet. Det skapte beundring. Jeg mener å huske at han hete Adlinger.»(ibid.)

I 1944 ble Kristen arrestert av tyskerne for å ha vært i besittelse av en radio, og sent til arbeidsleiren Grini. Etter krigen ble han aldri seg selv igjen. «Han anskaffet seg dessuten et lite orgel i 1950-årene. Det gamle plasskrevende flygelet ble til overs i stua og ikke lenger brukt.» (ibid.)

Siste eier kjøpte flygelet omkring 1955 av Emilie Ivarsdotter. Prisen var da 550.- . «Senere har det stått i et ikke-oppvarmet hus til mine foreldre i Korgen sentrum.» (Opplysningsarkiv. Brev 21.02.2017)

«Like etter at jeg hadde fått flygelet, ble mekanikken, ‘tangentskuffen, sendt til Narud orgelfabrikk. Der var det en arbeider som privat skulle reparere en del hammere som var brukket av. Det kostet kr. 1.000, og var ingen suksess. – En list som lå over tangentene ble borte på denne turen. Den var ca. 2-3 cm tykk og var finert på den kanten som vender ut mot tangentene.» (Brev 07.05.2018)

Termen «Flygel», koblet til pianoinstrument, opptreder første gang 11. juli 1800 i en Trondheimavis (!) da «Et smukt og godt 5 Oktavs Flygel Forto=piano anvises tilkiøbs i Bogtrykkeriet.» (Trondhjemske Tidende 1800.07.11). Ut fra avismateriale ser det dog ut som at flygelformete pianoinsrumenter ble spredd i Norge først på 1820-tallet. Allerede i de tidligste annonsene er det ofte notert at flyglene er utstyrte med mange ulike register, eller "Forandringer" som det ble kalt den gangen. F.eks: «Et nyt, smukt Flygel=Pianoforte med 6 Forandringer, og hvoriblandt Janitschar=Musik, anvises tilkiøbs for billig Priis fra Morgenbladets Expedition.» (Morgenbladet 1822.06.07)

Firma ble etablert i 1816 i Wien av Anton Zierer (1765 – e.1833) som kom fra Alsasse. De produserte klaverinstrumenter. Zierer motatte Borger- og Mesterbrev for prosuksjon av klaver i 1822. Senere kom sønnen Anton Aloys (1802 -1828) inn i firmaet. 1833 bodde Zierer på Landstrasse og annonserte ut flygler med «türkischen Musik» (Ottner 1997:169) Det skal finnes nok et hammerflygel av Zierer på Universitetsmuseum i Krakow (Clinkscale 1995:328)

Produksjon: 1825 - 1830 (Latcham 1989)