1
8
100
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Plantehakke med hullpipe, antakelig konstruert med sikte på å skape et universalredskap for skogplanting i en peride da planteskolene tilbød både barrotplanter og pottebrett- eller pluggrotplanter. Barrotplantene hadde vært nesten enerådende fram til 1970-tallet, da de nevnte pottebrett- eller pluggrotplantene kom. De sistnevnte ble raskt dominerende, for de forenklet både produksjonsprosessene i skogplanteskolene og utplantingsarbeidet i marka. Det sentrale elementet på denne hakka er en oval fal, en skaftholk. På den ene sida av denne ovalen er det påsveiset ei lita plate med to gjennombrutte hull. Disse hullene er festepunkter for et trapesformet blad, som er 17 centimeter høyt, 6,3 centimeter bredt i den nedre enden og 9,2 centimeter bredt i den øvre enden. Bladet er skjerpet - sakeslipt - langs den nedre endeflata og langs der to lengste sideflatene. Hakkebladets midtakse er presset i en form som har gitt det en oppstående rygg på framsida, noe som antakelig virket avstivende med tanke på belastninger som kunne oppsdtå når redskapet var i bruk. Det er festet ved hjelp av to korte maskinskruer. På motsatt side av den nevnte skaftholken er det påsveiset et vinkeljern, og inni dette igjen er det påsveiset en 18,8 centimeter lang hullpipe. Den øvre delen av denne hullpipa (ca. 7,5 centimeter) er tynnvegget, og har antakelig vært sylindrisk. Den øvre delen har imidlertid fått et støt som gjør at den framstå soom noe innklemt. Den nedre delen av hullpipa er mer tjukkvegget og solid, og den har en kon form. Når den skulle trykkes ned i bakken for å etablere et plantehull, satte sannsynligvis plantøren foten på «baksida» av hakkebladet og tråkket til. Ved avleveringa til museet satt det igjen en del jord i denne redskapsdelen. Hakka har et 84,32 centimeter langt rett treskaft med ovalt tverrsnitt. Fremst på skaftets venstre side finnes en litt oppfrynset etikett hvor det sannsynligvis har stått «KOPPARFORS SKOGAR OCKELBO». Dette svenske selskapet var blant pionerene som eksperimenterte med pluggrotplanter. Stålkomponentene - med unntak av hullpipespissen - og den fremre delen av skaftet er malt med oransje maling. Denne fargen er antakelig valgt med sikte på å gjøre redskapet lett synbart når det ble slengt på bakken på plantefeltet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo