Dataanlegg

IBM 650 ble lansert i 1954, og er den første masseproduserte datamaskinen. Den kalles derfor ofte for "datamaskinenes T-Ford". IBM var ikke først ute i datamaskinens utvikling, men med sin ledende posisjon innen hullkortmaskiner og mekanisk dataprosessering for næringsliv, myndigheter, forskning m.m. som gikk tilbake til de første tabuleringsmaskinene til Hollerith fra 1890-årene, hadde IBM en solid markedsposisjon til å utnytte den nye elektroniske digitale data- og regneteknikken som ble utviklet under andre verdenskrig.

De første selskapene som prøvde på kommersialisering av de militære teknologiene som superdatamaskinen ENIAC og kodeknekkermaskinen CSAW gjorde mye av det kostbare grunnarbeidet, uten å klare å tjene penger på salg, ettersom disse pionerselskapene heller ikke hadde en markedsposisjon. De ble etter hvert overtatt av IBM-konkurrenten Remington Rand, som lanserte UNIVAC som den første kommersielle datamaskinen.

IBM satt dels på gjerdet, men bidro også selv til utviklingen gjennom en stor satsing på egen FOU inspirert av den nye elektronikken. De hadde tid til å vente til teknologien kunne integreres med de allerede godt etablerte hullkortsystemene til IBM, og rutiner og oppgaver det fantes kunder til og et veletablert marked for.

Da IBM 650 kom var den verken en ferdig utviklet elektronisk digital universell datamaskin eller en elektromekanisk hullkortmaskin. Den var noe midt i mellom, men den hadde en langt høyere regnekapasitet enn elektromekaniske hullkortmaskiner. Den kunne bruke deler fra eldre IBM-anlegg, som hullkortsorterere, og var derfor lettere å selge inn til brukere enn et totalt og kostbart skifte i teknologi.

Med IBMs veletablerte globale salgs- og opplæringsapparat ble IBM 650 et masseprodukt, med over 2000 eksemplarer produsert mellom 1954 og 1962. De ble, i tråd med IBMs etablerte markedsstrategi, ikke solgt, men leid ut, fra start for ca. 1000 $ pr. mnd. De fleste maskinene ble leid ut i USA, men IBM 650 figurerer på svært mange lands "første datamaskin"-liste, inkludert Norge:

IBM 650 ble i 1958 også den første kommersielle elektroniske datamaskin som kom til Norge. Den ble kjøpt inn av et andelslag som Universitetet i Bergen var initiativtaker til i 1956. Universitetet ble en av hovedaksjonærene. Den andre hovedaktøren var Holkortsentralen for Vestlandet, et interkommunalt selskap fra 1953 som anført av Bergen kommune skulle rasjonalisere kommunenes tunge regneoppgaver ved bruk av ledig kapasitet i elektromekaniske hullkortmaskiner som fantes bl.a. på Universitetet og i forsikringsselskap. Det var slike hullkortsentraler over hele landet, etablert på oppfordring fra Statens Rasjonaliseringsdirektorat.

Det samme direktoratet protesterte heftig mot planene fra Bergen: Anskaffelse av datakraft var kostbart og noe som måtte utredes nøye, og prioriteres mellom ulike behov. Bergen var ikke nødvendigvis først i køen, og dette initiativet forpurret Direktoratets planer om koordinert anskaffelse i riktig rekkefølge. Først da de private bidragsyterne i Bergen truet med å trekke seg, ble det gitt grønt lys og statlig støtte. (ref. brev av 1957 henv. i upubl. manus av Magnus Vollset)

Fra start hadde Emma nemlig privat industri, bank og forsikring med på laget: Bergen Mekaniske Verksted og forsikringsselskapene NKP og Æolus, tekstilfabrikkene Arne og Dale samt Bergens Privatbank. Flere kom til etter hvert, både som leiebrukere og andelseiere.

Emma ankom Bergen etter to års ventetid i april 1958, direkte med fly fra IBMs europeiske fabrikk i Frankrike (Trolig Vincennes, øst i Paris). Maskinen ble installert på Geofysisk institutt på Universitetet i Bergen. Den ble innviet i mai 1958, og fikk mye oppmerksomhet i landets aviser, særlig for rollen maskinen skulle ha for kommunene i å automatisere skatteberegningene.

Dette var direkte interessant for alle norske skattebetalere: Skatteoppgjøret som tidligere kunne ta flere år kunne nå gjøres unna på under ett år, slik at de som hadde penger til gode på skatten ville få dette utbetalt mye raskere, ble det lovet.

IBM-maskinen ble også benyttet til en rekke oppgaver i skipsverftet BMV, som lagerføring og lønnsutberegninger, av forsikringsselskapene til kompliserte og tidligere svært tidkrevende aktuarberegninger (utregning av risikofaktorer og dermed prisen for hver enkelt forsikringsavtale), av bankene til kontoføringer, og ikke minst til vitenskapelig arbeid ved Universitetet i Bergen og Handelshøyskolen innen meterologi, kjemi, fysikk, medisin, økonomi og spillteori, og anvendt matematikk.

IBM 650 kunne lagre 2000 tall på ti sifre i en magnet-trommel, regneverket basert på radiorør kunne utføre 1000 addisjoner eller 60 multiplikasjoner per sekund. Alle instruksjoner til maskinen - programmeringen - og selve dataene ble lastet inn i maskinen med IBMs klassiske hullkort. Hullkortbehandleren er dermed anleggets viktigste del sammen med prosessordelen. Den kunne lese inn 200 hullkort pr. minutt, og trykke ut 100 nye pr. minutt. Et magnettrommel-minne var en sentral del i denne elektroniske regnemaskinen: Her kunne nemlig data mellomlagres i form elektronisk, noe som økte regnekapasitet og hastighet betraketlig. Magnettrommelen kunne lagre 20000 tegn, og roterte med en hastighet på 12500 omdreininger pr. sek.

Produksjon: 1958 (Utstilling)

Bruk