Draktsølv fra Agder

Selv om vi i dag omtaler det som draktsølv har andre edle og uedle metaller vært brukt for å lage drakttilbehør. Dette har vært påvirket av mote og av materialtilgang. Det var lenge på moten å lage f.eks søljer av messing. Sølvet ble senere svært populært og messingsøljene ble hverdagssøljer, før sølvet ble ledende og ble brukt både til hverdags og til fest og høytid.

Mens folk i byene kunne bruke mye midler på drikke og bordstell i sølv, var det i bygdene langt mer populært å bruke pengene på draktsølv. Dette gikk så langt at prester begynte å tale mot denne overfloden i draktsølvet og ville at bøndene skulle vise måtehold. Det ble til og med snakket om påbud for å begrense overfloden, blant annet for å slutte å gå med sølvknapper i klærne.

Draktsølvet kan deles inn i to kategorier: gjenstander som er knyttet til å holde klær på plass slik som søljer, spenner, maljer og belter, og gjenstander som kun er til pynt slik som hodepynt, brudedaler og fingerringer. Enkelte av disse kan også ha en religiøs betydning, eller var forbundet med magiske forestillinger.

I eldre tider hadde draktsølvet en spesiell plass i folketroen. Eldre metaller som sølv og gull skulle beskytte mot onde makter. Spedbarn var spesielt utsatt for å bli tatt av de underjordiske, og kunne beskyttes ved å bære en sølje eller annet sølv, helst arvesølv.

Også brudepar var særlig utsatt for de underjordiske og brudekronen hadde en beskyttende effekt mot troll og andre underjordiske.

Draktsølvet hadde også en viktig posisjon i forlovelsesritualet hvor gutten skulle gi en rekke gaver til jenta han ønsket å gifte seg med. Deler av draktsølvet skulle være en av de første gavene som skulle gis, slik dette stevet fra Setesdal forteller:

Mei lisle djænte, vi’ du meg luye,

So ska eg koste de bolesuye (bolesølje)

Mei lisle djænte, vi du meg tro,

So ska eg koste de spennesko

Draktsølv har vært brukt både av kvinner og menn, søljer, ringer og knapper har vært like mye brukt blant begge kjønn. Det er allikevel en forskjell i utseende på det ulike drakttilbehøret som var forbeholdt menn eller kvinner. Draktsølvet brukt av kvinner har vært mer forseggjort enn draktsølvet til menn.

I de indre bygder i Vest-Agder har det vært en rik tradisjon

for draktsølv, selv om den ikke er så særpreget som den var i blant annet Setesdal og Telemark. Det fantes både bygdesmeder og sølvsmeder i byene som laget draktsølv for salg i Agder, men man må anta at noe av draktsølvet i Agder også har en opprinnelse i Telemark, som hadde mange sølvsmeder og en rik tradisjon for tilvirkning av draktsølv.

I Kristiansand museum sin samling finnes det mye ulikt draktsølv fra ulike deler av Agder, noe fra Setesdal og en del fra indre bygder i Agder. Mye er dessverre ikke stemplet slik at navnet på sølvsmeden har forsvunnet og i mange tilfeller er eierhistorikken også ukjent. Sigrun Skar var en sentral kvinne i innsamlingen og dokumentasjon om folkedraktene i Agder og fra henne har det kommet mye draktsølv inn i samlingen på museet.