Gerhard Friedrich Ernst Flesch (1909-1948)

Etter utbruddet av 2. verdenskrig ledet Gerhard Flesch avdelingen Einsatzkommando 2/VI i Posen og Lodz, antageligvis fordi han selv var fra dette området, og kjente regionen. Mellom 20-23 oktober 1939 ble 275 mennesker henrettet etter en utvegelse basert på lister satt opp allerede før krigen tok til. Listen inneholdt navn på politiske ledere, lærere, politi, offiserer, prester som medlemmer av ulike grupper ansett av nazistene som fiendtlige.

Dette ble starten på Operasjon Tannenberg (Unternehmen Tannenberg) en utryddelsesaksjon mot polske innbyggere, Generalplan Ost, i praksis en koloniseringsplan.

Krigsforbrytelsene han ble gjort ansvarlig for etter krigen inkluderte drap på nordmenn og russiske krigsfanger, tortur, mishandling og represaliebruk. Han var ansvarlig for Falstad fangeleir og var den som beordret represalier etter Majavatnaffæren i Nordland (1942). Flesch ble i rettssaken ikke stilt til ansvar for det han han hadde gjort i Polen.

Under den første fasen av krigen hadde ikke norske sivilister forutsetninger for å forstå hvilke sikkerhetsmessige tiltak som var nødvendige for å unngå å bli avslørt. Kristian Steins-organisasjon arbeidet for bredt til at de kunne gå under radaren til det profesjonelle tyske etterretnings- og politisystemet.

Det gikk som det måtte gå, og da opprullingene startet kom arrestasjonene på løpende bånd bare det første døgnet. Det var akkurat under denne tiden da arrestasjonene startet natt til 2. oktober 1941, at Gerhard Flesch ble overført til Trondheim. Han var imidlertid til stede da etterforskningen tok til, slik at han kunne forklare seg om saken under etterforskningen etter krigen.

Konstabel Ryland fra Bergen befant seg i juli 1947 på Trondheim politikammers landssvikavdeling, der han fikk anledning til å avhøre Flesch om denne saken.

Flesch forklarte da at det var Marino Nilsson («Pitt») som hadde vært den sentrale angiveren i saken. Med seg hadde han hatt følge av statspolitimannen Sverre Fermann Lie. Det var i forbindelse med etterforskningen av Lies landssviksak at Ryland avhørte Flesch, mens Nilsson på dette tidspunkt selv var død.

Flesch forklarte videre at det etter at radiosenderen «L.M.A» var blitt avslørt at det tyske politiet ble klar over at det eksisterte flere illegale organisasjoner i Bergen. Ett av tiltakene som ble satt i verk for å følge opp dette, var innsettelsen av angiveren Marino Nilsson for fremskaffe mer informasjon om den norske motstandsbevegelsen i Bergen. Ved dette rammet ikke bare avsløringene bergensregionen, men opprullingene strakk seg ut over flere steder i landet.

Flesch hadde et utmerket forhold til tre tyske ansatte som arbeidet i ulike avdelinger.

Sammen med Korvettenkapitan Hans Bartels, før nevnte Roth, samt stabsoverlegen prof. dr. Hans Holdfelder utgjorde disse en gruppe som selv kalte seg «de uadskillelige», fordi de var gode kamerater og hadde et glimrende samarbeide som de skrøt av selv. Ofte gikk de på steder som Hotel Norge, og Bristol hvor de tilbragte mye tid. Eidsaa forklarte videre hvordan samarbeidet dem i mellom også fungerte i jobbsammenheng.

Også Dankert Thuland ble innkalt som vitne i saken mot Flesch for å svare på hvordan motstandsbevegelsen hadde arbeidet. Det synes ikke som om han faktisk vitnet.

Vi ser av dokumentasjonen i saken mot Flesch at Thuland pr. november 1946 ikke så langt avgitt noen forklaring i saken, men ba om å bli oppdatert på hva han eventuelt skulle redegjøre for i Frostating lagmannsrett.

Forespørslene fra Bergen politikammer om "utlån" av Flesch til Bergen ble begrunnet med at Flesch og Probst hadde bygget ut et finmasket nett med agenter i denne regionen under den tiden de arbeidet i byen. Under etterretforskningen så bergenspolitiet at trådene løp sammen omkring disse to tyske tjenestemennene.

For å få sakene ferdig etterforsket ble det nødvendig å transportere Flesch tilbake til avhør i Bergen, men dette skulle vise seg utfordrende. Ikke før var Flesch ankommet Bergen før trondheimspolitiet ba om å få ham tilbakeført i det de skulle avslutte saken mot ham.

Antageligvis førte dette til at flere av sakene i Bergen ikke ble så opplyste som de kunne ha vært. De bergenske politifolkene dro istedet selv til Trondheim for å få avhørt Flesch.

Gerhard Flesch forsvarte seg med at ordrene han hadde gitt kom etter befaling fra hans overordende i sikkerhetspolitiet, Fehlis. Forsvaret førte ikke frem og dødsdom ble avsagt. Alle midler ble tatt i bruk for å unngå fullbyrdelse. Anke, gjenåpning og benådning ble begjært uten virkning. Gerhard Flesch ble henrettet 28. februar 1948, kl. 24.00.