Snekkenesbygningen på Borgarsyssel Museum

Bygningen er oppført i laftet tømmer, måler 10 x 24 meter og har en loftsetasje med høy knevegg. Taket er halvvalmet og tekket med rødvingetegl, og fasadene er panelt med lektepanel som er rødmalt, med gråmalte laftekasser og hvitmalte smårutede vinduer. Snekkenes har nå to piper, men den ene er falsk og sitter kun på takryggen for utseendets skyld. Likevel kan det tilføyes at dette kan være et valg gjort i forbindelse med flyttingen, da Snekkenes også går under betegnelsen «midtgangshus», og må ha hatt to fungerende pipeløp opprinnelig for å få varmet opp alle rommene. Inngangen til bygningen har et halvsirkulært overlys, og ytterdøren er en to-fløyet såkalt labankdør panelt med flammet profilert panel. Døren med karm er delvis opprinnelig (dørbladets bord er antakelig skiftet), mens overlyset kan være en kopi fra 1920-årene; fotografier viser at vinduet hadde fem ruter før flytting. To loftsvinduer flankerer døren.

Foto fra 1920 viser Snekkenes der den opprinnelige sto før flyttingen. Av det man kan se på fotografiene var de gamle smårutede vinduene lavere enn de nåværende fra 1920-årene, men med samme antall ruter. På den nåværende vestveggen var det neppe vinduer. Vi kan se på fotografiene at det var malt blindvinduer på gavlveggen, slik at denne arkitektonisk fremsto med fire «vinduer». Blindvinduer var også vanlig på flere større boliger i siste halvdel av 1700-tallet, i all hovedsak for å skape symmetri. Før flyttingen var en del av vinduene byttet til torams vinduer med tre ruter i høyden («empirevinduer»). Bygningstypen med det høye loftet er en kjent type på storgårder og i byene i samtiden, hvor loftet ofte ble brukt som lager. I tillegg gav det bygningskroppen en tyngde. Den nye fullmektigboligen på Brekke som ble oppført ca. 1786, hadde alminnelig loftshøyde, halvvalmet takform, og kun ca. 2/3 av Snekkenes’ lengde.

Et moderne trekk ved Snekkenes er den halv-valmede takformen, som forbindes med klassisismen/ny-klassisismen. Halv-valm ble innført i Skandinavia på 1700-tallet, særlig i annen halvdel, og knyttes opp mot tysk klassisisme. Dette er et moderne trekk ved Snekkenesbygningen, ettersom takformen regnes å være opprinnelig. Halv-valmet takform er kjent fra Rakkestad første gang fra sorenskriver Hieronymus Bassøes gård Gjølstad, som var oppført i 1760-1770-årene (revet 1911). På en tegning fra 1801 ser man at denne også må ha hatt høy knevegg slik som Snekkenes. Gården Nordre Sæves i Rakkestad som var sorenskrivergård, er også et eksempel på dette. Den ble senere sterkt ombygd.

Da Borgarsyssel Museum åpnet dørene 29. juli 1921 var Snekkenes, sammen med ruinene etter St. Nikolas kirkeruin selve museet. Det skulle senere bli et flott frilufts- og folkemuseum for Østfold, med en samling på et tyvetalls antikvariske bygninger. I forbindelse med flyttingen av Snekkenes, ble det besluttet å endre rominndelingen noe og lage to store saler, en i hver ende av bygget, for å formidle interiørene på storgårdene Borregaard og Hafslund.

Salen mot vest ble kalt Werenskioldsalen, og ble fylt opp med barokke gjenstander og interiør som skulle forestille salen på Borregaard hovedgård slik den så ut i bygningen som ble satt opp etter raset i 1702. Borregaard var på den tiden eid av familien Werenskiold. Mot øst, vendt mot det stedet der Hafslund hovedgård fremdeles ligger på andre siden av Glomma, ble Empiresalen innredet. Her var tanken å fremstille interiøret hos overklassen omkring 1800, og Hafslund var forbildet.

Det ble også innredet et mindre rom i bygget mot nord, i tilknytning til Werenskioldsalen, som skulle forestille sorenskriverens kontor fra første halvdel av 1800-tallet, da bygget huset to sorenskrivere etter tur.

Tilnavnet Sorenskrivergården fikk Snekkenes som følge av at bygget huset to sorenskrivere etter hverandre mellom 1808 og 1846. Disse var S. W. Manthey (fra 1808 – 1815) og Christian Smith (fra 1816 – 1846). Etter dette var bygningen en stund bolig for husmannsfamilier og den senere Werenskioldsalen fungerte en stund som skolestue. Sorenskrivere var lavere embetsmenn og Snekkenes fungerte også som embetsmannsbolig før Manthey og Smiths tid. Fra 1767 – 1793 leide Løytnant Otto Nicolay Sperling (ca. 1719 – 1793) gården Snekkenes, og det er etter ham at bygningen nå har fått tilnavnet Løytnantsgården. En offiser var også en embetsmann.

På den tiden da løytnant Sperling leide og bebodde Snekkenes var det familien Anker som eide sagbruket. Justisråd Christian Ancher , som var trelasthandler, storborger i Christiania (Oslo) og en av landets rikeste menn, kjøpte bruket av en Ahled Buch 30. januar 1764. Hun var enke etter brukseier og trelasthandler Søren Klæboe, og Snekkenes hadde blitt drevet sammen med gården Brekkes sager siden omkring 1747. Det er mulig at det var familien Anker som fikk oppført hovedbygningen som nå står på Borgarsyssel Museum.

Christian Anker var far til kjente menn som Peder Anker, Norges første statsminister og eier av Bogstad gård, Jess Anker og ikke minst Bernt Anker. Sistnevnte skulle senere bli en av de rikeste forretningsmenn i landet og en slags «konge» i Christianias kulturelle og politiske liv. Det var Bernt Anker som en tid eide Moss jernverk med det som senere ble kalt Konvensjonsgården (hovedbygningen på verket) og ikke minst sagbruket Snekkenes, som han arvet eierskapet til gjennom familiens firma. Det meste av den store rikdommen handelspatrisiatet i Norge opparbeidet seg på denne tiden kom fra trelast, og der var Bernt Anker ledende. Det var altså av Bernt Anker løytnant Sperling leide husrom i de siste årene av sitt liv. Bernt Anker eide bruket frem til sin død 1805, da det ble overtatt av det Ankerske fideikomiss som opphørte i 1823. Firmaet Thomas Johannessen Heftye og Søn samt Christian Eger eide deretter bruket frem til driften tok slutt i 1866. Driften kan ha blitt mindre lønnsom som følge av opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1860.

I forbindelse med arbeidet med Snekkenes valgte man å bruke et skiftedokument etter løytnant Otto Nicolay Sperling fra 1793. Det gir en detaljert beskrivelse av hvordan hjemmet hans var innredet og hvilke eiendeler han hadde mot slutten av 1700-tallet, da han bebodde Snekkenes. Da Borgarsyssel Museums 100-års jubileum i 2021 nærmet seg ble det så bestemt at museet skulle forsøke å gjenskape Snekkenes slik den kunne ha sett ut da Sperling bodde der. Dette som en del av jubileumsprosjektet. Det var i forbindelse med dette at bygningen fikk tilnavnet Løytnantsgården i stedet for Sorenskrivergården. Men hvem var egentlig Sperling?

Otto Nicolay Sperling ble mest sannsynlig født i 1719. Ut ifra kirkebøkene vet vi at han ble konfirmert søndag 6. oktober 1737 i Ous kirke i Rakkestad. Han var da 18 år. Dette vil si at han antakelig har måttet stå til konfirmasjon på nytt, etter å ha strøket tidligere. Dette var heller ikke uvanlig, grunnet den ganske omfattende og krevende opplæringen konfirmantene fikk den gang. Konfirmert måtte man være i det sterkt pietistisk-lutherske Danmark-Norge på 1700-tallet. Ellers kunne man risikere å ikke få et skikkelig arbeid og karriere, og man kunne heller ikke bli gift. Det gikk bra for Sperling for han giftet seg 13. august 1743 med Else Marie Lund. Dette var i Rakkestad, som ble hans hjem. Til sammen fikk paret 8 barn, men ikke alle overlevde sine foreldre, noe som ikke var uvanlig på den tiden.

Som det fremgår av tittelen så valgte Sperling en karriere i det militære, og vi finner ham først rulleført som korporal i Hovedlegdsrullen for 1. Smålenske Regiment – Østre Rakkestadske Kompani den 20. November 1748. Senere rykket han opp til sersjant i 1756 og deretter sekondløytnant i 1765. Han oppnådde til slutt rangen som premierløytnant. På midten av 1700-tallet herjet en av århundrets største kriger, ikke bare på det europeiske kontinent, men også i andre deler av verden. Det var Syvårskrigen (1756-1763). Selv om Danmark-Norge offisielt var en nøytral part i konflikten, valgte likevel regjeringen i København å sende en forholdsvis stor militærstyrke ned til grensene mot de tyske områdene for å vokte nøytraliteten. Denne styrken kan Sperling ha vært en del av, selv om vi ikke vet med sikkerhet om han ble sendt ned. Det vi derimot vet med sikkerhet er at 1. Smaalenske Regiment ble sendt ned, og på denne tiden tilhørte Sperling regimentet. Hvis så er tilfellet var dette det eneste felttoget han deltok i, og han så nok aldri kamphandlinger selv.

Otto Nicolay Sperling levde imellom de store konfliktene for Danmark-Norge på denne tiden, i det som har blitt kalt Den lange fredstiden. Han ble født på tampen av Den store nordiske krig (1700 – 1721) og han døde få år før riket ble trukket inn i den neste store konflikten, Napoleonskrigene (1803-1815). I mellomtiden var det riktignok episoder der Danmark-Norge ble trukket inn i væpnede oppgjør, slik som den lett forglemmelige Tyttebærkrigen i 1788, men da var Sperling for gammel.

2021 feiret Borgarsyssel Museum sitt 100-årsjubileum siden åpningen 29. juli 1921. Som beskrevet over ble det et ønske og et mål frem mot jubileet om å gjenskape og gjeninnrede Snekkenes slik det kunne ha sett ut da Sperling bodde der i siste halvdel av 1700-tallet. Planleggingsarbeidet startet i 2019, og arbeidet med å innrede og rekonstruere deler av bygget startet høsten 2020. Først ut var kjøkkenet. Her fjernet man en senere oppsatt skillevegg mot et annet utstillingsrom (det såkalte «Frølandsrommet»), slik at kjøkkenet fikk tilbake sitt opprinnelige grunnplan. Det ble også lagt nytt gulv av den typen som man ville hatt på 1700-tallet (rot og topp-skåret gulv). Interiørmessig hentet prosjektet også inspirasjon fra andre samtidige bygg som Snekkenes kunne sammenlignes med, f.eks. kjøkkenet i Chrystiegården på Norsk Folkemuseum, men også deler av interiøret i det rekonstruerte kjøkkenet i Eidsvollsbygningen. Det ble laget en ny kjøkkenbenk og kjøkkenhyller og satt opp nytt listverk.

Tanken om at Snekkenes skulle bli et bygg og en severdighet der folk kunne ta og føle på ting, interagere med bygget og la seg hensette til 1700-tallet, fordret at man i størst mulig grad valgte å gå bort ifra bruk av antikvariske gjenstander, det vil si gjenstander som er registrert i museet samlinger. I stedet ble rekvisitter primærvalget. Rekvisitter er også «ekte», tidsriktige gjenstander, men inngår ikke i museets samlinger. En prosess med å flytte gjenstander over på magasin ble iverksatt. Samtidig ble det startet en jakt på og innkjøp av rekvisitter som kunne sammenfalle omtrentlig med skiftet etter Sperling. Det ble skaffet til veie en del antikviteter og noen nyproduserte kopier av 1700-talls gjenstander, slik som kniver, gafler og tallerkener etc.

Snekkenes har blitt et av de kjæreste tilskuddene til Borgarsyssel Museum. Ikke bare var det som kjent det aller første bygget som kom, men det vekker også interesse med sin størrelse og betydning som eksempel på en middels stor embetsmannsgård fra Østfold i tidlig moderne tid. Det er også gjerne det første bygget besøkende ser når de kommer til museet, der de trekkes inn mot den store tunge døren, mot det svake og flakkende lyset der inne. Sammen med embedsmannsgården Kirkeby og gårdsbygningen Bærby, er Snekkenes en del av Borgarsyssels flotte samling av 1700-tallsbygninger fra Østfold. Bygningen har da også vært gjenstand for mye aktivitet opp igjennom de over 100 årene den nå har stått på museet. Arbeidet med å utvikle Snekkenes, og gjenskape det som det komplette hjemmet det en gang var, gjenspeiler også bygningens betydning og status i museets samlinger.

Ved åpningen i 1921 ble det holdt en stor festmiddag i det som den gang het Werenskioldsalen. I 2021 ble festmiddagen gjenskapt, også menyen bestående av blant annet pølser og øl, på den samme datoen 29. juli. Med det ikke bare gjentok historien seg, men det ble også skapt ny. Det er lov å håpe at historien om Snekkenes fortsatt har mange sider igjen.

Hvinden-Haug, Lars Jacob & Undall, Edvard (2020). Notat: Snekkenesbygningen på Borgarsyssel museum, datering. NIKU – Norsk institutt for kulturminneforskning.

Østfoldmuseene.no (2021, 6. mai). Snekkenes. Hentet fra https://ostfoldmuseene.no/borgarsyssel/friluftsmuseet?kp_id=92:626:6296

Skifte 7.-8. feb. 1793 etter løytnant Otto Nicolay Sperling på gården Snekkenes i Os anneks til Rakkestad. Rakkestad sorenskriveri, Skifteprotokoll 5A, 1788-1799, fol. 383b-384a.

Besiktigelse 6. juni 1787, Tingbok 33 Rakkestad sorenskriveri 1779-1791, fol. 376b-377a. Besiktigelse 25. aug. 1783, Tingbok 33 Rakkestad sorenskriveri 1779-1791, fol. 184b-185a.

Nasjonalbiblioteket – nb.no.

Lauritsen, Tom, Line Kjølberg, Jon Emil Halvorsen, Mona Beate Buckholm Vattekar, Hege-Beate Solås Lindemark (Red.). Borgarsyssel Museum. Guide til friluftsmuseet. Østfoldmuseene, 2021.

NIKU Snekkenesbygningen på Borgarsyssel Museum, datering. Notat 2020 Wang Gulbrandsen, Ruben. Snekkenes - fra Sorenskrivergård til Løytnantsgård. Sarpsborg Arbeiderblad, 30.01.2021.

Lunde, Aage. Rakkestads Historie Bind II. Rakkestad kommune, 1990.

Store Norske Leksikon – snl.no