Begravelsesvogner, eller likvogner, har blitt brukt i Bergen fram til etter 2. verdenskrig. Det var biler i byen lenge før dette, den første begravelsesbilen kom i 1935, men i en overgangsfase er både biler og vogner blitt brukt, før bilen tok helt over. Både første og andre verdenskrig gav vognmennene et oppsving før virksomheten dabbet helt av.
I en artikkel i Bergens Tidende fra 10. januar 1956 kan vi lese følgende: "Forleden dag kjørte et lite vogntog gjennom byens gater og ut til Gamle Bergen i Elsero. Det var en gammeldags likvogn og en likeså gammelsdags drosje og det usedvanlige var at begge vognene var hesteforspent. Det var vognenes ugjenkallelige siste ferd gjennom byens gater før de havnet på bymuseet og siste kapittel av de gamle vognmannsforretningers historie er dermed slutt."
I Bymuseets samlinger er det tre ulike begravelsesvogner. I 2021 ble vognene flyttet fra svært dårlige magasinforhold på Gamle Bergen, til et mer egnet lokale på Hordamuseet. Det var en komplisert flytteoperasjon av store og til dels skjøre gjenstander, men nødvendig å gjennomføre for å bevare vognene for ettertiden.
Den største av vognene er rikt dekorert, og utsmykket med svarte tekstiler og sølvdekorasjoner. På siden er det rom for store blomsterdekorasjoner. Mange vogner er åpne i bakerste kant, for å ta kisten inn og ut den veien. Denne vognen har en sving-mekanisme som viser at man tok kisten inn i vognen fra siden. To hester måtte til for å dra. Fotografier viser at det ble brukt både svarte og hvite hester til begravelser, men fortrinnsvis svarte.
Ikke alle hadde penger til å leie en stasvogn. Bergen kommune hadde en likvogn som ble lånt ut gratis til innbyggere i byen, en vogn med enklere standard. Vognen er enkeltspent, den ble altså dratt av èn hest. En stor forskjell mellom stasvognen og den enklere vognen er at stasvognen har gummibelagte hjul, mens den andre ikke har det, og ruller dermed rett på jernringene. Man kan tenke seg hvor ulik lyd vognene må ha gitt fra seg når de ble dratt gjennom Bergens gater, og at dette også var en måte å vise forskjellen på fattig og rik.
Mens det på landsbygda ofte var menigheten som i fellesskap eide vognene som ble brukt i begravelser, var det i byen vognmannsforretninger som både eide og kjørte vognene. I avisene fra denne tiden kan man finne annonser for vognmennene sin virksomhet, men også artikler med beskrivelser fra begravelser. Mange pårørende takket gjennom innlegg i avisene for oppmerksomhet og omtanke fra oppmøtte i begravelser, akkurat som i dag. Og man kunne fremme sine meninger i avisinnlegg. Bergensavisen Arbeidet trykte lørdag 9. mai 1903 et leserinnlegg med tittelen: I vort «kristelige» «klasse» samfund. Det handler om innvielsen av Haukelands begravelsesplass, som ble foretatt 7. mai 1903, med begravelse av tre døde.
Indvielsen foretoges ved den riges grav tiltrods for at et fattig lig først var nedsænket. (…) Vi ventede og ventede og endelig faar vi se, at de ved det vestlige sving af veien kommer kjørende med fattigmandens ligvogn med et fattiglig paa (ingen vil vel kalde denne for en ligvogn, men den fattiges sidste vanære). Hele ligfølget bestod af hr. bedemand Foss. Efter en kort konferance mellem begravelsespladsens forstander og bedemanden tog hr. Foss, kusken og formanden for graverne liget mellem sig og besørget det i graven med en saadan akkuratesse, at det sidste man saa forsvinde i graven var – fodenden.
Deretter følger en beskrivelse av begravelsen av to velstående personer, som ble fulgt til graven av et større følge og stiftsprosten. Det var salmesang, tale og jordpåkastelse, hvorpå det ble kastet blomster ned i graven. «Fattigliket» fikk hverken sang eller blomster.
Dog, nogle fugle kvitrede luftigt og fløi over graven og jeg bemærkede til min sidemand, at disse antagelig sang til den fattiges ære – thi den fattige skal jo ifølge den kristne lære have større udsigt til at komme i himmelen end den rige med alle fine æresbevisninger fra mammonsdyrkerne.
Det var flere vognfabrikker i Bergen. Den største var PHT Schmidt, som holdt til i Veiten. Firmaet ble etablert i 1837, men de begynte ikke å produsere vogner før i 1900. Først var det smie, så vognproduksjon, og senere bilforretning. Det er mulig at noen av begravelsesvognene er laget der, dersom de er produsert i Bergen. Jacob Irgens vognfabrikk produserte også mange vogner i Bergen, og denne fabrikken ble etablert mot slutten av 1800-tallet. Det finnes mange ulike typer likvogner, fra de helt enkle til flotte stasvogner der taket holdes oppe av utskårne søyler, med nydelige draperte tekstiler og lykter på utsiden.
Begravelsesvognene er gjenstander som ikke lenger er i bruk, men som viser hvordan bysamfunnet har endret seg fra den tiden det var hester i byen. Valg av vogn til begravelser kunne tydelig vise at man tilhørte ulike klasser i samfunnet.
Bymuseet i Bergen har med midler fra Kulturrådet laget en film om arbeidet i forbindelse med flyttingen av vognene, for å sette fokus på kompleksiteten i samlingsarbeidet.
