Du kan stole på ull

På Glomdalsmuseet har vi en bygningssamling på nesten hundre hus. Sosial stand, århundrer og tilgang til ressurser skiller de som bodde i husene, men noe har de fleste av dem felles. De var avhengig av, og de kunne å bearbeide ull.

Sauen ble domestisert for over 10 000 år siden. Bare hunden har vært tam lenger. Sau spilte en nøkkelrolle da vi utvikla jordbruket, fordi den hjalp til med å beite ned kratt og skog der bonden ikke så lett kom til. Dette er en av sauens egenskaper som settes høyt den dag i dag.

Klimaet her til lands, med svært skiftende temperaturer og luftfuktighet, har bidratt til å utvikle ull med en unik krus, finfibret bunnull og beskyttende dekkhår. Sammen bidrar disse faktorene til å gjøre ull fra norske sauer svært temperaturregulerende, den holder fasong bedre enn sine moderne, internasjonale konkurenter, den nupper svært lite og den har en unik glans.

Disse egenskapene er med på å gjøre norsk ull ettertraktet i moderne tekstilindustri. Krusens evne til å «sprette» tilbake i opprinnelig form etter belastning gjør norsk ull særlig egnet til gulvtepper. Møbler setter ikke merker, slik de gjør i tepper laget av andre fibre, f.eks viskose. Visste du at statsledere spaserer på norsk ull i Det Hvite Hus i Washington DC daglig?

Tidligere ble ullfibrene kardet for hånd. Da kunne man enkelt skille bunnull og dekkhår fra hverandre, og tilpasse sorteringen etter hva som skulle lages. I kroppsnære plagg er den myke bunnulla best, mens i ei rye eller et veggteppe er det slitesterk og glansrike dekkhår en gjerne vil benytte seg av. I dag kardes ull maskinelt. Resultatet er et kardegarn, som består av begge typer fiber. Ingen produserer kamgarn av norsk ull industrielt i dag. Vi går dermed glipp av potensialet i den norske bunnulla. Skal man få seg en myk og deilig trøye av norsk bunnull i dag er man nødt til å lage den selv. Det er ikke umulig, men det krever mye kunnskap som i dag ikke er så lett tilgjengelig.

Sau ble holdt som husdyr i alle samfunnslag. Behovet for ull var stort, og sauen var nøysom i kosten. Den kunne nyttiggjøre seg urter og vekster som ikke var tilgjengelig for andre dyr – eller mennesker. Slik ble husholdningene utstyrt med klær og redskap som utelukkende var laget av lokale ressurser. Fiberen var lokal, arbeidsredskapene var i stor grad lokalt produsert og kunnskapen om arbeidsprosessene var i tillegg lokal. Da ei bukse ble utslitt, reparerte man den med garn og stoff som gjerne også var produsert av de samme lokale ressursene. Når votten ikke lenger var mulig å reparere ble den benyttet som isolasjon rundt vinduer. Slik var folk og natur, det nære hjemmet og lokalsamfunnet det tilhørte tilpasset hverandre. Forbruket var lavt, nøden kunne være stor, men rikdom og muligheter var basert på det som fantes av ressurser og kunnskap i nærområdet. Slik kunne et klesplagg i løpet av hele sin brukstid ende opp med å aldri forlate bygda.

Ull ga grunnlag for hjemmeproduksjon av salgsvarer og større fabrikker. Strikking av votter og kofter på oppdrag fra Husfliden har vært kjærkommen ekstrainntekt for familier i hele landet. I 1785 startet det lille industrieventyret Enighetsfabrikken i Stor-Elvdal, som siden skulle være med å danne grunnlaget for den stadig produktive tekstilfabrikken Devold.

Det er ullfiberens egenskaper som gir den så stor tilstedeværende i museumssamlingene. Her finner vi strømper med tydelige spor av langvarig bruk og vedlikehold, og vakre prydtekstiler for kirker og hjem. Noe er tydelig reparert, gang på gang av grove materier, mens andre gjenstander er påkostet tid og sirlig nøyaktighet, laget for å vare i et tilsynelatende evig tidsperspektiv. Ullfiberen har i seg selv lang levetid, og redskap for framstilling av garn og stoff har tradisjonelt blitt tatt vare på i hjem og på gårder. Dette er gjenstander som bærer med seg fortellinger om kunnskap, ressursutnyttelse, knapphet og rikdom.

Miljøfientlig ull?

Etter et velment sidespor, hvor klimaforkjempere, ved å basere seg på et internasjonalt verktøy for måling av internasjonal tekstilindustris klimaavtrykk (Higg-indeksen), i 2006 anklaget norsk ull for å være det minst bærekraftige fibret du kunne kle deg i, har ull igjen inntatt tronen som det varige, bærekraftige materiale det er – fortsatt like perfekt tilpasset klimaet vi lever i.

I iveren etter å gi forbrukerne en veiledning i valg av bærekraftige klær glemte man å ta høyde for tekstilenes levetid. Higg-indeksen vurderte nemlig ikke tekstilenes brukstid som en faktor, og baserte seg kun på klimabelastningen fra produksjon. Sauen er drøvtygger, og i likhet med kua, promper den - et kjent argument imot animalske produkter og materialer. Det Higg-indeksen glemte å forholde seg til, var at ullklærne er de klærne i klesskapet vi har lengst og tar best vare på. Mange har bunad, et eksklusivt plagg, kostbart i innkjøp, men som sys inn og ut med livets skiftende faser. En bunad har man lenge. Ullundertøy brukes ofte til det blir ødelagt, før det stoppes, bøtes og brukes igjen. Å reparer ullplagg er igjen blitt status, og i sosiale medier deles tips på visible og invisible mending mellom ivrige entusiaster.

Landbruket og klimabevisste forbrukere er nå stort sett omforent i synet på ull som et bærekraftig materialvalg. Forståelsen for at produksjon basert på lokale og regionale ressurser er bærekraftig, har etablert seg både når det gjelder mat og tekstil.

Fortellingen om norsk ull står i sterk kontrast til det moderne forbrukersamfunnet vi lever i. Tekstilindustrien står for et høyere klimaavtrykk enn skipsfart og flytrafikk til sammen. Støvet i husene våre domineres av tekstilfibere behandlet med kreftfremkallende og gentoksiske flammehemmere. Søppelfjellene av europeiske nettbutikkers returnerte klær på den andre siden av kloden bekymrer og gir store medieoppslag.

Vi vet ikke ennå hvordan framtidas gjenstandssamlinger vil gjenspeile fibermangfoldet og overfloden vi lever i. Kanskje blir det største paradokset at framtidas museum etterlates få spor av dagens intense overforbruk?