Sprengningen av Sarpebrua 15. februar 1940

1. april 1940, en dag som har gått inn i vår historie som en av de aller mørkeste, ble Norge invadert av Nazi Tyskland. Andre verdenskrig hadde med det kommet til Norge, og datoen markerte begynnelsen på en fem år lang okkupasjonstid. Østfold ble heller ikke spart, og 11. april ble Fredrikstad bombet. Panikken spredte seg i byer og tettsteder. Også i Sarpsborg ble det svært urolig. Flyalarmen gikk hele åtte ganger, og folk begynte å forberede seg på å gå i dekning eller flykte. Det var mye rykter og de færreste visste helt sikkert hva man kunne stole på av informasjon. Den norske mobiliseringen i Østfold begynte allerede kvelden 9. april, da forberedelser var i gang ved Hafslund og Borgenhaugen. Det var likevel mye forvirring og motstridende ordre, i tillegg til at store deler militært utstyr var i ustand (mange geværer manglet bl.a. viktige deler som hadde blitt lagret andre steder av frykt for opprør og revolusjon i mellomkrigsårene).

Et av oppdragene de norske styrkene fikk var å sabotere for fremrykkingen til den tyske militærmakten, og som en del av dette skulle man underminere og sprenge broer på strategiske veier og punkter. En av disse var Sarpebrua som krysset Glomma over Sarpsfossen, og knyttet Sarpsborg sammen med Hafslund med bilvei og jernbane. Men som tilfellet var for mye av den saboterte og minelagte infrastrukturen i Norge, så gikk ikke ladningene av som planlagt. Noen steder skyldtes dette tekniske feil, andre steder at den tyske fremrykningen gikk for fort og overrumplet de norske styrkene, som måtte trekke seg tilbake i all hast. Allerede 14. april var kampene i Østfold over. Nå skulle sprengladningene fjernes.

At underminerte broer kunne by på sikkerhetsproblemer fikk man erfare allerede 14. april. Den dagen tok en eksplosjon med seg en bropilar på Grøtebrua over til Hafslundøy, noen steinkast unna Sarpebrua. En 10 år gammel gutt hadde funnet noen ledninger og plukket på dem. Nå ble man urolige for at også Sarpebrua skulle gå i lufta ved et uhell. Kildene strides om det var tyskerne selv, eller lokale myndigheter som ville ha fjernet ladningene på Sarpebrua, men ifølge boken Sarpsborg 1939-1945 – Okkupasjonstiden (Ivar Roset, 1990) skal en ordre skal ha gått ut fra politimester Hans Olsen som ga byens ingeniørkontor ordre om å rykke ut.

Morgenen 15. april hadde en 12 år gammel gutt som bodde i Storgaten i Sarpsborg tatt turen ned mot broen for å se hva som var på ferde. Han hadde på vei til byen observert en brannbil som kjørte i retning Sarpebrua, og nå hadde han nysgjerrig fulgt etter. Denne gutten var Per Ivar Simensen, og han skulle bli den heldigste gutten i byen, ja kanskje i hele landet, akkurat den dagen.

Arbeidet med å fjerne minene under jernbanebrua gikk greit, da ledningene på forhånd hadde blitt fjernet av folk fra Elverket. Så begynte arbeidet med å gjøre det samme på kjørebrua. På dette tidspunktet hadde Per rukket å tusle ut på østsiden, Hafslundsiden, av brua og sto og så på alt som skjedde. Ingen tok seg visst notis av at han var der. Klokken var 11.55, så smalt det. Et veldig drønn som etter sigende kunne høres langt nedover mot Fredrikstad, og innover ved Skjeberg. Det lange midtspennet på broen på 52,5 meter ble delt i to av den kraftige eksplosjonen og falt ned i fossen, slik at to skråplan nå lå og hvilte ned i vannet. Per ble slått over ende og lå plutselig på maven. Han forteller at han ikke husker selve smellet, kun et hvitt, skarpt lysblink. Så skled han nedover veibanen på Hafslundsiden og ned i vannet.

Et par dager senere sto det skrevet i Moss avis at gutten hadde falt i fossen og blitt ført av de frådende vannmassene i elven helt ned til fergestedet ved Sannesund. Selv sier Per Simensen at dette ikke skjedde. Da ville han som han sier, ikke ha overlevd. I stedet kan han fortelle at vannet førte ham mot et rekkverk på broen, før han havnet ned i den voldsomme Sarpsfossen. Han fikk dratt seg opp av vannet og helt opp på skråplanet av bilbrua. Der sto han, dryppende våt og lettere fortumlet. Over ham kunne han se den ødelagte broen. Det var aktivitet av folk på den andre siden, Sarpsborgsiden, der redningsmannskaper kom til og fra. Han fikk ganske snart øye på en kar borte ved Hafslund kraftstasjon. Dette var kontorsjef Ihlen på kraftstasjonen. Han hadde naturlig nok hørt det kraftige smellet, og hadde gått ut for å se nærmere. Han oppdaget Per og nå kom han til for å hjelpe, men først sto han en liten stund og ventet. Per antok at det var i tilfelle det skulle komme flere eksplosjoner. Kontorsjefen fikk hjulpet Per ned fra det skråplanet av brua der han sto og ventet, og ned på en fjellrabb der han selv sto. Ganske snart gikk de begge to på en bred betongvegg som skilte fossen og elven og vanntilførselen nær elven, i retning av kraftstasjonen. Per foran med kontorsjefen bak som passet på at han ikke falt uti nok en gang.

Trygt inne på kontoret hans sørget kontorsjefen for at Per fikk tørket seg godt etter det dramatiske møte med Glomma. Han fikk også tak i noen tørre klær som Per fikk låne. Så ringte han til Pers far og fortalte hva som hadde skjedd: «Ja han Per ble våt når broa gikk, men han sitter her på kontoret mitt og alt er i orden», lød det fra kontorsjefen. Hva Pers far tenkte da vet vi ikke. Men at han må ha vært svært lettet det kan vi ane, for det hadde tross alt på mirakuløst vis gått bra. Verre gikk det da med to av brannfolkene, som omkom. I tillegg mistet en arbeider på Borregaardssiden livet. Han hadde holdt på ute på en demning. En person skal ha blitt skadet, mens tre andre en stund var i livsfare men ble reddet.

Den spennende dagen var ikke helt over for Per, men nå skjedde det ting som tross alt var langt mer hyggelig. Etter å ha telefonert med Pers far, tok kontorsjef Ihlen den unge gutten med ned til et tog som Hafslund karbidfabrikk disponerte. Det ble brukt til å transportere varer og råvarer til og fra fergestedet ved Sundløkka. Derfra skulle Per bli plukket opp av en politibil sammen med sin far, som var kommet ned for å møte ham. Per gjorde et poeng av å fortelle at, mens hans far satt baki «svartemarja», så satt Per selv foran med politikonstabelen.

Det tok tre år før Sarpsbrua igjen sto ferdig i 1943. Det er den som fortsatt er i bruk i dag.

Sarpsborg 1939-1945 – Okkupasjonstiden, 1990 Avisen Sarpen Sarpsborg Arbeiderblad Fredrikstad Blad Moss Avis Intervju gjort med Per Ivar Simensen, februar 2022 Arkiv Øst Lokalhistoriewiki.no Sarpsborg.com