Bark Otilia i Valletta, Malta, 1854 Mekonnen Wolday

I barken OTILIES kjølvann

By Kristin Halaas

Vestfoldmuseene har fått en gave med en spennende historie. Gaven er en akvarell av Bark Otilie fra rederiet til Søren Lorentz Christensen, som har 'kommet hjem' til Sandefjord.

I november 2022 fikk vi en e-post fra en etterkommer etter Christensen-familien, som har vært viktig innenfor skipsverft og hvalfangst i Sandefjord. I e-posten står det at han eier en akvarell av Bark Otilie, som viser henne seilende inn til havnen i Valletta, Malta i 1854.

Akvarellen var i sin tid eid av halvbror til Søren Lorentz - Hans Christensen, som er givers tippoldefar. Hans Christensen endte etterhvert opp i New Zealand, og akvarellen ble gitt videre nedover i generasjonene.

I brevet skriver giver at han mener akvarellens rette plass er i Kommandør Christensens Hvalfangstmuseums samlinger. Giver skulle på en reise til Europa i juni, bl.a. til Sandefjord, og ønsket å overrekke den selv. Og sånt blir vi jo glade for!

I juni 2023 tok vi imot gaven, og nå blir den godt tatt vare på hos oss.

Om akvarellen

Akvarellen er 46 x 60 cm og viser bark Otilie i havnen ved Valletta, Malta. Under bildet står følgende tekst:

Bark Otilia. Capt. C. Christensen coming into Malta harbour. October month 18, 1854

Giver skriver i sin første henvendelse at han har funnet en gjengivelse av en lignende akvarell av Otilie på Digitalt Museum. Akvarellene er så å si like, teksten under bildet er lik, dateringen den samme - 18. oktober 1854. Begge er usignert, altså er kunstneren er ukjent.

Skuteportrettmalere holdt ofte til i havner og malte på bestilling fra kapteinen - gjerne to bilder, ett til kaptein og ett til reder. I dette tilfellet kan vi nok trygt gå ut ifra at én av disse var tiltenkt kapteinen og den andre rederen. Nå nesten 170 år senere, er en av dem i Vestfoldmuseenes samlinger, og den andre i Maritimt Museums samlinger.

Landskapet i bakgrunnen på slike skuteportretter er underordnet skuta, men er likevel viktig; den viser at her har skipet vært. Bakgrunnen er gjerne stilisert og forenklet. Vi har lett på GoogleMaps rundt hele havnen i Valletta (og andre havner på Malta), og googlet gamle bilder, uten å finne noe som med sikkerhet plasserer motivet i Valletta eller andre steder på Malta. Dette var dog på midten av 1800-tallet, så mye kan ha skjedd siden da, så vi tenker det er trygt å anta at dette er Valletta.

Bark Otilie

Otilie ble bygd ved Rødsverven i Sandefjord i 1849/50, av Søren Lorentz Christensen. Hun ble ombygd eller reparert i 1863, og led sin endelige skjebne på Rakkebåene i november 1871. Altså en relativt kort levetid for en bark; 21 år.

Ifølge Hans Bogen i boka 70 år : Lars Christensen og hans samtid, er Otilie den fjerde skuta bygd av S.L. Christensen. I 1850 gikk hun av stabelen på Rødsverven. 31 august samme år kjøpte Christensen 50% av verven med tilhørende bygninger og inventar, av havnefogd Peder Søberg.

Otilie er en bark, en tremastet seilskute hvor de to fremste mastene har skværseil og den akterste har mesanseil. Ifølge kildene måler Otilie 187,5 cl, det vil si commercie lester. som var et ustandardisert mål på et skips lastevolum.

Navnet har voldet oss noe hodebry, i og med at hun i kildene kalles både Otilie, Otilia, Othilie og Othilia. Vi har landet på at det korrekte navnet antagelig er Otilie, etter rederens kone.

Enkefru Otilie Christensen

Fru Otilie ble enke i 1862, da Søren Lorentz døde, bare 52 år gammel - da hadde de vært gift i bare 12 år. Hun hadde da allerede i flere år mer og mer tatt over driften av rederiet. Hennes onkel skal ha sagt følgende om henne:

Hun er driftig, full av foretagsomhet og ideer. Jeg skulle like å se den mann som kan hamle opp med henne i forretninger.

Hun tok over rederivirksomheten etter sin mann, og styrte den frem til 1880. Storhetstiden til denne generasjonen av Christensen-familiens redervirksomhet - 1842-1874 - sammenfaller med den tiden "lille Norge rykket opp på tredjeplassen blant verden store sjøfartsnasjoner", forteller Hans Bogen i boka om Christensen og hans samtid (se kilder nederst).

Bark Otilies kapteiner

Vi vet at bark Otilie hadde to kapteiner i sin 'levetid': * 1850 - 1861: C. Christensen eller Christiansen * 1862 - 1871: Peter eller Peder Gullichsen eller Gulliksen.

Søren Lorentz døde i 1862, og kildene sier at Otilie ble reparert eller ombygd i 1863. Kanskje dette var et naturlig tidspunkt for den nye reder-enken Otilie å skifte ut kapteinen?

Men hvem var denne C. Christensen? Noen ganger står det Christiansen i avisenes fortegnelser over "ankomne og afløbne skibe". Vi har jo også sett barkens navn med forskjellige skrivemåter; med og uten h og med a eller e på slutten. Helt presist ble det kanskje ikke alltid, når man hastig var innom telegrafkontoret for å sende beskjed hjem til Norge om at man var kommet vel i havn.

Det er kanskje ikke unaturlig å tenke at kapteinen i perioden 1850 til 1861 var en av Søren og Otilies sønner, men vi har ikke klart å bringe klarhet i hvem C. Christensen kan være i dette tilfellet.

Gullichsen vet vi med sikkerhet hvem er. I 1865 finner vi ham i folketellingene som Peder Gulliksen, skibsfører (og senere bankkasserer) fra Sandefjord. Han er gift med Mathilde Gullicksen, født Christensen. Vi har ikke klart å bringe klarhet i om, og eventuelt hvor i Christensen-slekten Mathilde hører hjemme.

En annen vi fra kildene vet at var med som mannskap på Otilie var Hans Christensen (1836 - 1905). Følgende står å lese i boka "70 år: Lars Christensen og hans samtid": "Hans dro til sjøs i 14-års alderen med sin [halv]bror Søren L. Christensens bark Otilie." Om hans senere skjebne kan vi lese at han rømte fra Sir Charles Napier da hun var i Ostindia, at han "grov gull i Australia, men bosatte seg på New Zealand og arbeidet sin sagbruksarbeider og maler". Dette er altså giverens tippoldefar.

Otilies farter/seilaser

Hvor seilte hun og hva fraktet hun?

På nettsiden lardex.no sted står det å lese om Otilia at hun var bygd for Middelhvasfart. Det er jo da ganske interessant at det eneste middelhavsfarten vi har klart å finne/dokumentere, er den hvor hun ble portrettert av en ukjent skutemaler i havnen i Valletta, Malta!

Vi har gått på jakt på bokhylla.no og søkt i aviser etter alt vi kunne finne om Otilie. Avisene hadde på den tiden egne spalter hvor de meldte om 'ankomne og afgående skibe'. En utfordring i letejobben her, var at noen aviser ble trykt med gotiske bokstaver, og gir av og til feil i søketreffene. En annen utfordring er at navnet på barken er stavet på forskjellige måter - med og uten h, og med a eller e på slutten.

Nedenfor kan du gå inn på kartet og se de fartene vi har klart å dokumentere at Otilie foretok. Når du går inn på kartet, kan du trykke på en av linjene som representerer en av reisene, og se lenke til kilden. Informasjon vi har skrevet inn er hentet fra denne kilden. Det varierer litt hvor mye informasjon man kan finne i disse listene. Kapteinens navn står alltid, samme med avreise- og ankomsthavn.

Noen svært få ganger står det i avisenes oversikt over 'ankomne og afløbne skibe' hva skuta fraktet (tømmer, ballast e.l.). Vi kan se fra kartet over hennes farter at hun var ofte i Quebec, Canada, og ofte i Bottenviken. Antagelig vi kan gå ut i fra at tømmerfrakt var en hovedgesjeft. De gangene tømmer er oppført som cargo, er det mellom Bottenviken, England og Quebec. Hun har også en tur i Sør-Amerika som vi ikke vet noe mer om.

klikk på klammene øverst i høyre hjørne for å se kartet stort.

Teksten i kartets informasjonslag er lagt inn på engelsk. I kartet over Otilies dokumenterte seilte strekninger (se nedenfor), er Christensens overfarter (1850-1861) markert med blå linjer, Gullichsens med røde (1863-1871).

Otilies endelige skjebne

I boka Seilskip i Sandar og Sandefjord står følgende å lese:

Drev i land på Rakkebåene i stille vær, men sank 25. novbr. 1871. Mannskap reddet.

Hvor forfatterne har det fra vet vi ikke. Kanskje fra en skipsdagbok, som pr i dag ikke har latt seg oppspore (vi har prøvd!). Rakkebåene var og er et beryktet område for sjøfarende; mange forliste der. Nettsiden Wrecksite.eu rapporterer om 53 navngitte skuter som ble offer for de mange hundre skvalpeskjærene på grunnen utenfor Rakke (Stavern).

Noe mer om dette forliset vet vi ikke. Vi har ikke funnet spor av noe som kan forklare det ved søk i kilder som f.eks. Østlandske skibsassuranseprotokoller.