På meier til den siste hvile

I Glomdalsmuseets samling av vogner og hestekjøretøy er det særlig en farkost som skiller seg ut. Det er begravelsesvogna fra Stor-Elvdal. Det er kanskje feil å kalle dette ei vogn, siden den har meier og ikke hjul. Opprinnelig har trolig vogna vært utstyrt med begge deler, men hjulene er ikke i museets samling. I forbindelse med at Anno Museum har jobbet med revisjon og et eget vognprosjekt som en del av dette, har begravelsesvogna kommet frem i lyset, og fått litt sårt tiltrengt omsorg. Den befinner seg nå i utmerkede oppbevaringsforhold på Anno Bevaringssenter, som er et stort kompaktmagasin felles for alle Annos museer, samt Norsk skogfinsk museum.

At vogna var utstyrt med både meier og hjul er lett å forstå, med tanke på at den har vært brukt i Østerdalen til alle årstider. Den kan ha vært i bruk på vinterstid lenger enn den var i bruk om sommeren. Å bruke bil på vinterføre i Østerdalen var lenge svært vanskelig, på grunn av dårlige veier, ingen varmeapparater og glatte dekk. Dermed var hest og vogn eller slede et foretrukket alternativ langt etter at bilen kom til bygda. Vogna er vanskelig å datere nøyaktig, men trolig er den fra siste halvdel av 1800-tallet, altså en gang mellom 1850 og 1890.

En annen side er at skikker og tradisjoner rundt en gravferd ofte er langt mer konservative og endres langsomt. En begravelse er ofte en anledning hvor det trekkes linjer langt tilbake i tid: Et levd liv oppsummeres og settes i perspektiv, og det passer godt å bruke tradisjoner som er etablert langt tilbake, som denne begravelsesvogna. Kanskje var det noen som opplevde de første begravelsesbilene som upassende eller for moderne transport for en slik anledning, da de ble introdusert?

Et annet spørsmål som er nærliggende å stille er hvem som kunne bruke denne vogna. Den var i menighetens eie, men ble alle fraktet med den til kirkegården? Kostet det noe å bruke den, slik at de fattigste ikke hadde råd til å la sine døde få en slik transport til sin siste hvileplass? Man kan også spekulere i om de rikeste gårdene hadde egne vogner de brukte, men dette var sannsynligvis ikke vanlig. Vi vet at vår vogn ble benyttet i begravelsen til Anne Evenstad i 1909. Hun eide en av de største gårdene i Stor-Elvdal og var en meget velstående kvinne. Hennes begravelsesfølge var et av de største man noensinne hadde sett, med 78 ekvipasjer som fulgte kisten til graven.

Anne var husmannsdatter, og kom til gården Evenstad som tjenestejente på 1840-tallet. Da hun var 18 år døde kona på gården, og Anne overtok som rollen husmor på Evensad. Hun og odelsgutten på gården forelsket seg, og forholdet fikk velsignelsen til hans far, lensmann Ole Evenstad. Husmannsjenta Anne og odelsgutten på Evenstad ble forlovet i 1858. På denne tiden var det ikke vanlig at husmannsfolk og storgårdsfolk inngikk ekteskap. Dessverre rakk de ikke å bli gift. Anne var gravid da både hennes tilkommende, hans far og hans bror plutselig dør i 1859. Anne og det ufødte barnet arver gården. Annes sønn, Ole (den 5. i rekka av Ole Evenstad’er på gården) døde ung, bare 32 år gammel, uten arvinger, og fra 1891 eide Anne gården alene. Gjennom hele livet delte Anne Evenstad raust av rikdommen sin. Hun opprettet blant annet mange legater for å hjelpe andre og fremme lokal utvikling. Etter hennes død kom gården Evenstad etter kort tid i Stor-Elvdal kommunes eie, og eiendommen ble stilt til disposisjon da Hedmark fylke ønsket å starte skogskole i 1912. I dag er Evenstad en del av Høyskolen i Innlandet.

Hvis den eldste dateringen av vogna er riktig (1850-tallet), kan det hende at både Ole Evenstad 3 og hans sønner også ble fraktet til den siste hvile med den. De døde alle i januar-februar, så meier ville blitt brukt da. Anne og Ole Evenstad 4’s sønn Ole Evenstad 5 ble ganske sikkert kjørt i denne vogna til kirkegården da han døde i 1891, og altså Anne selv i 1909. I tillegg var vogna tilgjengelig for alle som døde i bygda fram til bilen tok over.