Foto: Bymuseet i Bergen
Bærekjoler
I Gamle Bergen museum utgjør en del av tekstilsamlingen vår bærekjoler for spedbarn. Dette er svært lange kjoler som rekker langt under bena på barnet. Noen er enkelt utformet, mens mange av dem er dekorert med blonder, sløyfer og broderier. Dette var en kjole for å vise frem det kjæreste man hadde.
Lange babyklær og korte babyklær
Et annet navn for bærekjole er presentérkjole, et navn som fremkommer på de gamle registreringskortene våre. På noen av kortene beskrives også funksjonen til disse spedbarnskjolene:
Presentérkjole for lite barn. Kjoletypen ble brukt (bl.a.?), når barnet ble båret inn i stuen på barnepikens arm for å vises frem.
Altså skulle barnet, uansett kjønn, kles opp i kjole og presenteres for besøkende i huset. Vi aner derfor at dette var en tradisjon mer rettet mot de øvre klasser i samfunnet. I samlingen vår har vi likevel også enklere utførte bærekjoler uten så mye dekor, så det var nok et mer vanlig plagg enn som så. Dette viser også sømbøker og annonser med bærekjoler til salgs, som var rettet mot flere enn overklassen.
Hvis vi ser mot England så var det vanlig rundt 1800 å ha spedbarnskjoler som kun gikk 5-8 cm nedenfor barnets føtter. Tanken var at barnets lemmer skulle være frie. Men utover dette århundret så vokste lengden på spedbarnskjolene. De brukte termer som baby’s long-clothes og baby’s short clothes. Det at barnet gikk fra lange til korte klær var en milepæl i barnets liv, som gjerne skjedde når barnet var rundt tre måneder og begynte å åle og bevege seg rundt på gulvet. Da var det tid for barnets shortening eller short-coating. Barnet fikk kortere klær det var lettere å bevege seg i.
I en scene fra den canadiske Anne fra Bjørkeli-serien, Annes Drømmehus, hvor hun har blitt voksen, gift og nybakt mor, innser hun at det er på tide at sønnen Jem skal ha sin shortening, eller som det står i den svenske oversettelsen fra 1920:
Hon undrade, om hon skulle göra hålsöm eller sy kråkspark på lille Jems vita bärklänningar, nu när de skulle «förkortas». Han skulle bli «stor gosse» med korta klänningar i nästa vecka — och Anne var gråtfärdig vid tanken därpå.
Videre, uken etterpå, skjedde den store milepælen:
Anne och Leslie gräto i kapp också den följande veckan, då lille Jem i en hast blev «stora pojken». Denna förvandling åstadkoms med det jämförelsevis enkla medlet av bärklänningarnas avklippande. Anne gick omkring i tragisk stämning hela dagen — först på kvällen återfann hon sin «lillgoss» i hans långa nattskjorta.
I den svenske oversettelsen har man altså tatt med betegnelsen bärklänning, eller bærekjole, fordi dette er termen i Skandinavia. Ordet bærekjole, eller tilsvarende, nevnes ikke i den engelske teksten.
Tilbake i England var gjerne bærekjoler, eller long frocks, over en meter lange på 1830-tallet og de vokste og kunne bli over 1,5 m lange. Også her dukker denne scenen med å vise frem barnet for besøkende opp. Kjolene kunne være enkle i utforming, men de rikest dekorerte kjolene ga anledning til å vise frem både mors stolthet og fars velstand for gjester i huset. På 1870/80-tallet var kjolene fortsatt over en meter lange, og de kom best til sin rett hvis barnet ble båret i armene på mor eller en barnepike. Slik kunne kjoleskjørtet flomme over armene hennes med all sin dekor til beskuelse. Dette er altså samme beskrivelse vi finner igjen på registreringskortene våre.
Lang bærekjole i Bymuseets samling. GB18289 Foto: Bymuseet i Bergen.
Lang bærekjole i Bymuseets samling. GB18288 Foto: Bymuseet i Bergen.
Bærekjoler på landet og i byen
For Englands del nevnes som nevnt long frocks på over en meter som det vanlige, men for lavere klasser, var ca. 90 cm nok. De sparte altså litt på tekstilene når de sydde sine lange babykjoler. Et annet trekk med bærekjoler er at de gjerne følger moten til de voksne og at både livet og ermene kan gjenspeile dette og dermed gi en pekepinn på datering.
På 1890-tallet var store puffede ermer mote som man her ser på mor og to døtre. Selv det lille barnet har moteriktige puffede ermer på kjolen. Fra Bymuseets fotosamling. GBB061792.
I boken Daglig Liv i Norden i det 16de Aarhundrede nevnes tradisjoner med barns overgang til kortere klær som en tradisjon som oppsto på 1700-hundretallet, altså før England, og holdt seg til vår tid (boken er skrevet i 1903). Barn på landet ble raskt kledd som små voksne, mens man i byene brukte lenger tid på å gradvis vende barnet til kortere og kortere klær. Hvor godt dette stemmer er vanskelig å si.
Vi ser av egen bærekjolesamling at en del av kjolene er enkelt utformet med lite dekor, så de har nok blitt brukt i flere sosiale lag og steder. Likevel er det interessant at av alle Bymuseets samlinger, så er det kun i Gamle Bergen museum vi finner bærekjoler, og denne tekstilsamlingen inneholder for det meste «byklær». Vårt antall bærekjoler er uansett for lite til å trekke noen sikre konklusjoner. Det kan også være tilfeller av feilklassifiseringer av dåpskjoler i våre andre samlinger.
Bærekjoler i Gamle Bergen museums samling
Dateringen på Gamle Bergen museums samling av bærekjoler strekker seg over 1800-tallet til rundt 1920/25. I denne samlingen har vi 33 bærekjoler. Av disse har to underkjoler. Dette var en vanlig del av bærekjole-antrekket så de resterende 31 bærekjolene har blitt gitt til museet uten tilhørende underkjoler. Én blå kjole mangler et belte, eller knytebånd, noe vi ser fordi den har to store beltehemper på fremsiden. Ellers har de fleste kjolene fastbrodert belte. Det var for øvrig også vanlig å ha en liten jakke, eller en bærekåpe, en lue, krave og sko for å komplettere antrekket når man var ute av huset.
Syv av kjolene i Gamle Bergen museums samling har farger – to er røde, to er blå, to er mønstret og én har rosa ruter, skjønt fargen er knapt synlig lenger. Det vil si at 26 av kjolene er hvite, altså flertallet. Og den vanligste fargen når man ser på bærekjoler også hos andre museer, ser ut til å være hvit. Hvitt er jo enklest å bleke for å få vekk gulp og diverse. I tillegg kommer gjerne blondedekoren til sin rett på hvitt stoff.
Lengden på dem strekker seg fra 54 cm til 128 cm, men en lengde på mellom 70 – 110 cm er best representert. Med ett unntak er dette altså kjoler som strekker seg godt nedenfor spedbarnets føtter.
Oversikt over lengde på bærekjolene i Bymuseets samling. N = 33.
Videre er kjolene laget av forskjellige tekstiler slik som lin, batist, lerret, silke, japon, og damask. Hovedandelen av kjolene er derimot laget av bomull eller bomullsstoffer slik som bomullsateng, bomullslerret, bomullsdamask, bomullspiké, linon og madapolam. Det skulle være lette og behagelige tekstiler som ble brukt til de sensitive små.
Hvis vi ser på dekorelementer representert på bærekjolene så har 18 av dem omfattende dekorelementer som broderier, blonder, legg, sløyfer, rynking, trykk, eller de er laget av eksklusivt stoff som silke. 10 bærekjoler er mer moderate, men har likevel tydelige dekorelementer som broderier, rynking, legg og blonder. 6 bærekjoler har få eller ingen dekorelementer. Vi ser dermed at å pynte kjolene, sannsynligvis fordi de skulle vises frem, har vært vanlig i Bergen.
Bærekjole med dekor. GB11632. Foto: Bymuseet i Bergen.
Bærekjole med dekor. GB17690. Foto: Bymuseet i Bergen.
Likhet med dåpskjoler
En del av bærekjolene i Gamle Bergen museums samling har likhetstrekk med dåpskjoler slik de utviklet seg til lange hvite kjoler med ermer på 17/1800-tallet. John Peacock (2009) nevner også i sin bok — Children's Costume - The Complete Historical Sourcebook — at lange hvite spedbarnskjoler i første halvdel av 1800-tallet ble brukt til «dåp og andre spesielle anledninger.» Dette kan selvfølgelig ikke utelukkes, og kan kanskje sammenlignes med hvordan en brudekjole på 1800-tallet ikke nødvendigvis var en engangskjole, men en kvinnes beste kjole som ble brukt om igjen flere ganger.
De fleste av bærekjolene er hvite, og dåpskjoler har en lang tradisjon med hvitt tøy. Hvitt svøp og skjorte- eller kjortelformet dåpstøy har vært brukt siden middelalderen og katolsk tid. Barn skulle etter katolsk skikk døpes i en hvit ubesmittet kledning - et kristenklede. Luthers døpebok nevner også at man skal bruke hvitt dåpstøy. Likevel dukket det etter reformasjonen opp fargerike dåpsklær. Da begynte adel og storfolk å kle dåpsbarn i plagg av samme type kulørte stoff som deres egne klær var laget av. Hvitt dåpstøy ble likevel fortsatt brukt, oftest på bygdene. De første dåpskjolene, altså lange poser med ermer, var kulørte, oftest omsydd av kvinnekjoler. På slutten av 1700-tallet dukket også hvite dåpskjoler, altså kjoler med ermer, opp og de ble mer vanlige da kvinnemoten i den påfølgende empire-perioden også var tynne hvite kjoler.
Det er derfor store likheter mellom dåpskjoler og bærekjoler. Likevel er bærekjolene som oftest laget av litt «grovere» stoff enn dåpskjoler. I tillegg var det slik at barn, alt fra katolsk tid, skulle døpes så raskt som mulig etter fødselen, helst ikke mer enn noen dager etter. Dette vedvarte langt inn på 1800-tallet. Det sier oss at dåpstøy nok har vært mindre i størrelse enn bærekjolene som ble brukt av barn som vokste.
Dåpskjole som har likhetstrekk med flere av bærekjolene i samlingen. GB08201a. Foto: Bymuseet i Bergen.
En annen sammenligning kan være løyerter som også hadde lange skjørt eller kapper som på den mer moderne varianten ble brettet opp og festet så beina kunne strekkes ut. Dette var sannsynligvis ikke vanlig på de mer forseggjorte bærekjolene hvor poenget var å vise frem dekoren, ikke gjemme den. Overdelen på løyerten var også uten ermer, og på de eldste hadde de en reiveeffekt. De eldste løyertene, som gjerne var vattert, ble også brukt som dåpstøy. Utformingen på dem er nokså likt 1700-tallets dåpsposer. Slik sett har både løyerten og bærekjolen noe til felles med dåpstøy, men er nok to forskjellige spedbarnsplagg.
Dekorelementene og lengden er også like på mange dåpskjoler og bærekjoler. Fra midten av 1800-tallet ble det vanlig med en V-formet innfelling med blonder innrammet av blonder og rysjer. På begynnelsen av samme århundre var dåpskjoler rundt 80-100 cm lange, mens på slutten av århundret kunne de være så lange som 140 cm. Dette er veldig likt utviklingen til bærekjoler og også long frocks i England på samme tid.
Videre ser vi på registreringskortene i samlingen vår at kollegaer på 1970- og 1980-tallet bestemt har strøket over betegnelsen dåpskjole på noen av spedbarnskjolene og reklassifisert dem som bærekjoler. Dette gjelder tolv av bærekjolene. Av disse har åtte nokså mye dekorelementer, mens fire har middels dekorering. I tillegg kommer fire bærekjoler som man allerede ved inntak til museet har stilt spørsmål ved om egentlig er dåpskjoler. Vi har også en dåpskjole som sannsynligvis kan være en bærekjole, da den har likhetstrekk i utforming og dekor med syv av bærekjolene i samlingen.
Dette tyder på at 18- og 1900-tallets dåpstøystradisjoner, som fortsatt er gjeldene i dag, lett kan påvirke tolkning av bærekjoler. Det virker likevel ikke til å ha vært mye tvil i tilfellene hvor dåpskjoler har blitt reklassifisert som bærekjoler i vår samling, og vi har så langt ikke sett noen grunn til å endre betegnelsene tilbake til dåpskjole da det på tross av likheter, er forskjell på disse plaggene.
Hvor lenge varte bruken av dem?
Mønster til bærekjole fra Caroline Halvorsens sømbok fra 1898.
I England begynte tradisjonen med overdådige spedbarnskjoler, eller long frocks, å svinne hen fra 1880-tallet av da nye typer barnevogner kom. Det ble mindre vanlig å bære barnet ute når det kunne ligge og sitte komfortabelt i vognene hvor kjolene ikke vistes så godt. Likevel levde nok bruken av lange babykjoler en tid til. I Norge ser tradisjonen ut til å ha levd lenge. Det finnes flere bøker med symønster for bærekjoler, for eksempel Caroline Halvorsens sømbøker fra bl.a. 1882, 1898, 1906 og 1925.
Nordre Bergenhus Amts Praktiske Jenteskole, som ble grunnlagt i 1877, hadde i 1904 bærekjole på kurslistene sine over plagg elevene skulle lære å sy.
Lue til bærekjole. Fra: Ørebladet, lørdag 31. mars 1906.
I 1906 står vårens barnemoter beskrevet i Ørebladet: «Nye Barnemoder for Vaaren - Smaabedste- og Oldermødre.»
Dette årets barnemote tenderte mot gamle stiler, nemlig fra 1830-tallet. Digre sløyfer og brede bånd, sirlige småblonder, broderier, gjennomtrukne mellomverk, broderte stropper til trekkbånd og korte liv. Det var også anbefalt å bruke lette tekstiler slik som sateng, musselin og batist. Disse stiltrekkene førte til «…rene smaa Vidundere af lækre Plag, der fremkommer paa denne Maade.»
I samme artikkel er det også beskrevet en bærekjole av hvit batist med en sløyfe av smale silkebånd og brodert mellomverk samt en bred kant med rosenbuketter i hvitt håndbroderi. Til denne bærekjolen hørte det også til en liten lue (ses på illustrasjonen), en ytterjakke av råsilke med en stor krave, og et par hvite sandaler med rosenrøde silkestropper. Dette var altså et prangende plagg som skulle ses, eller også «noget av det yndigste en kunde tænke sig».
Også i Caroline Halvorsens kjolesømbok fra 1925 nevnes det at bærekjolen gjerne sys i hvitt og pyntes med mellomverk og broderier, blonder, legg, rynkede kapper, og med beltebånd av silke.
I 1927 ses en annonse i Allers Familiejournal for mønster til en bærekjole med dekor på ermene, rundt livet, halsringningen, og nede ved skjørtekanten.
Bærekjole i Allers familiejournal, 1927.
Det var altså ikke uvanlig å sy forseggjorte, hvite bærekjoler gjennom hele perioden de var i bruk.
Men når gikk de ut av bruk? Dette har vi ikke funnet noe nøyaktig svar på. Sannsynligvis kan de ha vært i bruk så sent som opp mot 2. verdenskrig når tekstiler og det meste man trengte ble rasjonert. Bærekjolene i Gamle Bergen museums samling ble gitt museet mellom 1950- og 1990-tallet, skjønt mesteparten kom inn på 1960- og 1970-tallet.
Dette betyr ikke at kjolene var i bruk så lenge, men heller at giverne hadde oppryddinger på denne tiden og fant at de kunne tilby dem til museumssamlingen siden de ikke hadde bruk for dem selv lenger. Det er også verdt å merke seg at giverne av noen av kjolene heller ikke har visst at dette ikke var dåpskjoler, noe som tyder på at de ikke har brukt dem selv, og at bærekjolene har vært i familiene en stund før de ble gitt til museet.
Både et prangende og et vanlig klesplagg
Dekorert bærekjole. GB07744. Foto: Bymuseet i Bergen.
Tradisjonen med bærekjoler har nå for lengst gått ut av bruk, men dette var et plagg som både vitner om foreldres stolthet og omtanke for sine barn. Det var et plagg som, hvis det var omstendelig dekorert, ble brukt til spesielle anledninger samt å vise barnet sitt frem for gjester i huset eller andre når man var ute i byen.
Naturligvis betydde det også å vise frem sin status og velstand til andre når man kunne lage slike overdådige plagg et barn bare skulle bruke noen måneder (skjønt de gikk nok i arv). Det er snakk om et prangende forbruk, men likevel ser vi også i de enklere utformede bærekjolene et «vanlig» plagg som var del av et spedbarns første tid, en tid for «lange klær» som engelskmennene kalte det.
Kilder
-
Christie, Inger Lise. 1990. Dåpsdrakter. C. Huitfeldt Forlag. Oslo.
-
Cunnington, Phillis & Buck, Anne. 1965. Children's Costume in England - From the Fourteenth to the end of the Nineteenth Century. Adam & Charles Black. London.
-
Halvorsen, Caroline. 1898. Linsømbog veiledning i linsømridsning samt i klipning og syning af undertøi til brug ved haandgjerningsskoler og i hjemmet. Cappelen.
-
Halvorsen, Caroline. 1925. Kjolesømbok: til skolebruk og selvundervisning: med tegninger. Cappelen.
-
Heide, Beate. 2014. Fra løyert til papirbleier. Via DigitaltMuseum.
-
Montgomery, Lucy Maud. 1920. Drömslottet – Anne i Eget Hem. C. W. K. Gleerups Förlag. Lund.
-
Peacock, John. 2009. Children's Costume - The Complete Historical Sourcebook. Thames & Hudson Ltd. London.
-
Sandal, Per. 1979. Soga om Gloppen og Breim. 2: Frå om lag 1800 til vår tid. Gloppens Sparebank.
-
Troels-Lund, Troels. 1903. Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede: Folkeudgave. 4: Klædedragt. Gyldendal.
-
Ørebladet. 1906. Nye Barnemoder for Vaaren - Smaabedste- og Oldermødre. Via Nasjonalbiblioteket (nb.no).
Andre kilder:
Avisnotiser og annonser via Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Store Norske Leksikon (snl.no)
Se alle bærekjolene:
Order this image
