Trekkspillmusikeren Ottar E. Akre

Etter den franske revolusjon vokste det fram en ny og velstående borgerklasse. Særlig blant kvinnene i dette miljøet ble trekkspillet populært. Fra 1860 ble trekkspillene serieprodusert. Slik fikk instrumentet en så lav pris at det ble tilgjengelig for vanlige arbeidsfolk. Trekkspillet ble raskt populært og spredte seg til flere land, kulturer og samfunnslag. En samtidig religiøs vekkelse så på fela som et syndig instrument. Trekkspillet, som var nytt, gikk fri. De nye dansene, som vals og polka, bidrog også til å gjøre trekkspillet populært.

Det kom et tidsskille ca. 1850 med gjennombrudd av nasjonalromantikken. Vi ble stolte av vår egen kultur og folkemusikkens kvaliteter ble etterspurt. Komponistene så folkemusikken som en stor inspirasjonskilde. Spelemannsrollen, som ikke alltid hadde vært vel ansett, fikk en høyere status. Men de gamle folkemusikk-forkjemperne så på trekkspillet som er forsimpling av folkemusikken.

Lyden i trekkspillet lages av tynne tunger av metall som vibrerer når det blåses luft igjennom dem. Et lignende prinsipp har vært brukt i Østen i flere tusen år.

Som 17-åring kom Ottar E. Akre ut for ei stygg arbeidsulykke under tømmerkjøring. «Nå kan du rese deg opp att», sa arbeidskameratene da de hadde gravd ham fram etter ulykka. Etter et langt opphold på sykehus prøvde han seg i tømmerskogen og på anlegg, men skadene etter ulykka gjorde tungt kroppsarbeid umulig. I stedet grep Ottar nye muligheter som var i tiden. Elektrisiteten åpnet for utvikling og framskritt, og Ottar tok utdanning innen elektrofag. Trekkspillet var med, og han spilte i pausene på bygde-kinoen for å tjene noen kroner.

I 1919 ble Ottar kontaktet av sin første trekkspill-lærer, Johan Elsmo. De to la ut på en større turne sammen. Sammen gikk Akre og Elsmo til Elsmos nabo Severin Jevnaker og fikk de til å arrangere duetter for dem. I 1916 drog Ottar til Måløy for å studere elektrofag, ca. 35 år før det ble lagt inn strøm i hjembygda.

I 1922 drog Ottar, sammen med broren Albert, over til Amerika for å søke nye muligheter. På overfarten var det passasjerer fra ulike nasjoner og klasser. Da Ottar satte seg på dekk og spilte, samlet folk seg rundt ham, for trekkspillmusikken forsto alle.

Planen var å studere elektrofag, men det ble musikken som kom til å ta det meste av tiden. I Amerika fikk Ottar nye impulser og muligheter. Blant annet møtte han trekkspillvirtuosen Pietro Deiro. Han studerte komposisjon og musikkteori i Brooklyn og var både elev og lærer ved Dakota Conservatory of Music i Fargo. Ottar spilte inn flere grammofonplater og opptrådte i det nye mediet radio. Brødrene Ottar og Albert hadde mange konserter i det norske miljøet i Midtvesten.

Fram mot 1910 ble grammofonen vanlig som underholdning på kafeer og restauranter. 30-årene ble grammofonplatenes store tid. Ottar og hans trio gjorde en rekke grammofoninnspillinger. I tidsrommet 1919 til 1955 var han med på ca 125 innspillinger på 78-plater. Det vil si ca. 250 innspilte melodier. I 1943 spilte Akres trio inn den siste plata før freden. Grunnen til at de ikke kunne gjøre flere innspillinger, var at det var tomt for materialet platene ble laget av. De hadde ukentlige program i radioen i mange år. Ottar var opptatt av å bygge broer mellom utøver og publikum og spilte gjerne enkle melodier for at de som hørte på selv skulle få lyst til å prøve og spille.

I 1945 startet han Oslo Trekkspillklubbs orkester sammen med blant andre tylldølen Peder Gulmoen. Klubben hadde mange medlemmer og ble et miljø hvor medlemmene fikk utvikle seg. Orkesteret fikk et høyt nivå og feiret i 2020 sitt 75-årsjubileum med mange konserter. Ottar E. Akre var av de første som spilte på elektroniske instrumenter.

Ottar E. Akre var pedagog for en rekke elever. Han underviste både på Musikkonservatoriet i Oslo og Huseby offentlige skole for blinde, samtidig hadde han privatundervisning i sitt eget hjem. Ottar var opptatt av at alle detaljer skulle på plass. Han lærte elevene om musikkteori og oppbygging, og han hadde elever på ulike nivåer. Til alle stilte han strenge krav, samtidig som han var en omsorgsfull læremester. Ottar var avholdsmann og mente at alkohol ikke kunne kombineres med opptredener, noe han formidlet til elevene sine.

Flere av hans elever kom til å bli av våre beste trekkspillmusikere. På scenen på Royal Albert Hall kom ikke Ottar selv, men en av hans beste elever, Toralf Tollefsen.

I 1933 giftet Ottar seg med Magnhild Akre, og de flyttet inn i en moderne bolig i Oslo. Hun var også rendøl, og de hadde kjent hverandre fra barndommen. De levde et urbant liv i hovedstaden, men beholdt kontakten med venner og familie i Rendalen.

Ottar fulgte nøye med på tekniske nyvinninger. Gjennom hele livet beholdt han sitt åpne sinn og mente det var viktig å holde seg allsidig orientert. Han var stadig nysgjerrig og likte å si at han enda ikke hadde bestemt seg for hva han skulle bli når han ble stor.

Ottar ble enkemann i 1980. I 1990 fikk Ottar E. Akre den første Rendalsprisen som ble utdelt. Han gav musikksamlinga si til Rendalen kommune, og han rakk å oppleve åpningen av den første utstillingen i 1990. Han var aktiv med trekkspillet helt til det siste.

Ottar bodde den siste tiden på diakonhjemmets sykehjem. Han døde 29. oktober 1992. Han ble bisatt i Vestre krematorium Nye kapell. Han ligger gravlagt sammen med Magnhild ved Ytre Rendal kirke.

Tradisjonsbærere og tilretteleggere Mange år er gått siden de første spelemenn spilte og de første kor og orkestre ble dannet i bygda. I alle år senere har bygda hatt ildsjeler som har holdt tradisjoner og musikklivet levende – lidsjeler som har lært opp musikkinteresserte rendøler og som har dirigert ensembler og kor. Det store aldersspennet som er i disse lagene, beriker miljøene og gjør at de lever videre. Skolerte musikere med røtter fra Rendalen har blitt invitert til å holde seminar og har hatt solooppdrag som har gitt nye impulser. Andre profesjonelle musikere har også bidratt.

• 40 år for mannskorsangen i Øvre Rendal. (19. januar 1957). Østlendingen.
• Aftenposten. (1992). Dødsannonse Ottar E. Akre. Aftenposten. Retrieved from https://www.nb.no/items/52c7a1568b9485e252fe9b328edecf91?page=33
• Blad, F. (7. desember 1978). Trekkspillkonge i Middagsstunden, p. 26. Retrieved from https://www.nb.no/items/21fd2a92ff4ff847e7171b6b5149fd44?page=25
• Bled, R. (12. november 1947). Instrumentet som imiterer over 50 instrumenter til Hønefoss. Ringerikes Blad.
• Bull, J. B. (1929). Fjeld-Ljom: Dikte og Sange, Reggler og Rim av Østerdalens Poesi. Oslo: Gyldendal.
• Bull, J. B. (1937). Knut Veum. Oslo: Gyldendal.
• Bull, J. B. (1977). Romaner og folkelivsskildringer / Jacob B. Bull : 1 : Hr. Samuel (6.utg. ed. Vol. 1). Oslo: Gyldendal.
• Bull, J. B. (1996). Rendalen: dens historie og bebyggelse: 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Digitalarkivet. (1980). Døde 1951 - 2014. Retrieved from https://www.digitalarkivet.no/view/387/pc00000002327217
• Digitalarkivet. (1992). Døde 1951 - 2014.
• Emigranter over Kristiania 1867-1927, tilleggsliste. (1922).
• Faukstad, J. (1994). Verdensartisten Toralf Tollefsen : utgitt til 80 års dagen 26. august 1994. Sjøholt: Norild.
• Folketelling 1900 for 0432 Ytre Rendal herred. (1900).
• Folketelling 1910 for 0432 Ytre Rendal herred. (1910).
• Halberg, P. T., & Fellesforbundet Seksjon skog og, l. (1993). Den stolte sliter: skog- og landarbeiderne 1900 til 1990: en kamp for likeverd. Oslo: Fellesforbundet, Seksjon skog og land.
• Hoksnes, A., & Noregs, u. (1988). Vals til tusen: gammaldansmusikken gjennom 200 år. Oslo: Samlaget.
• Klokkerbok for Rendal prestegjeld, Ytre Rendal sokn 1879-1902. (1896). (77).
• Levin, R., Arntsen, E., & Alsvik, O. M. (1983). Musikken og vi: 3: Musikkliv i Norge (Vol. 3). Oslo: Cappelen.
• Lillevold, A. (1978). Om musikklivet igår og idag. In S. Moren (Ed.), Bygd og by i Norge. Hedmark (pp. 276-298). Oslo: Gyldendal.
• Lindeman, T., & Solbu, E. (1976). Musik-konservatoriet i Oslo 1883-1973. Oslo: Tanum-Norli.
• NRK (Writer). (1967). Musikk og sang og trekkspillklang. Et program omkring spillemannen og trekkspillveteranen Ottar E. Akre. In.
• Nyhus, S., & Aksdal, B. (1993). Fanitullen: innføring i norsk og samisk folkemusikk. Oslo: Universitetsforlaget.
• Nytrøen, O. (1970). Ytre Rendal: Gard og ætt. Elverum: Østerdalen Sparebank, Avd. Lomnessjøen.
• "Post-Karl" fyller 80 år. (14. september 1962). Østlendingen.
• Ranøien, L. I. (2009). Rørospols på torader. Master i tradisjonsmusikk.
• Skandinavnien. (15. juli 1927). Østerdalslagets Stævne. Skandinavien.
• Stræte, I. (2022). Mail fra Ingunn Stræte.
• Strømsmoen, T. (1986). 90-åringen Ottar E. Akre på "Norsktoppen" i 75 år. Hamar Arbeiderblad.
• Østbye, B., & Grundstad, A. (1990). Ottar E. Akre: biografi: musikeren, pedagogen, legenden. Oslo: Distributør: Noteservice.
• Aarbakke, T. (2021). Museumsverktøy : Håndbok for god kjønnsrepresentasjon i museumsfaglige praksiser. Flisa: Kvinnemuseet.
• Aasum, K. (20. juli 2005). Musikk for alle penga. Romerikes Blad.