Barns liv i Hallingdal 1800-1960, leker, klær og utstyr.

Noen eldre kilder hevder at «Vi lekte ikke!» - men det gjorde de nok likevel. De fleste hadde korte fristunder som kunne brukes til lek, og de kunne også finne morsomme måter å gjøre pliktene sine på. Det å etterligne de voksne i arbeidet var både lek og læring. Små redskaper i barnestørrelse ble ofte betegnet som «leketøy». De fleste hadde også tid og anledning til fri lek - lek med leketøy, eller funksjonsleker: kappspringing, klatring i trær, aking på kjelke, snølek, byggelek, bade, leke gjemsel. Mye lek fulgte årstidene. Og så selvsagt sangleker, ringleker, gjemsel, paradis, sisten, blindebukk, ball-leker. Mange av disse er for øvrig basert på voksne tradisjoner. Lek og moro var lenge ikke aldersspesifikt, barn og voksne deltok i samme form for moro, lek og forlystelse. Først mot slutten av 1800-tallet ble det et skille mellom voksne og barns lek. Da ble de voksnes lek mer rettet mot idrettskonkurranser, selskapsdans o.l., mens barna bar videre de gamle fellestradisjonene. En del av disse tradisjonslekene er veldig stabile. Det finnes bl.a. eksempler på rim som har eksistert parallelt i Norge og på Shetland i 800 år.

De eldste dokkene var laget av tre, leire eller voks. På 1500-, 1600-, og 1700-tallet var dokkene voksne dokker, med små hoder og lange lemmer. Så kommer porselensdokkene; både hele dokker av porselen og dokker med hoder i porselen, beregnet for å sys på kropper av stoff. Porselensdokkene kunne knuse, og var dokker man måtte være forsiktig med. Mange ble stående til pynt og ikke lekt noe særlig med. Senere kom dokker med mer solide hoder av pappmasje, og rundt år 1900 kom dokker av celluloid, det ble brukt både til hoder og til hele dokker som også kunne bades. Rundt 1880 hadde dokkene også fått proporsjoner som barn. Nesten alle var jenter, og snart kom også babydokkene. Videre kom en teknisk utvikling med dokker som kunne gi lyd fra seg, f.eks. si mamma, samt en del tilbehør; klær, dokkevogner, dokkeserviser osv. Kjøpedokker ble først vanlig på 1900-tallet. Ved siden av kjøpedokkene fantes det hjemmesydde tøydokker. De er det bevart få av. Dokker var i stor grad en jenteleke. Svært mange småjenter lærte å sy, strikke og hekle ved å lage dokkeklær og annet utstyr til dokkene sine.

Materialer Tre, leire, voks, tøy, metall, porselen, papp - og så ulike former for plast. Celluloid er en tidlig type plast, oppfunnet i 1869. Fra 1951 begynte Tomte industrier i Lærdal i Norge å produsere leker i PVC. Mange kjenner til den populære Anne-dukken og de fargerike Tomte-bilene. De ble senere også produsert i vinyl.  

Det finnes en del leketøy bevart – men kanskje er det ikke de mest brukte lekene som er bevart, og kanskje er ikke alle forminskede gjenstander leker – de kan være motedukker, modeller, kultredskaper, eller annet. I Norge er det bevart en del leker fra 1800-tallet, det er sjeldent med eldre. Det dreier seg ofte om små kopier av ting fra de voksnes verden: lekebåter, vogner, dyr – kanskje særlig hester - og andre figurer. Ofte overlevde lekeversjonen av disse tingene lenge etter at de gikk ut av daglig bruk. Fantasien ble også tatt i bruk, og ungene fant ting å leke med, og lagde dem selv. Ungene bygde fjøs og hadde dyr av kongler, steiner og knokler. Kjøpte leker var mindre vanlige enn hjemmelagede. Eksempler på vanlige kjøpeleker kunne være tollekniv, kjøpte dokker, munnspill. Gyngehesten er en gammel og populær leke. Vogner og kjelker også. Fra 1700-tallet finnes det eksempler på kulespill, terningspill, drager, jojoer, snurrebasser og lignende morosaker. Senere kommer tinnsoldater og forskjellige utgaver av troll-i-eske og optiske leker. Fra siste halvdel av 1800-tallet kommer opptrekkbare mekaniske leker og «pedagogiske leker»: treklosser med bilder og bokstaver på. Rundt 1900 kommer teddybjørnene. På 1900-tallet blir leketøy storindustri: lekebiler, tog med skinner, fly, krigsleketøy, byggesett som Mekano og Lego – og mye mer.

Teddybjørn eller bamse er et lekedyr som forestiller en bjørn, og den første bjørnen ble laget i Leipzig av Richard Steiff i 1902. Theodore Roosevelt (den amerikanske presidenten fra 1901-1909) hadde tilfeldigvis vært innblandet i en jakthistorie med en bjørn i 1902. Han nektet å skyte en bjørn som andre hadde fanget for ham. Karikaturtegnere fråtset i denne hendelsen, og da de første teddybjørnene ble lagt ut for salg i USA, ble de kalt Teddy's Bear. Dette ble etter hvert til Teddy-bear, og på norsk: teddybjørn.

Frigjøring fra Danmark 1814. Frigjøring fra union med Sverige 1905. I Hallingdal: Potetdyrking fra midten av 1800-tallet, innføring av jernovnen i stedet for peisen som varmekilde og kokeplass fra rundt 1860. Fastskoler fra 1870 og framover. Telefon på utvalgte steder fra 1890-åra, jernbanen åpnet 1909. Hallingdal på 1800-tallet var et tradisjonelt bondesamfunn, med noen få embetsfolk – prest og lensmann, og på Nesbyen også sorenskriver og en del offiserer knyttet til ekserserplassen. Det meste av det man trengte ble produsert på gården. Lover med betydning for barnas levekår: Vernelov for barnearbeid i industrien, 1892: 12 års aldersgrense for fabrikkarbeid, forbud mot nattarbeid, og begrensninger i arbeidsdagens lengde. Vergerådsloven – «Lov om forsømte Børns behandling» av 1896, i kraft 1900. Med dette var Norge det første land i verden som fikk et offentlig barnevern. Skolelovene av 1889 – en folkestyrt, almendannende skole hvor alle skulle stilles likt. Om gjenstandene fra magasinet: Vi har ikke så mye barneleker fra denne perioden, og av klær har vi mest barneluer, både i ull og i stoff, med og uten pynt. De pyntede luene har sin egen tradisjon, som er litt forskjellig fra øvre og nedre del av dalen. Luene med kysefasong var ikke vanlige øverst i dalen. I Hol og Ål var luer til gutt og jente forskjellige. Gutteluer var satt sammen av to sidestykker og et midtfelt som gikk fra nakke til panne. De var pyntet med tre dusker og en påsatt «kronelapp» med tre spisser og tre knapper. Jenteluer hadde hesteskoformet bakstykke, og et stykke som gikk fra side til side. De hadde en dusk oppå, og gjerne en «skuve» (garndusk) i nakken.  

Barn fikk arbeidsoppgaver fra de var mellom 5 – 7 år gamle.
De fikk oppgaver i forhold til alderen. Når en jente var 5 til 6 år gammel måtte hun passe de mindre søsknene og se til den minste i vogga. Jentene lærte tidlig å strikke, karde ull og hjelpe til ved spinning og veving. Småguttene måtte lære å tinde river, lagge kjerald og arbeide med kniv og ved høvelbenken om vinterkveldene. De hjalp også til i skogen med hogging av ved eller tømmer. I våronna var alle ungene med og slo etter plogen. Guttene batt hesjer og gjerdet med risgard. Guttene lærte seg å slå og jentene å rake og hesje fra de var sju – åtte årsalderen. I skuren var de med og bandt kornband og bar band til stauren. De sprang ærend. Alt måtte de lære og de var fullt utlærte som voksne arbeidsfolk 14 år gamle, både jenter og gutter. Både gutter og jenter gjette sauer og kyr heime og på stølen.

Barna hadde alltid en sentral plass i forbindelse med stølslivet. De var med på stølen fra de var små og det hendte at barn ble født på stølen. Noen budeier hadde med seg større barn som kunne passe de små og andre leide med seg hjelp. Vanlig arbeid var vasking av kjørel som mjølkebaler og separator, og å samle strø til fjøset. Strø var for det meste barnåler fra grantrærne som de samlet i sekker. Barna kunne plukke bær, fiske, måke fjøset, dra kinnekaggen når de lagde smør, sage og bære ved og hjelpe til med forefallende arbeid.

Det mest alminnelige barnearbeidet på stølen var gjeting. Allerede fra 7-8 års alder ble mange barn ansatt som gjeslegut eller gjeslejente. De kunne arbeide for sin egen familie, men mange ble leid bort til andre for hele sommeren. Barneflokkene var ofte store, og fikk familien satt bort noen av barna for sommeren, så fikk de færre munner å mette. En gutt som var på sin første gjeting var redd og lengta heim. Han lå på hemsen, og om natta tisset han i senga. Det drypte ned på bordet under. De kunne ikke ha han der. Mora måtte i veg og tinge ny plass. Han kom da til et par uten barn, de tok seg godt av ham og han ble på den stølen i mange somre, like til han ble konfirmert.
En annen gutt lovde mora at han skulle å slutte ete bare han bare slapp bort å gjete. Mora hadde 12 unger å mette så i veg måtte han. Vinteren etter ble han sendt i Vestlien etter ved. Da han skulle over elva brast isen og han druknet. De voksne hadde ikke tid til å passe etter barna hele tiden. Livet som barn i gamle dager var ofte hardt. Det var de fattige som hadde det verst. Fattigdommen gjorde at barna ble tidlig voksne.  

Gjesleguten hadde med seg maten i en liten trebutt kalt gjeslekaggje eller gjeslebutt.

"I retti gamal tid, når dei gjette, det er no ikkje i mi tid, men då hadde rei ein bitte liten trekajji som dei boro på ryggen, og der hadde rei graut og mjølk eldå (eller) ystil, ost also, å me mjølk på. Dei hadde ikkje brødmat i skogji i retti gamal tid ... åsso hadde rei sjei, rå veit du, å eto or kaggjin-enten de va graut og mjølk el det va ost og mjølk. Det va maten."

Trekaggen ble kalt for gjelsebutt eller gjeslekaggji, og tok noe over 1 liter. Det ble brukt et viubandfasle (en bæreanordning av vier) på kaggen som ryggsnor. Det var vanlig å spise to ganger iløpet av den tida en gjette. De øvrige måltidene fikk en på stølen. Senere ble det vanlig å ha med seg brødskiver eller vaffel som gjeslemat. (Mehlum, Marit Holme (1995), Stølsdrift i Nes i Hallingdal.)

«Jobbetid» og spekulasjon for de som hadde midler, økende priser og dyrtid for de fleste. Rasjonering av varer, valutakontroll, makspriser på varer, tvangsdyrking av korn. Vanskelige tider også for bøndene. Sammenbrudd i økonomien (krakk) og arbeidsløshet, nedgang i lønnsomhet. Plast og plastprodukter begynte å komme i produksjon fra 1930-tallet. I første omgang i form av bakelitt. Mødrehygienekontorer og helseundersøkelse av skolebarn ble tema, samt begynnelse på tiltak for å sikre barnefamilienes økonomi. I Hallingdal: Begynnende industrialisering og produksjon for salg, men ingen storindustri, stort sett selvstendige håndverkere.
Elektrisitet fra 1917 (Ål) og tidlig 20-tall utvalgte steder – for resten av dalen først i 1949 med utbyggingen av Hol I-kraftverket og kraftlinje til Oslo. Bygging av meierier fra rundt 1930. Fortsatt stort sett et bondesamfunn. Lover med betydning for barnas levekår: De Castbergske barnelover av 1915: Tre lover som regulerer barns rettsstilling i og utenfor ekteskapet mht. arv, fars plikter overfor uekte barn, og økonomisk forsørgelse av barn – også fra det offentlige. Om gjenstandene fra magasinet: Vi er heldige og har fått en del barnetøy og utstyr fra perioden, og ganske mye fra en gutt født i 1919 - med en «gammeldags mor fra en fin familie», som holdt på de gamle tradisjonene. Vi viser også en fantastisk fin hest, laget i skinn. Den tilhørte ei jente født i 1923. Vi har også ei dokke med seng og dokkeklær fra perioden, og et sett dokkeklær vi vet tilhørte ei jente født i 1917.  

Utviklingen i samfunnet og økonomien har hatt stor betydning for barns levekår. «Det store hamskiftet» - overgangen fra jordbrukssamfunn til handel og pengehusholdning kom i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, i Hallingdal litt seinere. I Hallingdal var det svært lite endring i levekår og samfunn før mot slutten av 1800-tallet. Stikkord er: Samferdsel – vei, jernbane, post, telegraf, telefon – var viktige faktorer i utviklingen, og utviklingen på dette feltet skjedde i Hallingdal i årene fra rundt 1890 og utover. En spesielt viktig faktor var Bergensbanen som åpnet i 1909, og gjorde reiser og transport av varer vesentlig enklere enn før. Handel – lenge måtte man til byen eller på markedet for å handle det man ikke produserte selv. Den første butikken i Hallingdal var på Nesbyen i 1828 – mot slutten av århundret kom det flere. Nye jordbruksmetoder og redskaper kom etter hvert, og bedret lønnsomheten. Industri og fabrikker var det lite av i Hallingdal, de fleste var selvstendige håndverkere, men en begynnende industrialisering i lite format kom ved århundreskiftet, og rundt 1920-30 ble det opprettet meierier. Bedre helsestell og tilgang på mat førte til befolkningsvekst, som igjen førte til at mange utvandret til Amerika, og mange flyttet til byene for å få arbeid.

Det var omgangsskole fram til fastskoleloven kom i 1860. I årene etter dette ble det bygd mange skolestuer i Hallingdal, alle etter noenlunde samme modell: Skolestua + evt. ett eller to rom til lærerbolig. De fleste skolene var to-delte (småskole + storskole) med skolegang annenhver dag, og undervisning fra først i oktober til midt i mai. Resten av året var barna nødvendige i gårdsdriften, i onnearbeid og på stølen. Lie skole her på museet er et typisk eksempel på ei skolestue fra denne tiden.  

dagligliv og motstandskamp.) Rasjonering og matmangel – men bedre i Hallingdal enn i f.eks. byene. Barn fra byene ble sendt til Hallingdal for «oppfeting». Synkende levestandard, men krigen skapte et samhold i befolkningen. Også etter krigen var det fortsatt rasjonering og mangel på det meste, gjenbruk og omsøm og gjerne kreativ bruk av materialer dominerte. Fra 1949 til 1952 ble rasjoneringen avskaffet litt etter hvert – men privatbiler ble først frigjort for salg i 1960. I etterkrigstiden økte produksjonen av plastprodukter. Fra 1950 brukte Tomte industrier vinyl i produksjonen av bl.a. Tomte-bilene og Anne-dukken som nok mange fortsatt husker..

Lover og ordninger med betydning for barnas levekår: Velferdsstaten ble videreutviklet. Barnetrygd 1945, Syketrygd 1946, Ferielov 1947, Arbeidsløshetstrygd 1949, Folketannrøkta 1949. Om gjenstandene fra magasinet: Vi har en del mer av både leker, klær og utstyr fra denne perioden, særlig fra etterkrigstiden. Det er så nærme i tid, at mange av de vi har fått tingene fra fortsatt er i live og kan fortelle. Guttedressene og den rosa, blomstrete sommerkjolen ble brukt under krigen, og er sydd av en sydame på Sokna. Av lekene er det mye hjemmelaget, men etter hvert kom også noe kjøpeleker. Det er to hester med høyvogn. Den ene, sammen med stallen med folen i, har tilhørt en gutt født i 1948.  

De første fjernsynssendingene kommer i gang i 1960, men fortsatt i 1967 har bare 62 prosent av befolkningen tilgang til dem. En kanal, og i svart-hvitt. Storfamilien på gården forsvant mer og mer til fordel for kjernefamilien, også for de som var bosatt på gårdsbruk. Flere – også fra Hallingdal tok videre utdanning. Lover og ordninger med betydning for barnas levekår: Velferdsstaten ble videreutviklet. Skolehelsetjeneste 1957, Folketrygd 1965, Obligatorisk 9-årig skole 1969. Om gjenstandene fra magasinet: De fleste lekene vi har, kommer fra denne perioden, naturlig nok. Barna fikk flere leker, og de har blitt tatt vare på. Vi har både kjøpte leker - dokker f.eks. - og hjemmelagde. Noe er også laget av barna selv. For eksempel er en del av dokkeklærne strikket og sydd av eieren selv, hun var bare 7-8 år når hun laget de første. Hun har også laget matchende kjole til seg selv og den ene dokka si. Papirdokker var også populært i perioden, både kjøpte, fra magasiner og selvlagde. Vi ser også en økende internasjonal innflytelse på både leker og klær, og vi ser også en begynnende motebevissthet også i barneklærne. «Alle» hadde også etter hvert firkantede skoleransler med papplate i ryggen.

Ta gjerne en titt i bøkene vi har lagt fram for å bla i!

Barneoppdragelsen har variert med den tid og den sosiale klassen de har tilhørt. Antakelig har det vært en del fellestradisjoner i barneoppdragelsen i Norge, men det vet vi faktisk ikke så mye om. Vi vet mest om hva som stod i bøkene om barneoppdragelse, mindre om praksis. I det som finnes av norsk materiale om tema er det store variasjoner. I hovedsak har synet på barneoppdragelsen beveget seg i retning større forståelse og mildhet overfor barna. Det finnes likevel mange kilder som vitner om harde og til dels brutale oppdragelsesmetoder, om strafferedskaper og omtale av dem. Riset var vanlig. Ferlen (jernkjepp med klump i den ene enden, ofte med hull – som slo barna til blods over hele kroppen) er også nevnt. I middelalderen begynte kirken å snakke om at barn er uskyldige og vet lite om ondskap. Det tok likevel lang tid før det ble noen endring i praksis. Fortsatt langt ut på 1500-tallet skulle man slå barn, riktignok ikke med jernredskap, men med kjepp eller ris. Man skulle slå barna – særlig guttene – for å herde dem. «Den som sparer riset, han elsker ikke barnet.» Christian V norske lov av 1687 gir foreldre lov til å straffe barn, men ikke omvendt. Mildhet i oppdragelsen har nok likevel vært vanlig i Norge, i hvert fall overfor de minste barna. «Å slå bukseløs bak» (jfr. bruken av kjole) ble regnet som et overgrep. Mildhet i oppdragelsen ser man også spor av i et dokument om barneoppdragelse fra Nord-Hordaland fra 1723, der barna ikke blir tuktet i det hele tatt. Forfatterinnen syntes nok oppdragelsesmetodene var påfallende milde. På 1800-tallet kommer nye Rousseau-inspirerte tanker. Far til Henrik og Camilla Wergeland var blant dem som fanget opp de mer barnevennlige signalene i tiden. H. Smith skriver i 1828 at målet med oppdragelsen er å ha beskjedne, lydige og ærbødige barn, og det oppnår man ved å belønne alt de gjør som fortjener ros, og hvis de må bebreides er det beste middel til forbedring «at lade dem blues» (skamme seg). Kroppstraff fører til at barnet blir fortapt. I boken «Brev til en Moder om hendes Børns Opdragelse» av H. S. Hjort, 1836, mener forfatteren at barna skal ledes til lydighet, ikke kues og straffes.   Barneoppdragelse og syn på barna forts. Rousseau-inspirasjonen forsvinner imidlertid fort, og de bøkene om barne-oppdragelse som følger er igjen preget av det synet at barnet er ondt og syndig fra fødselen, og at oppdragelsen må gå ut på å «utrydde den onde lyst». «Neppe kommer Barnet til Bevidshet førend de onde Tilbøieliigheder framspire, idet Begjærlighet, Vrede, Stivsind og Hovmod kommer til syne» sies det i en bok av en anonym forfatter («En Ubenævnt») i 1856. Foreldrene er i Guds sted på jorda, og barnet må derfor bøye seg fullt og helt for deres vilje. Tukt og straff blir de midler som tjener dette formålet. Men samtidig skal barna kunne føle seg like trygge på foreldrene som på Gud selv. Målet for oppdragelsen er ikke bare å forme det voksne livet, men «at forberede Barnet for dets himmelske Hjem» (J. S. Abbott (am) i «Moderhjemmet eller Kvinnen i sin skjønneste Virkekreds», Christiania 1851. «Anvisning til en god Børneopdragelse», «grundede paa Evangeliets Lære»). Målet er absolutt lydighet uten hensyn til barnets utviklingstrinn. Barn skal tie når voksne snakker. Eilert Sundt gir et noe mildere bilde i sine opptegnelser fra sine reiser rundt i Norge. Eksempelvis forteller han fra Møre og Romsdal at oppdragelsen gjøres ved at barna holdes beskjeftiget til stadighet, «under gudsfrygt og tarvelighed», men overvåket av foreldrene med «omhu og den varmeste kjærlighed». Han forteller videre at husmødrene må stelle både ute og inne, og må da ofte ta med barna – med spedbarnet på ryggen. Fra siste halvdel av 1800-tallet finnes det innsamlet minnestoff. Det viser at oppdragelsespraksis har variert mye, antakelig på grunn av både sosiale, geografiske, praktiske, religiøse og mer personlige forhold. Det blir fortalt om forargelse over overgrep i skolen (men det var fortjent mente de fleste), men lite eksempler på korporlig avstraffelse i hjemmet. Ørefiker var det vanligste, eller å bli holdt inne. Skammekrok i skolen – påføre skam ved ulydighet. Detvvar negativ holdning til juling – man mente barna ble mer urolige av det. Barna hadde respekt for foreldrene slik at de lydde før det kom så langt som til juling. Religionens jerngrep løsnet da den grundtvigianske kristendom brøt gjennom i 1880-årene – også i barnas bøker – men dette kom først og fremst barn fra velhavende og/eller intellektuelle hjem til gode. De uprivigilerte klassers barn slet med pietismens skremsler og helvetesfrykt fram til 1900-tallet.  

Familien er nok det som har størst betydning for barns liv på alle måter. Materielt, kulturelt og med tanke på hvor du bor og hvilke utviklingsmuligheter du har. Den vanligste familien i Norge og Hallingdal på 1800-tallet og før, var en kjernefamilie på et eller annet gårds- eller småbruk. Under dem på den sosiale rangstigen var husmennene, med pliktarbeid på gården i tillegg til eget bruk. Livet var preget av slit og knapphet. Det beskrives ofte snille men strenge foreldre, juling og straff, og eldre søsken som holdt kustus på de yngre. Det beskrives gjerne tre familietyper i perioden fra middelalderen og jordbruks-samfunnet, gjennom «det store hamskiftet» og opp til midt på 1900-tallet. De fulgte dels etter hverandre, og dels - som i Hallingdal - eksisterte de også samtidig.

Storfamilien besto av husbondsfolk (de som eide gården), barna deres, de gamle, ofte voksne ugifte søsken og fjernere slektninger, og i tillegg tjenestefolkene. De hadde naturalhusholdning, var på det nærmeste selvforsynte, og hadde ofte liten kontakt med andre. Gårds- og husarbeid var nesten enerådende virksomhet. De hadde også et nesten altomfattende fellesskap: Bofellesskap, ofte trangt og med lite privatliv – ingen kunne trekke seg tilbake, og arbeidsfellesskap der arbeidet ikke var skarpt adskilt fra måltider og fritid. Nesten alt av sosialt liv – kjærlighet, hat, fritidssysler, gjestebud, høytider, barneoppdragelse, fødsel og død – var innenfor storfamiliens ramme – og barna var en naturlig del av det hele. Alle hadde sine oppgaver, og barna var ikke store før de fikk sin del i det: Passe mindre søsken, løpe ærend, hente ved, holde ilden ved like, gjete. Barna tok lærdom av de eldres eksempel, og i tur og orden ble de tatt med i alle gjøremål på gården – og det knyttet seg prestisje til å bli flink tidlig. Barna var med-deltakere i alt som foregikk. De var en ressurs gjennom daværende og framtidig arbeidskraft. Etter tidens målestokk fikk de en relativt mild oppdragelse.  

På 1800-tallet var det stor barnedødelighet i Hallingdal - som i resten av landet. Opptil halvparten av barna døde før de ble voksne. Det første leveåret var kritisk, og så opp til 10-11-årsalder. Gjennomsnittsalderen i befolkningen ble derfor lav, men om man overlevde til man var 11 år, kunne man faktisk bli riktig gammel - over 80 år var ikke så uvanlig. For eldre barn og voksne var både sykdommer og ulykker vanlige dødsårsaker. For kvinner var fødsler kritisk. De fleste dødsfall skjedde i hjemmene. Sykdommer, sult, kulde, uår, fattigdom – alt rammet barna verst. De små barna tåler ikke så store påkjenninger som de større. I tillegg fortelles det også om barnedrap i ulike former; utsetting (riktignok for lenge siden), ihjelligging, å utsette barn for smitte av sykdommer, og forsømmelse av nyfødte spedbarn (de siste kanskje som følge av uvitenhet eller nød). Fødsel og død var en naturlig del av livet – eldstebarnet i en familie opplevde kanskje 9-10 fødsler og 7-8 begravelser i løpet av livet. Hvor vanlig døden var i barns liv vises også i at forfatterne i barnelitteraturen skildrer også barns død og virkningen på andre barn, til og med i Dikken Zwilgmeyers ellers friske og lyse barnemiljøskildringer. Fra slutten av 1800-tallet ble det mindre barnedødelighet. Høyde- og vektmålinger av skolebarn fra starten av 1900-tallet viser at de hadde bedre levevilkår og helse, man så høyere og tyngre barn, og tidligere kjønnsmodning. Dette skyldes bedring i sosiale og økonomiske forhold, ernæring og hygiene, og bedre boforhold. Noen spekulerer i at faren for å miste barna kan ha ført til at foreldrene ikke knyttet så intense følelsesmessige bånd til dem, de hadde en større følelsesmessig avstand. Om det stemmer vet vi ikke, det vi vet er at man fikk mange barn - kanskje for å øke sjansen for at det var noen som levde opp. Bedre helsestell og bedre økonomi og levestandard førte etter hvert til at det ble født færre barn i familiene. Kanskje førte det også til større status for barna.  

Kjernefamilien – mor, far, barn – evt. med besteforeldre, tanter og tjenere. Ugifte søsken som delte husholdning er også typisk borgerlig. I Hallingdal er embetsfamiliene de beste eksemplene på den borgerlige familien, sammen med de mest velstående bøndene. Ellers er familietypen først og fremst knyttet til det nye næringslivet med handel og industri, med en pengehusholdning der nesten bare husfaren tjener penger. I dette miljøet skjedde «oppdagelsen av barndommen». Barndommen ble dyrket, f.eks. av romantikkens forfattere, som en mer menneskelig og ekte og verdifull periode enn seinere aldre i menneskets liv. Det ble lagt mer vekt på det som skiller barn fra voksne, det som er annerledes ved dem. Barna fikk spesielle klær, bøker og leker. I de fine borgerhusene hadde man barnepiker og egne barneværelser med barnemøbler. Borgerskapets fruer tok med barna ut på byen, de minste i barnevogn. Guttene merket først følgene av det nye familiemønsteret, de kunne ikke lenger følge sine fedre i deres arbeid, og fikk mer tid til lek. Guttene får derfor tidligere og i høyere grad nyte godt av det nye synet på barndommen, der aktivitetstrang og skøyerstreker blir betraktet som naturlig og sjarmerende. Jentene fortsetter som før å få sin opplæring i hjemmet. Først mot slutten av 1800-tallet får borgerskapets jenter skolegang ut over det minimum som alle fikk fra 1700-tallet av. Jentene blir små huslige hjelpere og blir underlagt flere av de voksnes krav om dannet oppførsel.

Denne familietypen kom i kjølvannet av den industrielle revolusjon, og var typisk familien til kroppsarbeiderne eller dårlig betalte lønnsmottakere i de nye industriene, i Norge fra 1840-1940. I Hallingdal var ikke denne familietypen den vanligste, men kan kanskje sammenlignes med de dårligst stilte familiene av husmenn og løsarbeidere, hvor både mor og far måtte arbeide utenfor hjemmet. I arbeiderfamilien var barna ofte først og fremst en belastning, en munn mer å mette på samme lønna, særlig etter lovforbudet mot barnearbeid.