Peder Ristvedt – Sandsværingen som var med Amundsen i jakten på Nordvestpassasjen og den magnetiske nordpol

Peder Ristvedt – en kort biografi

Peder Ristvedt ble født på gården Nedre Ristvedt i Sandsvær 20. mars 1873. Foreldrene var sliperiarbeider Peder Anundsøn og Anne Sofie Hansdatter. Peder var den sjuende av totalt 10 søsken. Navnet arvet han nok etter sin far, men kanskje også etter en eldre bror som døde 20. mars 1872, bare en drøy måned gammel. Vi vet lite om Peders barne- og ungdomstid. Han ble konfirmert i Hedenstad kirke i 1887 og fikk «Meget godt» som anmerkning for sine kristendomskunnskaper.

I 1893 tok han underoffisereksamen ved Infanteriets Underofficer-skole. Han arbeidet deretter noen år i forsvaret. Blant annet ble han fastlønnet sersjant ved Kristiania bataljon fra 1897. Første gang Peder møtte Roald Amundsen var da sistnevnte avtjente sin verneplikt i 1899 og Peder var hans sersjant. Slik skulle Peder senere bli med på Gjøa-ferden gjennom Nordvestpassasjen.

I 1897 blir Peder far til sitt eneste barn, sønnen Finn. Mor er «pige forretningsdame» Hanna Marie Jørgensen. I kirkeboka står det «uægte» med strek under. Peder og Hanna Marie, også kalt Maja, var altså ikke gift. Finn blir hjemmedøpt i januar 1898. Når dåpen blir ført inn i kirkeboka i november 1898 står det som tilførsel at «barnet er utsatt hos Pern. Tollefsen». Det var ikke uvanlig å sette bort barn på denne tiden og det kan være flere ulike grunner til at Finn ble satt bort. At Hanna Marie kom fra en familie som tilhørte radikal-religiøse kretser i hovedstaden gjorde det likevel trolig ikke enklere å sitte som ugift mor. Ved folketellingen i 1900 er alle tre oppført på ulike adresser, og Peder og Hanna Marie står fremdeles som ugifte. Peder arbeider nå som konduktør ved Christiania Sporveier, men Hanna Marie er kontordame på et «syetablissement».

Hvorfor den militære løpebanen ble avsluttet vet vi ikke, og kanskje var livet som konduktør for kjedelig for Peder. I 1901 ble han med på Amundsens prøvetur med jakten Gjøa til Nordøst-Grønland og var borte i fem måneder. I sin dagbok skrev han at «Den deiligste sommer jeg hidtil har oplevet er endt». Ikke overraskende var han den første som meldte seg når Amundsen søkte mannskap til sin neste store ekspedisjon, jakten på Nordvestpassasjen.

På hjemmebane er det fremdeles noe uoversiktlige. Ifølge den kommunale folketellingen for Oslo i 1901 bor Hanna Marie og lille Finn i Herslebs gate 7 sammen med mormor Berit Jørgensen, som ble enke i 1892. Peder bor nå i Vibes gate 8, og begge står fremdeles oppført som ugifte. Året etter har Hanna Marie flyttet ut og Finn står oppført som pleiebarn hos sin mormor. 6. mai 1903, en lang måned før Peder reiser til Nordvestpassasjen, gifter han seg med Hanna Marie i en borgerlig vielse. I anmerkningene står det at Peder har meldt seg ut av statskirka dagen før.

I årene 1903-1906 var han en del av Gjøa-ekspedisjonen som maskinist, smed, meteorolog og med ansvar for hundene. Etter hjemkomsten ble alle de norske deltakerne tildelt ordenen ridder av St. Olavs Orden. Amundsen med storkors, Peder som ridder av 1. klasse og de øvrige riddere av 2. klasse. Det er mulig at Peder ble fremhevet spesielt på grunn av sin rolle under en brann om bord på Gjøa, og hvor hans innsats reddet båten fra å bli sprengt i lufta. Fra Amundsen selv fikk Peder et lommeur i gull med kjede som en påskjønnelse for sin innsats på de to Gjøa-ekspedisjonene. Peder ble i 1906 også æresmedlem av Christiania/Oslo Underofficersforening (senere Oslo Befalslag).

Tilbake i Norge gikk Peder arbeidsledig en kort periode før han begynte på handelsskole og tok eksamen i 1907. Året etter ble han beskikket til «Toldoppsynsmand af 1. Klasse» i Kristiania Tolddistrikt og arbeidet i tollvesenet til han gikk av med pensjon på slutten av 1930-tallet. I Oslo flytter familien litt rundt. Hanna Marie, Finn og svigermor flyttet i 1904 til Dovregata 3 og når Peder kommer hjem fra Gjøa-ekspedisjonen, flytter han inn sammen med resten av familien. Ifølge folketellingen i 1910 bor de på Bækkelaget utenfor Oslo, og en gang før 1918 flytter de til Stensgate 10 like nord for slottet og bor der så lenge Peder arbeider. Pensjonisttilværelsen har de sammen i Askim inntil Hanna Marie dør i 1944. Etter det flyttet Peder til sin søsterdatter i Lardal og tilbragte sine siste år der før han gikk bort i 1955.

Gjøa-ekspedisjonene, Nordvestpassasjen og den magnetiske nordpol

Lokaliseringen av en seilbar vei gjennom nordområdene for en raskere handelsrute til Asia var interessant og viktig. De første ekspedisjonene begynte kartleggingen av nordområdene allerede på 1500-tallet, og i de påfølgende hundreårene var det mange som forsøkte og mislyktes. John Franklins ekspedisjon i 1845, som endte i total katastrofe, er kanskje den mest kjente. Briten Robert McClure var den første som greide å ta seg hele veien gjennom Nordvestpassasjen i årene 1850-1854. Han måtte forlate skipet sitt halvveis, men ble reddet av ett annet skip som kom fra motsatt retning. Alle de forutgående ekspedisjonene, og observasjonene og kartleggingen de utførte, la et viktig grunnlag for at Roald Amundsen kunne lykkes i sitt forsøk.

Amundsen ble den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen i årene 1903-1906. Båten han brukte var jakten Gjøa. Gjøa ble bygget i Rosendal i Hardanger i 1872 og veide kun 46 tonn. De første ti årene gikk den i trafikk langs norskekysten inntil den forliste i 1882. Gjøa ble deretter bygget om til fangstskip i Nordishavet, før den ble solgt til Amundsen i 1901.

Amundsen og mannskapet la i april 1901 ut på en fem måneders lang prøvetur til Grønland og Nordishavet for å avklare om båten var egnet for en seilas gjennom Nordvestpassasjen. Underveis foretok de også en mengde oseanografiske målinger for Fridtjof Nansen. Peder Ristvedt var med på den første ekspedisjonen og han ble også med på den neste, to år seinere. Etter lengre tids forberedelser la Gjøa fra kai i Oslo 16. juni 1903. Ombord hadde Roald Amundsen (1872-1928) med seg et mannskap på seks personer: Peder Ristvedt (1873-1955), Anton Lund (1864-1945), Helmer Hanssen (1870-1956), Gustav Juel Wiik (1878-1906), Adolf Henrik Lindstrøm (1866-1939) og dansken Godfred Hansen (1876-1937). Målet med ekspedisjonen var ikke bare å finne veien gjennom Nordvestpassasjen, like viktig var det å fastslå hvor den magnetiske nordpol befant seg. Posisjonen til den magnetiske nordpol ble funnet i 1831 av ekspedisjonen til James Clark Ross, men det var mange som ikke fikk denne posisjonen til å stemme lenger. Magnetiske kompass var viktig for å kunne navigere, spesielt når det var mørkt og overskyet vær, men om magnetpolen flyttet på seg måtte kompass-retningen korrigeres for å kunne komme fram til rett mål. Å finne den korrekte posisjonen hadde dermed stor allmenn interesse.

Etter en til dels strabasiøs ferd med dårlig vær, grunnstøting og brann i maskinrommet ankret Gjøa i september 1903 opp ved en godt egnet havn på King William-øya. Først og fremst var det en fin beskyttet og passe dyp bukt, i tillegg var avstanden til den magnetiske nordpolen passe for å kunne ta de målingene de ønsket. Amundsen kalte havna for Gjøahavn, i dag Gjoa Haven.

De blir værende i Gjøahavn i nesten to år. I løpet av den tiden gjennomførte de ekspedisjoner for blant annet å fastlegge posisjonen til den magnetiske nordpol, de kartla inntil da ukjente områder, de foretok meteorologiske observasjoner og de kom i kontakt med netsilik-inuittene som bodde i området. Den gode kontakten de fikk med inuittene og det de lærte av dem skulle bli viktig for Amundsen også senere på hans ekspedisjoner, blant annet til Sydpolen.

Ansvar for hundene

Hundene dukker ofte opp i både Peders dagbøker og intervjuer. Han hadde ansvaret for hundene under ekspedisjonen og omtaler dem ofte med navn i dagbøkene sine. Det er dermed tydelig at han hadde stor omsorg for dem. Når det gjelder hundeholdet er det åpenbart at Peder er uenig med Amundsens prioriteringer. Peder klager flere steder i dagbøkene over hvor lite mat Amundsen setter av til hundene og at han behandler dem dårlig på andre måter. I dagboka finner vi denne skildringen 20. november 1903: «I dag blev der et lidet sammenstød med chefen (Amundsen. Red.). Wiik og jeg havde for en tidsiden andraget om, at faa «Sillas hvalpe, der ventedes sist i denne m.d vi skulle da tage hende til os og passe hende. Chefen afslog dette, da han antagelig troede, ja, ganske hvist var sikker paa at hvalperne maatte hærdes fra første dag hvis de skulle blive gode hunde af de. Følgen var at Silla, der intet sted havde at ligge, maatte hvalpe ude i sneen i - 30 grader i dag. Jeg stod netup og smedede, da hun kom løbende med en unge i munden forfulgt af hele hundeflokken, der tog ungen fra hende og spiste den, I en fart fik jeg «Silla» ind til os, og der bliver hun til alt er over.»

På jakt etter den magnetiske nordpol

Etter å ha lastet sleder med proviant og utstyr de trengte til målingene, dro Roald Amundsen og Peder for å finne den magnetiske nordpol 1. mars 1904. Det var ekstremt kaldt da de dro ut. På ettermiddagen viste termometeret 50 kuldegrader og de bestemte seg for å bygge en iglo. De tok proviant og utstyr inn i igloen, men de 12 hundene lå ute da det ikke var plass inne. Morgenen dagen etter var Amundsen ute og så at termometeret viste minus 62,7. De bestemte seg for å reise hjem om det ble fint vær neste morgen. Været hadde bedret seg, og da de gikk bort til hundene regnet de med at de var frosset i hjel, men alle var i live. De hadde ringet seg sammen med nesa under halen. Amundsen og Peder reiste hjem igjen og bestemte seg for å utsette turen en måned.

Den 6. april dro de ut igjen. Av bekledning hadde de på seg to sett inuittklær laget av reinsdyrskinn, et med hårene inn og et med hårene ut, samt hette over hodet og reinsdyrskinnstrømper på bena. Amundsen visste å nyttiggjøre seg av inuittenes kunnskaper om hvordan man overlever i arktiske områder.

Det var vanskelig å navigere fordi kompasset var ustabilt i nærheten av den magnetiske polen, i tillegg til at landskapet var flatt. For å klare å finne fram måtte de i stor grad orientere seg etter himmellegemene når det var klarvær. For å gjøre de nødvendige observasjonene var de avhengige av ulike måleinstrumenter, men Amundsen var så uheldig å knuse et av dem. Da dro Peder tilbake til Gjøa for å hente et nytt. Distansen var over 100 km, men han var tilbake igjen etter kun noen dager.

Den 26. april kom de fram til punktet der den magnetiske nordpol først ble observert av ekspedisjonen til James Clark Ross i 1831. Da de fikk opp alle instrumentene, viste det seg at den magnetiske nordpol ikke var der den hadde vært 73 år før. Dermed måtte de fortsette å lete. Ut fra Peders og Amundsens dagbøker ser det ut som de fant en ny posisjon den 6. mai. Denne dagen skriver Peder: «I dag viser instrumenterne 90 graders inklinasjon, det er altsaa nøiaktigt den magnetiske pol vi ligger paa.»

I Peders erindringer går det tydelig fram hvor vanskelig det var å finne posisjonen: «Vi var nu kommet Den magnetiske nordpol ganske nær, og den vertikale magnetnåls retning angav kursen for neste dags kjøring. Det gikk bra noen dager, men så begynte vanskelighetene, for selve polpunktet omspente nok et ganske stort areal og var dertil meget bevegelig. Vi blev i hvert fall kjørende der i 8 dager, frem og tilbake, eftersom magnetnålen viste. Til slutt ofret vi noen dager på å inncirckle den, og ferdig med det, satte vi kursen mot et depot vi la ned på uttur.»

De fant altså ut at posisjonen for den magnetiske polen forflyttet seg hele tiden. I dag vet vi grunnen til dette, den magnetiske polen blir påvirket av de elektriske stormene fra sola. Amundsen og Peder var de første som beviste at de magnetiske polene er i bevegelse, de ligger ikke i ro over lang tid, men beveger seg daglig rundt et middelpunkt.

Deres observasjoner viste at den magnetiske nordpol hadde flyttet seg omtrent 170 km i løpet av 75 år, og at den hadde beveget seg ca. 6 kilometer fra 1904 til 1905. I dag beveger den magnetiske nordpol seg med en hastighet på over 50 kilometer per år og er på vei mot Sibir.

Møtet med inuittene

Den 12. september 1903 kom mannskapet på Gjøa til King William Land i Canada, og etablerte Gjøahavn. En stund etter ankomst fikk de besøk av netsilikinuitter fra området. Mannskapet hadde med seg en ordbok på grønlandsk, men det viste det seg at netsilik-inuittene hadde et annet språk enn inuittene på Grønland. Språket til netsilik-inuittene kalles inuktitut. Denne utfordringen løste Amundsen sammen med Uglen, som var en av netsilik-inuittene som tok kontakt med mannskapet. Amundsen pekte på gjenstander som Uglen sa hva het, og Amundsen noterte ordene ned slik at de fikk arbeidet fram en bedre ordbok. Kontakten med inuittene fortsatte gjennom hele oppholdet på Gjøahavn og under overvintringen på King Point i Alaska.

Amundsen var opptatt av å ta til seg inuittenes kunnskap om arktisk overlevelse. Blant annet lærte hele mannskapet å bygge iglo. Inuittene utnevnte da en eldre mann som het Teraiu til å lære dem å bygge. Mannskapet skjønte ikke hva han sa, men han var god til å forklare med fakter. Peder forteller at inuittene lo av dem fordi de ikke forstod hva de skulle bruke alle disse igloene til. Det skulle imidlertid vise seg flere ganger under ekspedisjonen at kunnskapen om å bygge iglo kom godt med, for eksempel da Amundsen og Peder opplevde 62,7 kuldegrader på sin første tur mot den magnetiske nordpol.

Av inuittene lærte mannskapet også om fangst og fiske, hundekjøring og bekledning i de arktiske områdene. Den kunnskapen Amundsen tilegnet seg fra inuittene, var en medvirkende årsak til suksessen under Gjøa-ekspedisjonen og hans senere polferder.

I erindringen «Minner fra «Gjøa»-ferden – en deltager forteller» utgitt i Polarboken fra 1955 og 1956, forteller Peder dette om inuittene: «Eskimoene var noen herlige mennesker. De var som Gud hadde skapt de. De kjente ikke noe til sivilisasjonen og hadde ikke sett hvite folk. Når Amundsen snakket om eskimoene sluttet han gjerne med å si: «Det største ønske jeg har for mine venner eskimoene er at sivilisasjonen aldri må nå dem.» Det samme sier jeg. De levde av det som det barske og harde polarlandet ga dem, de fikk ikke noe utenfra. Renen var kanskje det som hadde størst betydning for dem. Dem ga dem mat, nær sagt hele dyret ble spist og flere deler av det ble regnet som lekkerbiskener. Skinnet var det beste materiale til klær for polare forhold som man kunne få, og av ryggsenene fikk de utmerket tråd. Men det var ikke slutt med det. Renhornet ble brukt til mangt og meget, harpun- og lansehoder, pilespisser, buer, skaft, smykker og prydegjenstander – for bare å nevne noe av det viktigste. Nest var vel selen det viktigste dyret. Den ga dem spekk til brensel, skinn til sommerklær og selvfølgelig utmerket mat. Laksefiske hadde også stor betydning for eskimoene i egnene ved Den magnetiske Nordpol.»

Trykte kilder:

• Turid H. Bergerøy: Polfarer Peder Ristvedt «Gjøa-Peder», i Langs Lågen (2008)
• Geir O. Kløver (red.): Peder Ristvedts dagbøker. Nordvestpassasjen 1901-1906 (2017)
• Geir O. Kløver (red.): Roald Amundsens dagbøker. Nordvestpassasjen 1900-1905 (2014)
• Bjarne Pettersen et.al.: Oslo Befalslag gjennom 100 år 1847-1947 (1947)
• Olav Såtvedt: Sandsværs historie, Bind VI Gårds- og slektshistorie (1997)
• Den Kongelige norske Sankt Olavs orden (1934)
• Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947 (1947)
• Kysten, 26. juni 1908
• Kongsberg Dagblad, 18. juli 1932
• Laagendalsposten, 1. april 1910, 5. oktober 1955
• Øvre Smaalenene, 6. oktober 1944

Digitale kilder:

• digitalarkivet.no
• frammuseum.no
• mia.no (Museene i Akershus)
• snl.no (Store norske leksikon)
• uio.no (Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo)
• wikipedia – Johannes Jørgensen