Verdens vanndag - sett fra Østfold
Ikke sløs med vannet! Det er FNs oppfordring på verdens vanndag 22. mars 2020. Vann og klimaendringer er årets tema. Befolkningsvekst globalt kombinert med mer flom og alvorlig tørke kan forverre situasjonen for mange. Etterspørselen etter vann øker, naturressursene tømmes og dette skader også miljøet mange steder. Vann er vår mest dyrebare ressurs, og mennesker trenger vann for å overleve og tilgangen på reint vann svært viktig. FN mener altså at vi må forbruke vannet på en mer effektiv og forsvarlig måte.
Fotografiet over viser vannbassenget på Ålefjellet, vannforsyning for befolkningen på Gressvik i Onsøy ca.1900-05. Vannbassenget i Trondalen ble bygd av J. N. Jacobsen, eieren av Gressvik Bruk. Befolkninga på Gressvik fikk vann fram til husene sine allerede før århundreskiftet.
Vannforsyning
I dag mangler ca. 2/3 av verdens befolkning reint drikkevann, og forurensa drikkevann kan medføre sykdommer. I Norge er det utbygd mange små vannverk på grunn av at vi bor spredt. 1100 kommunale vannverk forsyner nesten 4,5 millioner mennesker (85 % av befolkninga) med vann med høy drikkekvalitet. (Statistisk sentralbyrå 2017). Etablering av vannverk på landsbygda økte forbruket av vann. Så lenge vannet måtte bæres var forbruket ca. ti liter per person per døgn. Med tilgang til vannverk økte forbruket til mer enn 500 liter per person per døgn (industri er inkludert) i byer og tettsteder. Denne artikkelen er en bildefortelling om strevet med å få tak i vann og sikre vannforsyning og bruken av vannet.
Brønnen
Brønnhuset på gårdene Louisgård og Ørseth i Ullerøy, Skjeberg ca. 1934-40. De to gårdene gikk sammen om å grave felles brønn antakelig like etter 1933. Louis Louisgård og Martha Ørseth Strand har ei trivelig stund ved brønnhuset til ære for fotografen.
Også de militære måtte sikres vannforsyning. Kongsten fort var Fredrikstad festnings fremskutte verk ca. 0,5 km øst for Festningsbyen. Brønnhuset blei oppført i 1692 med bombesikker muret hvelving. Kongsten Fort hadde som ethvert fullkomment festningsanlegg et eget brønnhus med rikelig tilgang på vann. Ved en langvarig beleiring var det meget viktig å være selvforsynt med vann. Foruten at mannskapene trengte vann, måtte en ha vann ved hver eneste kanon, hvis fortet skulle være kampdyktig.
Gårdsbrønnen
Alle gårdsbruk hadde gårdsbrønn. I beste fall var det en vannledning til fjøset, der det var ei pumpe. Men de fleste bar vann til dyrene. Om sommeren beitet kyrne ute og drakk rett av brønnen. Ved tørke kunne man ikke bruke vann fra ila til vask og rengjøring, måtte bruke gårdsbrønnen da.
Billmannsbrønnen som skaffet vann til Røeds Hotell i Larkollen, Rygge, i bruk fram til 1941. Brønnen hadde vippestang og bulket sinkbøtte. Opprinnelig stensatt, utvidet og støpt i 1914. Røeds Hotell fikk lov til å legge vannledning fra brønnen, fordi hotelleier Kristian Granli påtok seg størsteparten av utgiftene ved utvidelsen. På lokket står årstallene1768-1941. Under smuglertiden fant folk spritkanner på stranda. Det ble feiret med at bøtta i brønnen ble fylt halvt med vann, halvt med sprit, så drakk de med ei øse. Folk som skull hente vann, måtte vente til bøtta var tom!
"Å bere vatten og bere ved..."
Vannbæringen var hardt fysisk arbeid og et veldig slit. Det var dessuten kvinnenes eneansvar. På bildene ser vi at de gamle, tunge trebøttene er erstattet med sinkbøtter.
Klesvask i bryggerhus og det fri
Storvask av klær var omfattende og fysisk anstrengende og krevde et vel organisert apparat. Dessuten var det reint kvinnearbeid. Det skulle anselige mengder vann til, også vannbæringen var kvinnearbeid.
Folkelivsgranskeren Eilert Sundt om renlighetsstellet i Østfold
Folkelivsgranskeren Eilert Sundt (1817-1875) samlet inn materialet om renslighetsstellet i Østfold. Særlig var han opptatt av hvordan klærne blei reingjort. Informanten A. T. Foss fra Aremark fortalte til Sundt og beskrev hvordan man foretok vask av sengeklær og gangklær i bygda.
«De urene Klæder bringes hen i et Kar, som sættes i den saakaldte Drengestue, eller Bryggerstue, hvor en saadan findes, hvis den ikke findes sættes gjerne Karet i et andet af Udhusene. Her slaaes Vand på dem, og saaledes bliver de nogle Dage staaende. Dette kalder man at lægge Klæderne i Blød, og naar denne Blødning tilstrækkelig er foregaaen, tager man Klæderne op. De bringes da hen i et andet Kar, som er sat i nærheden af Skorstenen, og nu begynder Bøgningen, som man kalder det. Da haves Aske op i en Gryde, som bliver sat over Ilden, hvor man lader den koge en Stund; herved fremkommer hvad man kalder Lud, og denne øses op i Klædeskaret. Dette gjentages mange Gange, indtil der bliver saameget Lud i Karet, at Klæderne skjules, og nu tappes det gjentagne Gange af, koges og øses atter opp i Karet. Denne Handling sker sedvanlig om Natten, hvorefter den egentlige Vaskning om Morgenen foretages.»
Dette må skje umiddelbart fordi «man anser det som skadeligt for Klæderne, at de blive staaende Natten over under Luden, eller at de blive hvidere, naar Vaskningen foretages straks, efterat den varme Lud er tappet af dem.».
Sundt fortsetter: «Efter at nu Bøgningen er foretagen, bringer man Klæderne enten til en Sø eller et andet Sted, hvor en tilstrækkelig Mængde Vand findes, og her foretages den saakaldte Skyldning. De blive da trukne frem og tilbage eller slængte gjennem Vandet og af og til bankede paa en Trækrak eller andet Lignende."
Fra Idd fortelles det: «Det ble selvfølgelig et veldig slit for mor. Verst måtte det selvfølgelig være om vinteren å stå på kne på isen og dyppe tøyet i isvannet og så banke så vannet skvatt til hun ble gjennomvåt til skinnet.»
Sundt fortsetter beskrivelsen: "Efter dette foretages Vridningen, som bestaar deri, at En tager i hver Ende af et Linklæde og vrider det saa mellem sig, indtil Vandet er bragt ut deraf. Derefter bliver Klæderne bragte hen til et Sted, hvor de tages op af Karet og ophænges til Tørring.»
** Kilder: **
Store norske leksikon snl.no
Eilert Sundt: Om renlighedsstellet i Norge. Oslo 1975-utgave.
Arne Bugge Amundsen: Med lut og kaldt vann. Sarpsborg 1988.