Sjøfløyten

«Sjøfløyten» er en norsk blokkfløyte som ble brukt til folkelig musikkutøvelse. Den har sin opprinnelse på kontinentet og kom til Norge via sjøveien på 1700- og 1800-tallet. Etter hvert ble den spredt til bygdene der den også ble utformet etter forbilde av de importerte fløytene. Den ble for eksempel spilt av gjeterne som tidsfordriv, eller brukt for å spille opp til dans, da hardingfela ble sett på som syndig under pietismen på slutten av 1800-tallet.

Her viser vi et eksempel på forskning på instrumenter i museets samlinger. I dette tilfellet bidrar forskningen til innsikt i en gammel musikktradisjon og er i seg selv et ledd i gjenopplivingen av denne tradisjonen.

Betegnelsene på denne typen blokkfløyte har vært mange gjennom årene: «Sjøfløyte», «byfløyte», «tyskfløyte» eller «kjøpefløyte». Instrumentenes vei til Norge via sjøen gjenspeiler seg i betegnelsen «sjøfløyte». «Tyskfløyte» henviser til opprinnelseslandet Tyskland.

I motsetning til byfløyter og kjøpefløyter som ble laget profesjonelt (som oftest i Tyskland), henviser betegnelsen «bygdefløyte» til et hjemmelaget instrument fra bygda, eller et instrument produsert av en lokal fløytemaker.

1700- og 1800-tallets folkelige fløytetradisjon gikk sterkt tilbake i løpet av forrige århundre. Siden 1970-årene har instrumentet imidlertid fått en renessanse. En milepæl ble nådd da Spellemannsprisen i 1989 ble delt ut til Per Midtstigen og Steiner Ofsdal for CD-innspillingen «Sjøfløyta».

Blokkfløytemaker Bodil Diesen bidrar til utviklingen gjennom å lage kopier etter forbilde av blant annet en sjøfløyte som finnes i Ringves samlinger. Til dette har hun undersøkt fløyten nøye og tatt mål. Med utgangspunkt i en teknisk tegning har hun fremstilt en kopi av sjøfløyten, som hun nå lager på bestilling. Den tilsvarer originalen både i utseende, i klangegenskaper og skalaen.