History
-
I 1974 fikk Norsk Skogbruksmuseum ei lita ovnskoie som gave fra Gausdal skogråd, som hadde betalt 1 000 krone for husværet. Skogrådet hadde dessuten betalt 550 kroner for snøbrøyting og hestetransport av bygningskomponentene fra skogen til Martin Olav Kirkebø (1926-1983) i Svatsum-grenda. Ovnskoia ble gjenoppført i avdelingen for skogskoier på den nordvestre delen av Prestøya i 1975. Dermed kunne museumsbestyrer Tore Fossum (f. 1926) fornøyd konstatere at nok et skogdalføre var representert i friluftsmuseet. Dessverre ble det den gangen samlet lite informasjon om bruken av denne koia, rent bortsett fra at Fossum og giverne var enige om at den må være bygd omkring 1920.
For å øke museets viten om dette husværet sendte museet høsten 2012 et brev til pensjonert herredsskogmester Jarle Bye (f. 1931) i Gausdal, som vi antok hadde vært involvert da koia eller bua ble overført til museet. Han forteller blant annet:
«Bua lå innpå baklia i Nedre Svatsum, i skogteigen til Kirkebø, gnr. 85, bnr. 1 i Gausdal, en 10-15 meter vestafor Svabekken, rundt 880 meter over havet. Jeg sender med et kart, hvor plassen er ringa inn. Ved hogst nede i baklia gikk tømmerhoggerne heim, men derimot ved hogst langt innpå baklia ble det for langt å gå heim for overnatting. » Bye forteller også at garden Kirkebø har i dag (2012) har et produktivt skogareal på 7 502 da og et totalareal av utmark på 10 050 da. Han opplyser også at «Bua ble satt opp i tida da Martian [Olsen] Kirkebø [1853-1934] var eier av Kirkebø. Han hadde garden i tidsrommet 1892-1921. …. Martin Kirkebø har oppgitt at husværet ble bygd ca. 1915. [Spørreskjema som ble brukt i forbindelse med arbeidet med boka «Skog i sol og skygge», som skogeierlagene i Gausdal og Gausdal skogråd gav ut i 1978]. Jeg noterte i 1974 at Sigvart Haugen (1902-1977) fortalte at han som guttunge ba seg fri fra skolen for å være med å bryte ris. Da overnatta de i bua til Kirkebø innpå lia. Det var seinest vinteren 1913/14 eller 1914/15. Risbrytinga var temmelig sikkert i allmenningen innafor – ovafor bua. »
Martin Kirkebø oppgav til utgiverne av boka «Skog i sol og skygge» at Svabekkbua hadde hatt seks soveplasser fordelt på to brisker. Det er riktig at husværet har to brisker, men seks soveplasser på disse briskene høres mye ut, sjøl om skogsarbeiderne tidlig på 1900-tallet neppe hadde samme krav til intimitetssfærer som er vanlig hundre år seinere. Siste gang Svabekkbua skal ha vært brukt som overnattingssted i samband med tømmerhogst var ifølge Amund Wollum (f. 1924) i andre halvdel av 1920-åra. Arbeidslaget besto av Eivind Ekkerhaugen (1890-1979), Pål Hansen Hole (1889-1970-åra), Simen Korgen (1880-1957) og en til, som Wollum ikke har navnet på. Alle de navngitte var hoggere, sistemann kan også ha vært en lauskar, som hjalp til med lunning. Wollum mener bestemt at Eivind Ekkerhaugen ennå var ungkar da den siste drifta da hoggerne lå i Svabekkbua foregikk. Han giftet seg med Karen Finsveen (1905-1980) i desember 1928.
Amund Wollum har ikke hørt at kjørekarer lå i bua. Tømmerkjørerne bodde gjerne heime når de hankekjørte tømmeret fra teigene høyt oppe i liene og ned til elva. Derimot hendte det at hestekarene overnattet i slike koier når de drev med lunning. «Det var vanlig at en stall ble bygd inntil slike buer på den tida. Som oftest var dette skrale greier. Halvtekkjer med enkle bordvegger – ofte med bar og snø til litt bedre isolasjon», forteller Jarle Bye. Martin Kirkebø oppgir på skjemaet han fylte ut i forbindelse med arbeidet med skogbrukshistoria for Gausdal (den nevnte boka «Skog i sol og skygge») at Svabekkbua hadde hatt inntilbygd stall med plass for to hester. Antakelig må dette ha vært en enkel konstruksjon av den typen Jarle Bye skisserer.
Etter den siste tømmerdrifta da denne bua ble brukt som overnattingssted fortsatte lokalkjente folk å ta inn i Svabekkbua i når de var i disse traktene. Dette gjaldt blant annet nevnte Amund Wollum, som bodde ved garden Listad, om lag tre kilometer i luftlinje nord for bua. Han jaktet småvilt i dette terrenget, og når det passet seg slik var han innom dette husværet og åt nista si. Han husker at det hang en bunt med talgsnurruer i bua. Han tror de var etter Eivind Ekkerhaugen. Det var åpenbart flere som søkte ly i Svabekkbua i samband med jakt- og fangstaktiviteter.
Etter at Svabekkbua kom til Norsk Skogmuseum har den stått noenlunde uendret. Ved en inspeksjon av koia høsten 2011 oppdaget vi imidlertid at det var råte i de nedre delene av takutstikket, spesielt på sørsida av huset. Her hadde fuktigheten og råtedannelsen den forårsaker trukket seg oppover mot raftstokken. Dette innebar fare for at også den også skulle bli skadd av fukt og råte, og for at takbordene skulle knekke. Det ble derfor lagt en glatt presenning over taket vinteren 2011-2012. På seinsommeren 2012 skiftet John Svendsberget (f. 1969) og Tore Skyrud (f. 1978) ut den nedre delen av taktroa på begge takflatene. De la også ny fuktsperre (Platon grunnmursplater [knorteplast]), nye torvhaldsstokker og ny never. Torva fra 1975 ble gjenbrukt.
Flytting: 1974 - 1975
Flyttet fra opprinnelig tomt i Vestre Gausdal til friluftsmuseet i Elverum
Classification
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0034
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994989
- UUIDe541dd37-5c97-4bb9-a276-45b24695b146
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».