Tobakk

Tobakk dyrket på Lykkeslet, Verma ca. 1940-45. Antatt dyrket av givers morfar Nils Lykkeslet.

Sauset tobakk fra Lykkeslet

I 2019 fikk Romsdalsmuseet et litt spesielt objekt i gave. På et stort norgesglass ligger fire sammerullede «pølser» med hjemmedyrket tobakk. De er pakket inn i brunt vokspapir og omslått med hyssing, og hver rull er ca. 15 cm lang. Tobakken er mørk på farge og har en intens lukt. Den skal være smaksatt med vin. Det å tilsette ulike smaker på tobakken kalles for sausing. Når man laget pipetobakk så spilte dette en stor rolle for kvaliteten. Tobakken burdet helst bli sauset hvis den skulle røykes i korte piper, mens langpipetobakk ikke trengte sausing. Det vanlige var å bruke tørkede frukter som rosiner og svisker, som ble blandet med vann og sukker. Ved å koke blandingen ble den til en mos som kunne påføres de tørkede tobakksbladene. Bladene skulle deretter tørkes på nytt, før de kunne kuttes eller snittes. I informasjonsheftet «Tobakk til eget bruk» står det at man kan eksperimentere med mange forskjellige ingredienser: «Den nøyaktige sammensetning blir den enkeltes smak og hemmelighet.» Det står også at den ferdige tilberedte tobakken ble bedre om den ble lagret noen måneder på lukkede bokser eller glass. De fire tobakksrullene i museets samling skal altså ha blitt smakstilsatt med vin. Etter fargen å bedømme er det rødvin som har blitt benyttet. Hva er så opphavet til disse tobakksrullene?

Tobakken har blitt dyrket og bearbeidet på garden Lykkeslet på Verma (gnr. 76, bnr. 1 i Rauma kommune). Garden ligger i bratt terreng like ved jernbanestasjonen og rett øst for jernbanelinja mot Dombås. Like ovenfor, på vestsida av dagens E 136, ligger Kylling bru. Under krigen ble garden drevet av Nils Lykkeslet. Jeg har intervjuet Astrid Lykkeslet Sæther (f. 1942), som er datter av Nils. Hun fortale meg om oppveksten sin, om familien og om gardsdrifta. Tobakksdyrkinga hadde hun også informasjon om.

Astrid forteller at hun vokste opp sammen med sin 8 år yngre søster og foreldrene Nils Lykkeslet (1903-1953) og Gunnlaug (f. Mikalsen, 1919-2008). Gunnlaug var fra Holandshamn i Lofoten og giftet seg med Nils den 23.06.1941. I samme hus på Lykkeslet bodde også Astrid sine besteforeldre, Anna Lykkeslet (f. Løkra, 1871-1950) og Ole Lykkeslet (1871-1958). Anna og Ole hadde giftet seg i 1898 og fikk åtte barn sammen. Nils var nummer tre i rekken. Garden ligger som nevnt veldig bratt til i terrenget og den var derfor utfordrende å drive. For det meste besto innmarka av slåtteeng, der man hesjet høy som fôr til dyra på garden. Nils Lykkeslet eide tre kyr og sju sauer i Astrid sin oppvekst. I nærheten av bygningene dyrket familien poteter, kålrot, gulrøtter og erter. Dette var matauk til eget bruk. Etter at de var høstet, ble ertene tørket og lagret. Tobbaksdyrking foregikk i krigsårene på nedsiden av løa. Dette kommer vi tilbake til. Det ble også dyrket noe bygg som ble brukt som såkalte «matkorn». Blant kornsortene var det kun bygg som ble modent på Lykkeslet. Dette har sammenheng med klimatiske forhold på stedet. Kornet kunne man også få malt på ei kvern nede ved Brufossen. Driften av Brufoss mølle var viktig under krigen. Den som drev mølla het Martin Brudevold og var møller fra 1932 til 1953. Mølla ved Brufossen ble revet i 1959-60. I tillegg fantes det en jordbæråker på tunet på Lykkeslet. Gunnlaug solgte litt jordbær til folk som passerte på vei opp eller ned Romsdalen eller hun solgte til de som ankom Verma stasjon med tog.

Slåtten var tungt arbeid i de bratte skråningene på Lykkeslet. Etter at de hadde slått høyet skulle det hesjes, og når høyet var tørt skulle det fraktes til løa for å bli til dyrefôr. Den nedre delen av garden ble delvis avskåret fra resten da det ble bygget jernbane og den nye Stasjonsvegen på Verma ble anlagt. Tilsvarende ble marka ovenfor garden også avskåret ved byggingen av Stavheimstunnellen. Høyet måtte fraktes på slede og bli dratt med vinsj opp til løa. Det ble brukt kasteblokker for å styre wiren, mens selve vinsjen var fastmontert i en liten bygning ved siden av løa. På oversiden av bygningene var det også veldig bratt. Her dro man sleden med høy forsiktig ned og bremset den manuelt nede ved løa.

Når det gjelder tobakksdyrkingen under krigen, forteller Astrid at dette har hun blitt fortalt om av sin farfar, Ole Lykkeslet. Hennes farfar røkte pipe, i likhet med hennes far, Nils. De to dyrket tobakken selv fordi det ikke var mulig å få kjøpt. Ole og Nils hadde opparbeidet en liten åkerlapp i hellinga rett nedenfor løa. Der lå møkkakjelleren rett i nærheten med tilgang på god gjødsel. Astrid forteller at tobakksplantene trengte godt med gjødsel. Det var også vanskelig å få god smak på tobakken. Den smakte rett og slett ikke godt, og det var grunnen til at hennes far og farfar prøvde å «sause» den. De tilsatte vin for å få en mildere smak og aroma på den. Den samme prosessen skal være gjort med den tobakken som har blitt gitt til museet. Vinen hadde de byttet til seg i fra tyske soldater. Astrid sin mor fortalte henne om de tyske soldatene som var stasjonert på Verma. De hadde sitt hovedkvarter og en stall med hester på bedehuset. Men for å kunne forlegge tyske soldater i ei lita bygd som Verma, rekvirerte okkupantene private hus til dette formålet. Det bodde derfor tyske soldater i ulike private hus, både på Lykkeslet og på nabogardene. Ifølge mor til Astrid «gjorde tyskerne som de ville» i husene.

I tillegg til å drive garden, hadde Nils Lykkeslet sesongarbeid på jernbanen. Verma stasjon ligger like ved garden, og denne jobben hadde han helt fram til han døde. Nils døde tidlig, etter alvorlig sykdom i 1953. Da var Astrid ti år gammel og hun våket over sin far da han døde. Hennes farfar Ole døde i 1958. Hennes mor, Gunnlaug, flyttet fra garden i 1962 og da sto den tom i noen få år. Astrid og hennes mann Gunnar Arvid Sæther (1941 – 2019) flyttet fra Oslo og drev garden fra 1965 til 2007. Hun forteller at de drev garden på samme vis og slo kulturmarka slik som hennes foreldre og besteforeldre hadde gjort.

Produksjon: 1940 - 1945

Aksesjon: May 13, 2019