Maleri

Maleriet kom sammen med åtte andre malerier til museet i forbindelse med flyttingen av vegdirektoratet sine kontorlokaler fra Brynsengfaret 6A til Helsfyr i Oslo. Maleriene ble gitt som gave fra vegdirektoratet i oktober 2023.

Christian Wilhelm Bergh 1814 – 1873. Norges første Veidirektør.
Av Ane Cecilie Røed

16. april 2014 er det 150 år siden veiassistentstilling ved kongelig resolusjon ble omgjort til et veidirektørembete, og Christian Wilhelm Bergh ble konstituert som Norges første Veidirektør. I 2014 er det også 200 år siden han ble født.
Bergh har på mange måter blitt stilt noe i skyggen av sin karismatiske etterfølger Hans Hagerup Krag, som var Veidirektør i 30 år. Til minne om Krag er det reist en staselig statue, der han står på Voksenkollen og skuer utover Oslo. Bergh fikk som sitt minne en noe nøytral bauta plassert langs E6 i Gudbrandsdalen, som i anledning Statens vegvesens 150-års jubileum ble gjenreist på Norsk vegmuseum.
Ikke bare var Bergh Norges første veidirektør, som vant gehør for opprettelsen av en selvstendig landsdekkende veietat, han satte også faglig spor etter seg som har hatt betydning i ettertiden. Bergh så at veier bygget som chausseer kunne bedre framkommeligheten. Han ivret for at transportøkonomien skulle ligge til grunn for veibyggingen, og han introduserte profilarket, som var i bruk fram til 1970 tallet som planleggingsredskap.
Til denne artikkelen er det samlet og systematisert data fra mange ulike kilder. Det har gitt grunnlag for å beskrive både private og yrkesmessige aspekter ved Christian Wilhelm Berghs liv. Samlet sett viser dette de miljøer som kan ha hatt betydning for at han inntok en betydelig rolle i utvikling av veibyggingsmetodene og veietaten fram til opprettelse av veidirektørembetet. Bergh levde og virket nettopp i kretser som sto for modernisering av samfunn og næringsliv.

Biografi
Christian Wilhelm ble født 9. september 1814 i Hobøl i Østfold, som den eldste av fire søsken. Hans søster Olea Marthea Christiane var to år yngre, og de to brødrene Paul Fredrik og Anton Mathias var henholdsvis ni og fjorten år yngre. To av hans faddere var Eidsvollsmennene Valentin Christian Wilhelm Sibbern og Diderich Hegermann. Faren, Mathias Munch Bergh, gift med Antonette Schnitler, var gårdbruker på Skjelfos i Hobøl da Christian Wilhelm ble født, men arbeidet senere i Tollvesenet. I oversikten «Tollere gjennom 300 år 1563 – 1886» framgår det at han var overtollbetjent i Holmsbu fra 1816–23, i Holmestrand 1824–29, og i Christiania fra 1830, hvor han døde to år senere.
Ved farens død var Christian Wilhelm 18 år, og Anthon Mathias kun fire år. Brødrene hadde nok gode evner, og kanskje i sær Christian Wilhelm. Familien må ha vært i besittelse
av en del midler, ettersom de fikk en god utdannelse. Alle tre gikk inn i det militære, men det var ingeniørkunnskap basert på naturvitenskapelige metoder om fanget deres interesse, og alle tre kom til å arbeide med vegutbygging.
Paul Fredrik arbeidet i Vegvesenet fra 1843 og fram til sin død i 1882. Allerede fra 1847 arbeidet han som assistent og anleggsbestyrer. Anton Mathias arbeidet i Vegvesenet i to perioder; først 1851–1855, dernest 1863–1870 hvor han var amtsingeniør, noe lignende vår tids stilling som vegsjef i Buskerud amt. Han hadde dessuten utdannelse som tegner. Dette kom godt med i mange utredninger, og flere av hans tegninger blant annet av veiredskaper er bevart. Hans malerier ble omsatt på auksjon så sent som i 2013.
I 1845 giftet Christian Wilhelm seg med danske Caroline Marie Graah (Graae), og knyttet dermed familiebånd til Christianias storborgerskap og foregangsmenn innen modernisering av næringsliv og økonomi. Omstendighetene omkring giftermålet var imidlertid spesielle: Caroline var født i Visby på Jylland, ikke i Vestby, som det er opplyst andre steder. Hennes far, Knud Graah, var sogneprest. I 1832, ble hun som 18-åring gift med den 11 år eldre bokhandleren Jacob Henrik Lundt i Ålborg. De fikk to barn. Sannsynligvis var hun fortsatt gift da hun og Christian Wilhelm møtte hverandre. Det kan gjerne ha vært i Christiania, hos en av hennes tre søsken som allerede var vel etablert i byen.
Ekteskapet ble nemlig inngått i kapellet på Akershus festning i april 1845, bare ni måneder etter at Caroline fikk skilsmisse fra sin første mann. Oppløsning av ekteskap i 1840-årene var uvanlig, kanskje særlig for en prestedatter. Ifølge kildene skal Lundt ha hatt et lengre sykeleie, men vi vet ikke når, eller om det var før eller etter oppløsningen av ekteskapet. Lundt døde i 1866. Vi vet heller ikke om de to barna deres flyttet med henne til Norge.
Christian Wilhelms svogere i Carolines familie var betydelige gründere innen de moderne næringene, industri og eiendomsutvikling. Hennes bror David kom til Christiania i 1826, og var kjøpmann og grosserer. Den andre broren, Knud, kom til byen i 1833. Han sto i ferd med å starte byggingen av Vøien Bomuldsspinderi ved Akerselva da Christian Wilhelm og Caroline giftet seg. Bedriften var en av landets første og største tekstilfabrikker. Han ble medlem av bystyre og formannskap. Vel så viktig i vår sammenheng er det at han senere satt i styrene for både Øst- og Vestbanen, og i direksjonen for Hovedbanen. Fallrettighetene i Akerselva kjøpte Knud Graah sammen med en annen svoger, Niels Olafsen Young, gift med Carolines søster Charlotte Elisabeth. Han var en av Christianias rikeste menn, som blant annet eiendomsbesitter og -utvikler, kjøpmann og grosserer, skipsreder og trelasthandler.
I 1865 bodde familien Bergh i Nedre Torvegade 11, den vestre delen av dagens Torggate, i bydelen Vor Frelsers Menighed, i dag Oslo Domkirke. Da Christian Wilhelm døde, bodde de i Christian IVs gate. Fem barn ble født i perioden 1846 til 1853; fire piker og en gutt. En av døtrene døde tidlig. Alle barna ble døpt i kapellet på Akershus festning. For å finne ut mer om Berghs omgangskrets er barnas faddere klarlagt ved bruk av klokkerbøkene derfra. Det viser seg at faddere hovedsakelig er valgt blant foreldrenes søsken og et par av deres ektefeller slik tradisjonen var. Det kan nevnes at en av fadderne til den eldste datteren, som ble født i 1846, er løytnant Peter Conradi, en av Berghs betrodde medarbeidere.
Blant fadderne er det ingen flere som var hans allierte i rent veifaglige spørsmål. Men ved sønnens dåp i 1851 kom to utradisjonelle elementer fram: Gutten fikk det noe unorske fornavnet Robert Stephenson. På denne tiden var Norges første jernbanestrekning – Hovedbanen – mellom Christiania og Eidsvoll under bygging. Den øverste tekniske og økonomiske leder for anlegget het Robert Stephenson, en britisk jernbaneingeniør, sønn og medarbeider av den kjente George Stephenson. Det er nærliggende å tro at Christian Wilhelm har kjent Robert Stephenson. Begge arbeidet med samferdsel. Stephenson hadde vært i Norge i 1846 under planlegging av banen, og oppholdt seg periodevis her under anleggstiden 1851–1854. Interessefellesskap, og kanskje vennskap, kan ha utviklet seg i løpet av disse årene. Oppkallingen kan ha vært en gest til Robert Stephenson, eller kanskje et uttrykk for beundring. Robert Stephenson selv er ikke fadder. Sannsynligvis var han ikke i Christiania på det aktuelle tidspunktet.
Sønnen hadde dessuten en enda en fadder utenfor familiekretsen, Oluf Pihl. Også Pihl fortjener en kort omtale, da han var Norges ledende gassverksingeniør og gassverkgründer. Etter ingeniøreksamen fra Sverige hadde han arbeidet som tegner og konstruktør i Storbritannia, blant annet for nettopp Robert Stephenson. I 1852 var han med å stifte Polyteknisk forening, og var foreningens formann i 1855. Det er derfor neppe tilfeldig at han ble valgt til fadder til en gutt ved navn Robert Stephenson. Bergh, Stephenson og Pihl er alle framskrittets menn i den nye tiden. Bergh markerer de personlige båndene mellom dem ved å oppkalle sønnen etter den ene, og ved å velge den andre som fadder.
Det er dvelt litt ved Caroline Maries familie for å gi et bilde av den sosiale og økonomiske kapitalen hennes familie representerte. Forretningsmennene i familien så at grunnlaget for velstandsutviklingen var avhengig av en tidsmessig infrastruktur. Diskusjoner og samtaler i familiekretsen må ha dreid seg om slike temaer. Var det her Christian Wilhelm utviklet tankene om transportøkonomi og veibygging?

Utdannelse og militærkarriere
Christian Wilhelm ble uteksaminert fra Den kongelige Norske Krigsskole i Christiania i 1833, og ble således offiser samme år. Før opprettelsen av Norges Tekniske høyskole i 1910, var Krigsskolen den høyeste realfaglige utdanningsinstitusjon. I følge skoleplanen på denne tiden, kan vi gå ut fra at Bergh flyttet fra barndomshjemmet i en alder av 13 eller 14 år.
Kildene som sier noe om Berghs militære rang og dets forløp er noe motstridene. Derfor er det her lagt vekt på det som er oppført i de militære kalendrene fra aktuelle år.
Den observante leser vil se at noen av årstallene ikke er i overensstemmelse med Berghs nekrolog. Christian Wilhelm ble ansatt som sekondløytnant i artilleribrigaden i 1833, i ingeniørbrigaden i 1839 og fra 1845 premierløytnant samme sted. I følge nekrologen som sto i Morgenbladet nr. 193 15. juli 1873, tjenestegjorde Bergh ved ingeniørdetachementet både i Horten og Trondheim. Han arbeidet med de årlige reparasjoner av Kongsvinger festning, og med broer i Østerdalen, Smaalenene, Buskerud og Haugesund. I 1852, samme år som han tiltrådte stillingen som Veiassistent etter Finne i Indredepartementet, ble han surnumerær kaptein i ingeniørbrigaden, og i 1862 surnumerær major. Begrepet surnumerær trenger en nærmere forklaring: En surnumerær offiser er en som går ut av tjenesten midlertidig, uten å miste opparbeidet grad og ansiennitet. Dette kan ha gitt offiserene en viss trygghet når de tok arbeid utenfor det militære, at ikke alle broer var brent. Det var fortsatt mulig for dem å vende tilbake.
Christian Wilhelms karriereforløp fram til 1852 var relativt vanlig, og av stor militær betydning. Flertallet av de militære ingeniører på 1800-tallet var ansatt i Vegvesenet. I en oversikt fra 1861 gjaldt dette 23 av totalt 35 ingeniører. Arbeidet de utførte var som sakkyndige i amtene, eller som veibestyrere. (fra vegmuseets årbok fra 2014)

Produksjon -: 1827 - 1908 (Knud bergslien sin levetid)