Motor

Planetmotoren ble utviklet i Kristiansand tidlig på 1960-tallet av Finn Jernæs. Det er en patentert rotasjonsmotor som gir mye motorkraft i en kompakt form takket være tre arbeidstakter i en og samme rotasjon, tilsvarer en 6-sylindret 4-takts stempelmotor. Gjenstandsbilde 2 viser prototypens ulike deler. Prototypen ble produsert ved et mekanisk verksted ved Hamresanden i Kristiansand, ledet av Alf Sælevig.

Finn Jernæs var selvlært motorinteressert, som alt i 11-årsalder demonterte farens Mercedes båtmotor og satte den sammen igjen. Som 18-åring begynte han i bilservice, som ambulerende mekaniker for Nygaards Auto i Kristiansand, som foruten Opel fohandlet alle amerikanske GMs merker på personbiler og lastebiler.

Rundt 1950 flyttet han til Oslo der han møtte Aasta som senere ble hans kone. Hun var sykepleierutdannet og arbeidet på Røde Kors-klinikken. Han begynte å jobbe hos Ole A. Iglebæk som var GMs hovedimportør i Norge. Jernæs fikk raskt en betrodd stilling i firmaet og ble etter hvert Iglebæks høyre hånd.

Da Iglebæk døde flyttet familien, som etter hvert kunne telle tre barn, tilbake til Kristiansand. 34-åringen ble tatt vel imot av sin gamle arbeidsgiver Nygaard, og han ble salgssjef i dette bilfirmaet.

Tidlig på 1960-tallet startet han for alvor utviklingen av planetmotoren. Han sa til slutt opp jobben og satset for fullt med å utvikle og realisere motoren i håp om å få inntekter fra patentet.

Prinsippet for en rotasjonsmotor er at brennkraften omsettes direkte til rotasjonsbevegelse. I en stempel- / sylindermotor, som er det vanligste, skaper forbrenningen en rettlinjet bevegelse som omsettes til rotasjon i en veivaksel. I prinsippet skal dermed rotasjonsmotoren være mer effektiv, og kan dermed være lettere, mer kompakt og forhåpentligvis bruke mindre drivstoff.

Den mest kjente rotasjonsmotoren er Wankelmotoren, som ble brukt i flere bilmodeller, som tyske NSU og japanske Mazdas sportsbiler. GM Chervrolet i USA kom også svært langt i utviklingen av en konsept-bil i Corvette-familien, presentert i 1973 under navnet Aerovette. Den hadde nettopp en kraftig rotsjonsmotor plassert midt i bilen - to wankelmotorer satt sammen. Denne bilen kom imidlertid ikke i stor produksjon.

Wankelmotorens høye turtall og design for bevegelige deler gjorde den utsatt for slitasje, og NSU-eiere måtte gjerne skifte motoren flere ganger i bilens levetid. Det ga wankelmotorbiler et dårlig rykte. Det å satse på en uvanlig motortype ble også ansett som risikabelt i seg selv - stempelmotorens suksess sikret dens suksess.

Finn Jernæs' rotasjonsmotor skilte seg fra Wankel-motoren på flere avgjørende måter:

Der Wankel-motoren har ett brennkammer som skaper en hel rotasjon, har Jernæsmotoren tre brennkamre.

Planetmotoren som har 3 forbrenningskamre gir en jevn varmeavgivelse rundt hele motorkroppen, i motsetning til Wankelmotoren som har forbrenning i kun et av tre kammer. Det gjør Planetmotoren mindre utsatt for slitasje som følge av materialutvidelser og termiske spenninger.

Planetmotoren har en meget god løsning med tanke på kraftoverføring fra rotor til drivaksel. Ref. foretatte tekniske beregninger, se vedlegg av 10. mars 1966. Her fremkommer følgende (sitat fra Finn Jernæs):

«Man kan ikke snakke om gjennemsnitts dreiemoment i sammenligning med Planetmotoren og Wankelmotor. F. eks. ved 10 grader har Planetmotoren et dreiemoment som er nesten 4-fire ganger så stort som Wankelmotoren og det er nettopp her man har bruk for armen når trykket er størst».

Videre er rotoren i Jernæs-motoren fullstendig styrt av tannhjul og eksentertapper, noe som betyr at det ikke er metallisk kontakt mellom rotor og stator, som igjen fører til lite slitasje og redusert smørebehov.

Brennkammerenes utforming og rotorens bevegelse gir en god forbrenning og utnyttelse av brenngassen, et område der Wankel har problemer. Videre har Planetmotoren, i motsetning til Wankelmotoren alle tannhjul plassert utenfor varm sone (brennkammer) noe som innebærer at det ikke trengs olje i drivstoffet for å smøre tannhjulene.

Det vises til eget teknisk notat om Planetmotorens kjennetegn og med en sammenligning med Wankelmotoren.

Motoren fikk mye omtale i sin samtid, både i aviser, ukeblader og NRK fjernsynet. Patenter ble tatt ut i en rekke land, og Det Norske Veritas var blant troverdige aktører med tyngde som gikk god for beregningene og prinsippene i motoren.

Midt på sekstitallet tilbød et japansk selskap via en uidentifiserbar/konfidensiell henvendelseskanal (antagelig Toyota/Nissan som konkurrerte med Mazda/Wankel), å kjøpe planetmotoren for USD 20 mill. Jernæs diskuterte med sin kone Aasta, men de takket nei. En viktig grunn var en betingelse fra tilbyderne om fullstendig overtakelse, og at Jernæs etter salget måtte holde seg helt ute av bildet i den videre utviklingen. Tilbyderne ville gjøre motoren helt og holdent til sin, også når det gjaldt navn, typebetegnelse, historikk etc.

Jernæs ville helst at patentet skulle utnyttes av norsk industri, og eventuelt i tillegg sikre inntekter til Norge gjennom lisensproduksjoner i andre land. Det hadde også kommet forespørsler fra Tyskland og Sverige.

Han la senere ned et stort arbeid i å få industribedrifter til å benytte patentet, bl.a. i forhandlinger med bilgiganten GM i USA. Den kjente polar- og krigshelten og flypioneren Bernt Balchen, som hadde et godt navn og kontaktnett mot amerikansk industri, bisto som døråpner. Balchen var direktør i industrikonsernet General Dynamics.

Forsøket på å få særlig amerikansk bilindustri på 1960-tallet interessert i en liten og bensinsparende motor mislyktes. I en verden som ville ha store biler med kraftige motorer under digre pansre, og en oljeindustri i bakgrunnen som heller ikke oppmuntret til bensinsparing, var det den gang ikke behov for dette patentet.

I dag er interessen igjen vekket for rotasjonsmotorer, med wankel-motoren som det mest kjente eksemplet. Grunnen er nettopp den kompakte formen og det lave bensinforbruket, og muligheten for å lage hybridbiler med både elektrisk motor og forbrenningsmotor. I oktober 2020 lanserte Mazda en helt ny bilmodell, Mazda MX-30 Rotary Range Extender. Her benyttes Wankelmotoren til å drive en strømgenerator.

Prototypen ble oppbevart på familiegården, og senere tatt vare på av Finn Jernæs' nevø, Arnstein Løvsland. Han og fetteren, oppfinnerens sønn Bjørn Jernæs, diskuterte hva som burde gjøres med denne. De kom til at de ville henvende seg til Teknisk museum. Museet fant gjenstanden svært interessant som et eksempel på innovasjon og teknologiutvikling, som ikke alltid går i en rett linje mot suksess. Gjenstanden er nå en del av samlingen, presentert på Digitalt Museum og i andre kanaler, slik at historien blir kjent og kan finnes, og gjenstanden kan inngå i senere ulike utstillingssammenhenger.

Produksjon: 1963