Atle Urdal stod fram i begynnelsen av 1940-årene som en av de yngre Georg Jacobsen-elever. Gjennom hele sin produksjon har han holdt fast ved Jacobsen-skolens grunnleggende prinsip ...
Atle Urdal stod fram i begynnelsen av 1940-årene som en av de yngre Georg Jacobsen-elever. Gjennom hele sin produksjon har han holdt fast ved Jacobsen-skolens grunnleggende prinsipper for billedbygging, bestående av rette vinkler, sirkler og elipseformer. Urdal utmerket seg tidlig som kolorist med sans for fargens artistiske muligheter og har vært mer opptatt av bildets maleriske verdier enn av idé og innhold. Særlig har han vært interessert i til dels store komposisjoner av mennesker i landskap eller interiør, hvor figurene fremstår som en del av omgivelsenes fargemessige og formale helhet.
Fra de tidligste bilders gråtoner eller jordfarger har Urdals koloritt utviklet seg til en karakteristisk bruk av spesielt rustrødt, blått og grønt. Siden 1945 har han særlig vært inspirert av Pierre Bonnards koloritt og senere også av fargene i norsk treskurd og teppetradisjon. Til tider har han tatt hele fargeregisteret i bruk, fra lysende mineralfarger til dempede jordfarger, ofte med stor valørrikdom. I 1950-årene brukte han også sterke innslag av lakkrødt, dekkgrønt og sinober. I enkelte store lerreter kan fargegleden skape en viss motsetning mellom en tilnærmet naturalistisk figurtegning og et ikke-naturalistisk fargevalg, eller de kraftige og robuste malerstrøk kan gjøre komposisjonen uklar. Urdal setter gjerne fargen på i atskilte flekker over den dominerende fargen, som tildekkes, forskyves og får konkurranse av andre nærliggende toner, for så å flamme opp i full styrke. Urdals best gjennomarbeidede malerier får på denne måten et ulmende koloristisk liv.
Kilde:
Alfsen, Glenny. (2014, 21. desember). Atle Urdal. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 10. mai 2019 fra https://nkl.snl.no/Atle_Urdal
Atle Urdal stod fram i begynnelsen av 1940-årene som en av de yngre Georg Jacobsen-elever. Gjennom hele sin produksjon har han holdt fast ved Jacobsen-skolens grunnleggende prinsip ...
Atle Urdal stod fram i begynnelsen av 1940-årene som en av de yngre Georg Jacobsen-elever. Gjennom hele sin produksjon har han holdt fast ved Jacobsen-skolens grunnleggende prinsipper for billedbygging, bestående av rette vinkler, sirkler og elipseformer. Urdal utmerket seg tidlig som kolorist med sans for fargens artistiske muligheter og har vært mer opptatt av bildets maleriske verdier enn av idé og innhold. Særlig har han vært interessert i til dels store komposisjoner av mennesker i landskap eller interiør, hvor figurene fremstår som en del av omgivelsenes fargemessige og formale helhet.
Fra de tidligste bilders gråtoner eller jordfarger har Urdals koloritt utviklet seg til en karakteristisk bruk av spesielt rustrødt, blått og grønt. Siden 1945 har han særlig vært inspirert av Pierre Bonnards koloritt og senere også av fargene i norsk treskurd og teppetradisjon. Til tider har han tatt hele fargeregisteret i bruk, fra lysende mineralfarger til dempede jordfarger, ofte med stor valørrikdom. I 1950-årene brukte han også sterke innslag av lakkrødt, dekkgrønt og sinober. I enkelte store lerreter kan fargegleden skape en viss motsetning mellom en tilnærmet naturalistisk figurtegning og et ikke-naturalistisk fargevalg, eller de kraftige og robuste malerstrøk kan gjøre komposisjonen uklar. Urdal setter gjerne fargen på i atskilte flekker over den dominerende fargen, som tildekkes, forskyves og får konkurranse av andre nærliggende toner, for så å flamme opp i full styrke. Urdals best gjennomarbeidede malerier får på denne måten et ulmende koloristisk liv.
Kilde:
Alfsen, Glenny. (2014, 21. desember). Atle Urdal. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 10. mai 2019 fra https://nkl.snl.no/Atle_Urdal
