Skien rådhus

Sammen med Alice Phil, Lalla Hvalstad og Kristine Laache tilhørte Johanna Bugge Berge kunstnermiljøet rundt Oluf Wold-Torne, Wilhelm Wetlesen, Thorvald Erichsen, Lars Jorde, Halfdan Egedius og Torleiv Stadskleiv. Hun var med på "Vågåsommeren" 1894 og tilbrakte ellers mange somre i 1890-årene sammen med sine malervenner i Telemark og Gudbrandsdalen. Berge debuterte med et figurbilde på Høstutstillingen i 1898. Året etter malte hun «Gårdsinteriør» som ble utstilt på Verdensutstillingen i Paris i 1900, og som hun oppnådde Mention Honorable for.

Berges tidlige arbeider vitner om påvirkning fra hennes lærere, særlig Gerhard Munthe. Senere kom en sterk beundring for Halfdan Egedius' kunst til uttrykk i hennes arbeider. Berge hentet sine motiver fra norsk natur, folkeliv og folkekunst. Dessuten malte hun en del portretter og portrettkopier. Særlig i landskapene viste hun selvstendig kunstnerisk utvikling. Etter å ha giftet seg med Rikard Berge engasjerte hun seg mer og mer aktivt i innsamlingsarbeidet av stoff til hans kulturhistoriske arbeider, som hun også illustrerte. Kopiering av rosemaling og folkekunst var en vesentlig del av hennes innsats på de mange studieturer ekteparet foretok i Norge.

Kilde:
Skedsmo, Tone. (2013, 25. august). Johanna Bugge Berge. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 12. oktober 2019 fra https://nkl.snl.no/Johanna_Bugge_Berge

Collapse text

Frederik Collett er kjent som snøens maler, hans kjæreste motiv er elver i vårløsning, fremfor alt Mesna ved Lillehammer.

Collett var i utgangspunktet utdannet i den såkalte Düsseldorf-skolen med Hans Gude som læremester. Han tilhørte siste generasjon av düsseldorferne, og dro tidlig til Paris og ble således den første pariser blant norske kunstnere.

Collett var friluftsmaler og hans forkjærlighet for vintermotiver gjør ham til Norges første helårs friluftsmaler. 1880-årenes friluftsnaturalisme ble den rette grobunn for Colletts senere produksjon. I 1885 trådte han fram med en viss tyngde på Høstutstillingen for første gang, og året etter fant han Lillehammer og Mesna-elva, som skulle bli hans spesielle område. I et bilde som «Nysne om våren» (1886), ser man at Collett inspirert av fransk maleri, men også at bildet går naturlig inn i den norske landskapstradisjonen fra 1880-årene.

Fra midten av 1880-årene stod han Erik Werenskiold og Gerhard Munthe nær, og var i det hele tilknyttet "Lysakerkretsen". Han knyttet et varig vennskap med Lars Jorde, Wilh. Wetlesen og Alf Lundeby. De holdt til på Lillehammer om vinteren og reiste gjerne sammen i sommertiden.

Det er få malere som har hatt en slik grunnfestet posisjon blant sine samtidige. Hans verk har også holdt stand mot tidens omvurderinger. På grunn av sin langsomme malemåte og manglende interesse for å selge består hans samlede verk av kun ca. 225 arbeider.

Kilder:
https://nkl.snl.no/Frederik_Collett
Norges Malerkunst

Collapse text

Kai Fjell var en hovedfigur i 1930-årenes romantisk-ekspressive norske maleri, i klar opposisjon til den mer dominerende formalistiske retning.

Studieårene til Kai Fjell på Carl von Hannos malerskole, på Statens håndverks- og kunstindustriskole under August Eiebakke og Kunstakademiet under Axel Revold ble heller frustrerende. Det førte ham over i reklamebransjen, og en tid arbeidet han som dekoratør. Et møte med en mønstring av tyske ekspresjonistiske malere i Kunstnernes Hus vinteren 1932 ga starten på en serie mørkstemte bilder i en barsk, uflidd stil, med dramatiske motiver og makabre titler som «Abort», «Likkjøreren» og
«Barnemord». De vakte ikke særlig anerkjennelse verken hos publikum eller blant kritikerne.

Snart ble hans dystre billedverden fylt av lettere klanger i blått, grønt og med innslag av lysende rødt og gult. På en separatutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo vinteren 1937 presenterte han en del arbeider som kom til å bli stående som sentrale i hans livsverk, med titler som «Kalven reiser seg», «Modellenes hyllest» og «Gratulanter». Utstillingen vakte nasjonal oppmerksomhet. Alle bildene ble solgt, og Nasjonalgalleriet kjøpte to arbeider.

Fjell ble av enkelte utropt til “Edvard Munchs etterfølger”. En viss likhet i selve formspråket fikk mange til å overse forskjellene; viktigst er Fjells overraskende bruk av symboler og vilkårlige proporsjoner mellom de ulike billedelementer, inspirert av surrealismen og studiet av psykoanalysen. Fjells arbeider representerer en på et helt annet vis sammensatt og flertydig billedverden, som også bærer i seg trekk fra norsk folkekunst, hentet fra opphold i Telemark. Som i folkekunsten går visse temaer igjen: Kvinnen, ung og forventningsfull, fjern og utilnærmelig, eller også tynget av sorg.

Kai Fjell representerte Norge på Venezia-biennalen 1953 og var hovedutstiller under Festspillene i Bergen 1971; samme år hadde han også en separatutstilling i Oslo. En større retrospektiv mønstring ble vist i Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i 1977.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Kai_Fjell

Collapse text

Nils Gude utførte både stilleben og landskapsmalerier, men er mest kjent for sine sympatiske portretter, ofte i nær naturlig størrelse, bl.a. av Hans Gude og Henrik Ibsen.

Nils Gude ble født i Düsseldorf mens hans far, Hans Gude, var professor i landskapsmaleri ved Düsseldorferakademiet. Hans Gude fikk først undervisning av sin far, og studerte ved kunstskolen i Karlsruhe 1874–79 bl.a. under Karl Gussow og ved Berlinakademiet under professor E. Hildebrand 1881-82.

I 1880-årene malte han først og fremst stilleben helst med fuglevilt og fisk og fremstilte mot slutten av sitt liv landskapsbilder i små formater, som tydelig viser påvirkning fra faren. Representasjonsportrettene i hel eller halvfigur er ofte innpå naturlig størrelse og hører hjemme i en akademisk tradisjon. Gudes mennesker poserer i en naturlig avslappet oppstilling mot en nøytral bakgrunn.

Kilder:
https://snl.no/Nils_Gude
https://nkl.snl.no/Nils_Gude

Collapse text

Harald Kihle ble Telemarks maler. Han skildret “det skjulte Telemark”, med telebondens liv i det gamle jordbruket, med hus, mennesker og dyr, men først og fremst hester.

Drømmen om å bli kunstmaler begynte å bli virkelighet for Harald Kihle da han i 1925 gikk på aftenkurs i Ola Abrahamssons malerskole og deretter kom inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, hvor han studerte i 1926–29 under Eivind Nielsen. 1927–29 fikk han også korreksjon av Henrik Sørensen, som ble en nær venn av ham.

Harald Kihle hadde lest skrifter av M. B. Landstad, Rikard Berge og A. O. Vinje og ble tidlig fascinert av Telemark. “Folkekunsten, folkevisene, Myllarguten, Storegut, telebondens liv og lagnad i hverdag og fest, sagn og skikk, de mange slags hendingene her, alt virket forlokkende,” skrev Kihle siden. Fra 1930 drog han hver sommer til Hjartdal, Flatdal, Dyrlandsdalen og Svartdal. Sommeren 1932 reiste han sammen med Kai Fjell til Flatdal og i desember samme år debuterte de begge i Oslo Kunstforening.

Kihle kom til å holde fast ved den motivverden han opplevde i Telemark før traktorer og høyspentledninger gjorde sitt inntog i en jomfruelig natur. Han var egentlig ikke romantiker, men hadde et opprinnelig og realistisk forhold til naturen, mer i pakt med vår tids økologer.

Somrene under krigen arbeidet han med tresnittene til Vinjes diktsyklus om telemarkskjempen Storegut. Han arbeidet samtidig med sagnfigurene Myllarguten og Guro Heddelid – den siste ble kanskje hans kjæreste motiv. Etter krigen fant han en ny motivverden i Smørklepp ved Vinje og de mektige Ormeggene. Han fikk egen malerstue og tilbrakte der lange rike somrer sammen med Henrik Sørensen.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Harald_Kihle

Collapse text

Maleren August Cappelen døde ung, men rakk å markere seg som den mest utpregede romantiker blant de norske düsseldorferne.

Herman August Cappelen var sønn av jernverkseier Diderik von Cappelen og Edel Severine Margrethe Henriette Løvenskiold. Familien flyttet i 1835 til Holden hovedgård på Ulefoss , hvor August Cappelen vokste opp. Han tok artium i Skien 1845, og studerte i Oslo den påfølgende vinteren. Her traff han den to år eldre Hans Gude, og de to utviklet et elev- og vennskapsforhold.

Høsten 1846 reiste Cappelen til Düsseldorf, hvor han studerte under Gude og særlig tyskeren J. W. Schirmer, og kom til å oppholde seg store deler av årene fram til 1850. Han var tilsynelatende ikke innskrevet ved kunstakademiet, men skolens leder omtalte ham like fullt i ettertid som elev.

Han er den mest utpregede romantiker blant de norske düsseldorferne. Hans villmarksmotiver fra Telemark med skoger, tjern og fosser er fylt av en stemning av ensomhet og forgjengelighet. Mektige naturformer, særlig trær og fjellblokker, er satt virkningsfullt inn i komposisjonen, og koloritten spiller i dype mosegrønne og gråfiolette toner.

Cappelen gikk for å ha et lyst og muntert sinn, men i hans siste år kom det utvilsomt inn trekk av melankoli, og i hans maleri en interesse omkring døende natur. Våren 1852 var Cappelen lenge syk og det var av en svulst i magen han døde i juli 1852 – bare 25 år gammel.

August Cappelen var oldebarn av Knud Plesner og var dermed tremenning av Henrik Ibsen.

Kilder:
https://nkl.snl.no/August_Cappelen
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Cappelen
Norges Malerkunst

Collapse text

Thorvald Erichsen regnes som en av de store fornyere i moderne norsk malerkunst.

Thorvald Erichsen tilhører en generasjon kunstnere som fikk sin utdannelse fra Zahrtmanns malerskole i København. Erichsen tilhørte det første kullet sammen med andre nordmenn, så som Lars Jorde, Thorleiv Stadskleiv og Oluf Wold-Torne.
Etter en modningsperiode i 1890-årene fremstod Erichsen som en av fornyerne i moderne norsk kunst. Han bygde på impresjonismens erfaringer, men ble samtidig viderefører av tradisjoner fra norsk landskapsmaleri, samtidig ble han et bindeledd til generasjonen som omkring 1910 framsto som Matisse-elever.

Erichsens maleri «Fra Kviteseid» (1900) betegnes som det endelige bruddet med 1800-tallet i norsk kunst og danner inngangsporten til et nytt århundre med norske kunsthistorie. Nå skulle ikke lenger naturen reproduseres, men representeres.

I perioden 1902-05 oppholdt Erichsen seg i Paris og ble som mange andre en stor beundrer av Cezanne. Denne interessen førte til at han utover 1900-tallet nesten utelukkende var opptatt av landskapsmaleriet hvor penselføringen hans ble friere og paletten lysere. Motivene oppløses til det neste ugjenkjennelige, tingenes egenskaper spiller ikke lenger noen rolle, de blir bare en forutsetning for lysets refleksjon og brytning.

Kilder:
https://nkl.snl.no/Thorvald_Erichsen
Norges malerkunst

Collapse text

Kai Fjell var en hovedfigur i 1930-årenes romantisk-ekspressive norske maleri, i klar opposisjon til den mer dominerende formalistiske retning.

Studieårene til Kai Fjell på Carl von Hannos malerskole, på Statens håndverks- og kunstindustriskole under August Eiebakke og Kunstakademiet under Axel Revold ble heller frustrerende. Det førte ham over i reklamebransjen, og en tid arbeidet han som dekoratør. Et møte med en mønstring av tyske ekspresjonistiske malere i Kunstnernes Hus vinteren 1932 ga starten på en serie mørkstemte bilder i en barsk, uflidd stil, med dramatiske motiver og makabre titler som «Abort», «Likkjøreren» og
«Barnemord». De vakte ikke særlig anerkjennelse verken hos publikum eller blant kritikerne.

Snart ble hans dystre billedverden fylt av lettere klanger i blått, grønt og med innslag av lysende rødt og gult. På en separatutstilling i Kunstnernes Hus i Oslo vinteren 1937 presenterte han en del arbeider som kom til å bli stående som sentrale i hans livsverk, med titler som «Kalven reiser seg», «Modellenes hyllest» og «Gratulanter». Utstillingen vakte nasjonal oppmerksomhet. Alle bildene ble solgt, og Nasjonalgalleriet kjøpte to arbeider.

Fjell ble av enkelte utropt til “Edvard Munchs etterfølger”. En viss likhet i selve formspråket fikk mange til å overse forskjellene; viktigst er Fjells overraskende bruk av symboler og vilkårlige proporsjoner mellom de ulike billedelementer, inspirert av surrealismen og studiet av psykoanalysen. Fjells arbeider representerer en på et helt annet vis sammensatt og flertydig billedverden, som også bærer i seg trekk fra norsk folkekunst, hentet fra opphold i Telemark. Som i folkekunsten går visse temaer igjen: Kvinnen, ung og forventningsfull, fjern og utilnærmelig, eller også tynget av sorg.

Kai Fjell representerte Norge på Venezia-biennalen 1953 og var hovedutstiller under Festspillene i Bergen 1971; samme år hadde han også en separatutstilling i Oslo. En større retrospektiv mønstring ble vist i Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i 1977.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Kai_Fjell

Collapse text

Aksel Waldemar Johannessen benevnes ofte som «den glemte kunstner» - da hans produksjon forble bortglemt etter kunstneres død i 1922 og helt frem til 1990-tallet. I dag sammenliknes han ofte med Edvard Munch og Henrik Sørensen.

Da Aksel Waldemar Johannessen døde bare 42 år gammel, var han ukjent som maler. Maleren Ola Abrahamsson sørget for at de nesten 100 etterlatte lerretene av til dels store format ble vist på en minneutstilling hos Blomqvist i januar 1923. Kritikerne var begeistret, men deretter ble maleren glemt.

I 1990 fant forfatteren Haakon Mehren 25 malerier på en låve. Lerretene var delvis rullet opp og trengte grundig restaurering. Gjennom flere utstillinger i 1990-årene, bl.a. i Skiens kunstforening, og Mehrens bok om kunstneren fra 1992, har Johannessen fått en plass i norsk kunsthistorie.

Man vet egentlig ikke hvorfor Aksel W. Johannessen ikke stilte ut sine malerier. Han følte kanskje at påvirkningen fra malere som Degas, Picasso og Munch var for tydelige, noe også kritikerne senere påpekte. Han var på leting etter et personlig uttrykk, som kommer til syne i de etterlatte bilder både i fargeholdning og personkarakteristikk.

I perioder hadde Johannessen alkoholproblemer, og fra 1918 til 1921 var han inne i en meget tøff periode. Hans kone fikk kreft i 1921 og med et stadig økende alkoholkonsum ble tobarnsfaren ustabil. Flere av hans arbeider fra denne tiden er antatt å være selvbiografiske arbeider. Flere ganger malte han seg selv inn i bildene. Dette var uvanlig i samtiden, men ble mer vanlig med postmodernismen. Tematisk er bildene svært ambisiøse, og spenner fra det groteske til det idylliske; fra skildringer av seksualitet, vold, prostitusjon, alkoholisme og krig til idylliske og intime arbeider.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Aksel_Waldemar_Johannessen
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksel_Waldemar_Johannessen

Collapse text

Aksel Waldemar Johannessen benevnes ofte som «den glemte kunstner» - da hans produksjon forble bortglemt etter kunstneres død i 1922 og helt frem til 1990-tallet. I dag sammenliknes han ofte med Edvard Munch og Henrik Sørensen.

Da Aksel Waldemar Johannessen døde bare 42 år gammel, var han ukjent som maler. Maleren Ola Abrahamsson sørget for at de nesten 100 etterlatte lerretene av til dels store format ble vist på en minneutstilling hos Blomqvist i januar 1923. Kritikerne var begeistret, men deretter ble maleren glemt.

I 1990 fant forfatteren Haakon Mehren 25 malerier på en låve. Lerretene var delvis rullet opp og trengte grundig restaurering. Gjennom flere utstillinger i 1990-årene, bl.a. i Skiens kunstforening, og Mehrens bok om kunstneren fra 1992, har Johannessen fått en plass i norsk kunsthistorie.

Man vet egentlig ikke hvorfor Aksel W. Johannessen ikke stilte ut sine malerier. Han følte kanskje at påvirkningen fra malere som Degas, Picasso og Munch var for tydelige, noe også kritikerne senere påpekte. Han var på leting etter et personlig uttrykk, som kommer til syne i de etterlatte bilder både i fargeholdning og personkarakteristikk.

I perioder hadde Johannessen alkoholproblemer, og fra 1918 til 1921 var han inne i en meget tøff periode. Hans kone fikk kreft i 1921 og med et stadig økende alkoholkonsum ble tobarnsfaren ustabil. Flere av hans arbeider fra denne tiden er antatt å være selvbiografiske arbeider. Flere ganger malte han seg selv inn i bildene. Dette var uvanlig i samtiden, men ble mer vanlig med postmodernismen. Tematisk er bildene svært ambisiøse, og spenner fra det groteske til det idylliske; fra skildringer av seksualitet, vold, prostitusjon, alkoholisme og krig til idylliske og intime arbeider.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Aksel_Waldemar_Johannessen
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksel_Waldemar_Johannessen

Collapse text

Lars Jorde var sentral i kretsen av malere som dyrket det nyromantiske stemningsmaleriet i 1890-årene. Fra 1905 blir en lysere og lettere impresjonistisk teknikk dominerende i hans maleri.

De eldste kjente malerier av Lars Jorde er fra midten av 1880-årene, og motivene viser at han har malt dem i hjembygda. En liten gruppe bilder fra 1890 betegner et kunstnerisk gjennombrudd. Her røper han impulser både fra Gerhard Munthe og Harriet Backer, men viser samtidig også trang til å gå sine egne veier. Sommeren 1894 reiste han til Vågå, hvor han bl.a. var sammen med Thorvald Erichsen, Oluf Wold-Torne og Halfdan Egedius. Dette er den berømmelige Vågå-sommeren, da hele gruppen malte mørke stemningsbilder.

Med et Paris-opphold i 1900 begynte en ny periode i Jordes produksjon. Impresjonistene på Salongen imponerte ham. Jordes koloritt ble lysere og lettere, influert av impresjonistene. I 1905 flyttet han inn i eget hus på Lillehammer og ble boende på Lillehammer til sin død.

Motiver fant han i byen og den nære omegn. Han malte gjerne Mesna i vinterdrakt og i vårløsning og fulgte slik i den eldre Frederik Colletts fotspor. Ellers søkte han til fjelltraktene omkring Gjende og til kysten omkring Kragerø og Hvasser.

Etter 1914 ble malemåten på nytt endret, og han benyttet en kantete forenkling, hvor utgangspunktet trolig var Cézannes maleri.

Kilder:
https://nkl.snl.no/Lars_Jorde
https://nbl.snl.no/Lars_Jorde

Collapse text

Torleiv Stadskleiv er kjent som telemarksmaler. Han begynte tradisjonelt med studier og utenlandsreiser, men etter at kunstnervennen Halfdan Egedius døde, drog han seg tilbake til Bø og malte romantiske naturmaleri derfra.

I Kristiania kom Stadskleiv med i kretsen rundt Erik Werenskiold, Eilif Petersen, Hans Heyerdahl og Christian Krohg. Han ble elev av Krohg og hadde stort faglig utbytte av det, men de var ulike på mange måter, særlig i valg av motiv; naturalismen hadde ingen appell til Stadskleiv.

Sommeren 1892 blei Stadskleiv kjent med den 11 år yngre Halfdan Egedius og inspirerte denne til å male typiske telemarksmotiv, særlig det mytiske og dansen. Stadskleivs beste tid – kunstnerlig og menneskelig – var nok disse somrene i Bø i 1890-åra. Der var han og Egedius sammen med Thorvald Erichsen, Oluf Wold-Torne, Ludvig Karsten, August Eiebakke og Lars Jorde, som alle var i en romantisk periode.

Stadskleiv og Egedius tegner og malte hverandre. Egedius er på sitt beste med maleriet «Drømmeren» fra 1895, der Stadskleiv er modell. Egedius døde i 1899, og det ser ikke ut til at Stadskleiv kom over tapet av vennen.

Torleiv Stadskleiv stilte ut på Statens Kunstutstilling (Høstutstillinga) 1886 og åra etter, men sjeldnere på sine eldre dager. Han hadde separatutstillinger i Kunstnerforbundet 1913 og 1947, i Skiens Kunstforening 1935 og 1945 og i Tønsberg Kunstforening 1945.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Torleiv_Stadskleiv

Collapse text

Henrik Sørensen er en av 1900-tallets mest markante og omstridte skikkelser innenfor norsk kunst- og kulturliv.

Sørensen kom relativt sent til bevissthet om at kunstneryrket skulle bli hans livsvei. Etter folkeskole og handelsskole arbeidet han i noen år som kontorist før han vinteren 1904 og 1906–08 fulgte kveldsundervisning på Den kgl. Tegneskole i Kristiania. Det var først den kloke korrekturen hos fauvisten Henri Matisse i Paris 1908–10, som gav ham en positiv retning inn i maleriets fargesterke felt.

Fra 1919 var han bosatt i Paris, men allerede før han i 1927 slo seg ned i Oslo hadde han hentet motiver fra norsk natur og folkeliv, særlig Telemark, som ved siden av Holmsbu, ble hans viktigste inspirasjonskilde. Han malte landskaper med en ekstatisk, mystisk betont naturopplevelse, for eksempel «Telemarkslandskap» (1925), «Nybrott i Vinje» (1931), og etter den annen verdenskrig en rekke bilder av den store eika i Holmsbu

Ca. 1930 oppstod tendensbilder som «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark»(1931). Samtidig kom rekken av monumentalmalerier, blant annet alterverket i Linköping (1934) med den ungdommelige, favnende Kristus i midtfeltet (gjentatt i Lillestrøm kirke samme år), det svære veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève (1939) og den mer enn 300 kvadratmeter store fondveggen i Oslo Rådhus (1938–50).

Henrik Sørensen er en av 1900-tallets mest markante og omstridte skikkelser innenfor norsk kunst- og kulturliv. Selv om han av profesjon var maler, ble virksomheten foran staffeliet i Oslo, Holmsbu eller på ulike telemarksadresser bare en del av hans omfattende virksomhet. Sørensen var ikke bare “Søren” for alle innenfor kunstlivet, men gjorde et sterkt inntrykk også på folk langt utenfor fagkretsen.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Henrik_S%C3%B8rensen

Collapse text

Henrik Sørensen er en av 1900-tallets mest markante og omstridte skikkelser innenfor norsk kunst- og kulturliv.

Sørensen kom relativt sent til bevissthet om at kunstneryrket skulle bli hans livsvei. Etter folkeskole og handelsskole arbeidet han i noen år som kontorist før han vinteren 1904 og 1906–08 fulgte kveldsundervisning på Den kgl. Tegneskole i Kristiania. Det var først den kloke korrekturen hos fauvisten Henri Matisse i Paris 1908–10, som gav ham en positiv retning inn i maleriets fargesterke felt.

Fra 1919 var han bosatt i Paris, men allerede før han i 1927 slo seg ned i Oslo hadde han hentet motiver fra norsk natur og folkeliv, særlig Telemark, som ved siden av Holmsbu, ble hans viktigste inspirasjonskilde. Han malte landskaper med en ekstatisk, mystisk betont naturopplevelse, for eksempel «Telemarkslandskap» (1925), «Nybrott i Vinje» (1931), og etter den annen verdenskrig en rekke bilder av den store eika i Holmsbu

Ca. 1930 oppstod tendensbilder som «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark»(1931). Samtidig kom rekken av monumentalmalerier, blant annet alterverket i Linköping (1934) med den ungdommelige, favnende Kristus i midtfeltet (gjentatt i Lillestrøm kirke samme år), det svære veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève (1939) og den mer enn 300 kvadratmeter store fondveggen i Oslo Rådhus (1938–50).

Henrik Sørensen er en av 1900-tallets mest markante og omstridte skikkelser innenfor norsk kunst- og kulturliv. Selv om han av profesjon var maler, ble virksomheten foran staffeliet i Oslo, Holmsbu eller på ulike telemarksadresser bare en del av hans omfattende virksomhet. Sørensen var ikke bare “Søren” for alle innenfor kunstlivet, men gjorde et sterkt inntrykk også på folk langt utenfor fagkretsen.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Henrik_S%C3%B8rensen

Collapse text

Anders Svarstads kunstneriske virke viser en kunstner som i hovedsak er opptatt av bylandskapet. Gjennom en rekke malerier skildret han storbyer i inn- og utland.

Gjennom hele sitt kunstneriske virke hadde Svarstad et naturalistisk formspråk. Hans byskildringer og landskapsfremstillinger ble gjengitt troverdig, og det er ny-impresjonistenes realisme Svarstad føler seg sterkest knyttet til. Nye strømningene fra Frankrike og Tyskland som kubisme og fauvisme avfeide han som nymotens påfunn. Det er den usminkede motivkrets hentet fra Christian Krohgs arbeider som synes å være hans viktigste inspirasjon: Det var først og fremst den moderne storby Svarstad valgte å skildre.
Allerede i noen av Svarstads tidligste malerier finner vi motiver fra Kristiania, så også i hans debutmaleri på Høstutstillingen 1902, «Skisse fra Ekeberg». Etter debuten deltok han jevnlig på kunstutstillinger, men livnærte seg og sin familie fremdeles også gjennom dekorasjonsmaling.

Under en reise i Italia 1909 traff Svarstad den unge, norske forfatteren Sigrid Undset. Våren 1910 reiste de to sammen tilbake til Norge, hvorpå Svarstad søkte separasjon fra sin hustru. 1912 giftet Undset og Svarstad seg i Antwerpen. Da Sigrid Undset konverterte til katolisismen 1924, ble ekteskapet kjent ugyldig fordi han hadde vært gift tidligere, og 1927 ble det formelt oppløst.
Svarstad kom i skyggen av sin etter hvert mer kjente kone. Da Undset i 1928 fikk telefon fra Stockholm om at hun hadde fått Nobelprisen i litteratur, var det eksmannen som tok telefonen hjemme på Bjerkebæk på Lillehammer hvor Svarstad var på et av sine mange besøk for å være sammen med barna.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Anders_Svarstad
Norges Malerkunst
http://www.aftenposten.no/norge/Anders-C-Svarstad-I-skyggen-av-Sigrid-Undset-60842b.html

Collapse text

Reidar Aulie var en av de fremste blant de norske malerne som i mellomkrigstiden begynte å ta opp sosiale, ofte tendenspregede motiver i sin kunst.

Reidar Aulie debuterte på Høstutstillingen 1927 og med sin første separatutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo i 1931 i Kunstnerforbundet. Aulie var overbevist om at en av kunstnerens oppgaver var å speile samfunnsutviklingen og fatte standpunkt. Aulie tok parti for arbeiderbevegelsen i den stadig skjerpede politiske kampen og sammen med kunstnerkolleger ble han opphavsmann til begrepet «tendenskunst», dvs. kunst som tok politisk parti for arbeiderklassen.

I 1940 var Aulie med i komiteen som stod bak “Utstillingsplanen av 1940”, hvor formålet var å vise hvilken kraft billedkunsten representerte. Krigsutbruddet hadde forårsaket planen, og de nye styresmaktene lot den passere, selv om enkelte tyskvennlige kunstnere protesterte og oppfordret til boikott. Frontene var skjerpet på dette tidspunkt, og Aulie ønsket å delta mer aktivt i motstandsarbeidet.

Vinteren 1945 ble han arrestert og sendt til Grini, hvor han satt til midt i mars. Han ble løslatt etter at Henrik Sørensen (som selv satt inne en kort tid samme vinter) tok kontakt med den svenske kunstnerprinsen Eugen, som igjen kontaktet Himmler personlig.
Aulie valgte å forbli tro mot sitt opprinnelige kunstneriske innhold og formspråk preget av et figurativt og fortellende maleri på tross av at modernismen og det abstrakte maleriet for alvor brøt gjennom i Norge i tiåret etter krigen.

Hans siste to tiår var preget av lærergjerningen ved Statens Kunstakademi, først som professor fra 1958, og senere som rektor fra 1965. Reidar Aulie er blitt stående som et bindeledd mellom kunstnerne ved 1900-tallets begynnelse og vår egen tid. Han kjente og beundret de gamle, og brakte med begeistring deres betydning videre til sine unge elever.

Kilder:
https://nbl.snl.no/Reidar_Aulie

Collapse text

Ludvig Karsten insisterte på at all ekte kunst var en “nerveaffære” og at man måtte utprøve sin egen følelsesvarhet i umiddelbar konfrontasjon med motivet.

Ludvig Karsten var ny-impresjonistenes ubestridte leder. Han var demonstrativt uborgerlig i sin livsførsel og dyrket et oppdrevet malerisk-koloristisk uttrykk i tradisjonen fra Christian Krohg, inspirert av Edvard Munch og av fransk samtidsmaleri.
I årene rett før første verdenskrig slo Karsten igjennom for alvor, med en anseelse som grenset opp til Munchs. Samtidig møtte han stor anerkjennelse i Danmark. 1913 holdt han sin første betydelige separatutstilling i København, og samme år giftet han seg med den danske billedhuggeren Misse Haslund.

Ludvig Karsten hentet mye inspirasjon fra fransk maleri, særlig fauvistenes fargebehandling preget maleriene hans. I likhet med Matisse, anså Ludvig Karsten at det var Cezanne og Renoir som var den moderne kunstens redningsmenn. De var en kilde til evig inspirasjon og representerte en forening av følelser og fornuft som tiltalte Karsten.

I 1920 forlot Karsten København og bosatte seg på Skagen. Her får hans kunst en ny oppblomstring som varte til hans plutselige død i 1926.

Kilder:
https://nkl.snl.no/Ludvig_Karsten
Norges Malerkunst

Collapse text

Th. Kittelsen hentet inspirasjon fra norsk natur og folkekultur og skapte ut fra dette en unik bildeverden som har blitt en del av den norske identiteten.

Theodor Kittelsen begynte på Wilhelm von Hannos tegneskole i Oslo 17 år gammel (1874) og studerte deretter maleri ved kunstakademiet i München fra 1876–79. I studietiden, og ved senere studieopphold i München og Paris, møtte han kunstnerkollegaer som Erik Werenskiold, Christian Skredsvig, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og Harriet Backer.

Høsten 1881 ble et vendepunkt i Kittelsens kunstneriske karriere. På anbefaling av Erik Werenskiold, engasjerte Peter Christen Asbjørnsen ham til å illustrere hans eventyrsamling for barn. Sammen med Werenskiold illustrerte Kittelsen bind 1-3 av Eventyrbog for Børn (1883-87).

Kittelsen hentet inspirasjon fra den norske folkekulturen til sine utallige eventyrillustrasjoner og naturskildringer. Han skapte avbildninger av mytiske skapninger, som nøkken, troll, nisser og hulder, for deretter å plassere dem i et norsk naturlandskap. Slik fremsto disse overnaturlige fantasivesenene nesten som jordnære, som om de virkelig fantes. Mange av arbeidene hans balanserer derfor i skjæringspunktet mellom natur og kultur: Kittelsen fortrollet naturen.

I 1893 laget Kittelsen en serie med 14 bilder fra Jomfruland. Bildene viser idylliske landskap, utført med fargestift, fargeblyant og akvarell på papir. Stilen er preget av lyrisk realisme med symbolistiske innslag.

Kilder:
https://snl.no/Theodor_Kittelsen

Collapse text

Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente kunstnere, særlig folkekjær for sine illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr og Snorres kongesagaer.

Erik Werenskiold hadde først huslærere, gikk så på Kongsvinger borgerskole og deretter i tre år på Aars og Voss' latin- og realskole i Kristiania. Han var skoleflink og tok examen artium som en av de beste i sitt årskull. Året etter tok han anneneksamen, men selv ønsket han å bli kunstner. Om kveldene gikk han på Den kgl. Tegneskole, med billedhuggeren Julius Middelthun som lærer.

I München 1876–80 fikk Werenskiold sin grunnleggende utdannelse som billedkunstner og sluttet mange vennskap som varte livet ut, med bl.a. Christian Skredsvig, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe, Harriet Backer, Kitty Kielland og Sophie Thomesen, som ble hans hustru i 1882.

Sammen med Frits Thaulow og Christian Krohg ledet Werenskiold kunstnernes kamp for faglig selvstyre i 1880-årene, som bl.a. førte til opprettelsen av Statens årlige kunstutstilling (Høstutstillingen) 1884 og bedrede kår for norske kunstnere i hjemlandet.

Fra 1883 bodde han om somrene i Telemark og skapte her en moderne, realistiske folkelivsskildringer: «Telemarksjenter» (1883), «En bondebegravelse» (1883–85) med inntrengende studerte folketyper.

Møtet med Paul Cézannes og Vincent van Goghs kunst i Berlin og Paris i 1908 åpnet nye koloristiske muligheter for ham, og i bilder som «Lomen kirkegård» (1908) og «Bjørn Bjørnson instruerer» (1910) har fargen en ny vitalitet og volumskapende evne.

Kilder:
https://snl.no/Erik_Werenskiold
https://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold

Collapse text