I 2017 laget Distriktsseksjonen i Museet Midt en vandreutstilling om ulike håndarbeidsteknikker. Utstillingen består av fem hovedtekster, og supplerese av gjenstander fra lokale bygdemuseum og tekstiler innlånt fra privatpersoner. Dette gir utstillingen et unikt uttrykk hver plass den settes opp.
Denne artikkelen presenterer tekstene fra utstillingen, samt bilder og gjenstander som hører til.
Broderikunsten omfatter en rekke ulike sting- og sømteknikker som dels følger bunntøyets tråder (tellesøm), dels broderes fritt, ofte etter et opptegnet mønster (frisøm). Noen ganger medvirker tøyet som en aktiv del av broderiet ved at tråder trekkes ut, partier klippes bort o.l., for eksempel hardangersøm og engelsk broderi.
De eldste eksemplene på dekorativ bruk av broderisting i Europa går tilbake til steinalderen. Flere danske bronsealderdrakter (1500–1000 f.Kr.) er utsmykket med enkle, broderte border. Fra samme tid er det bevart broderier med geometriske mønstre i Kina. Etter hvert utviklet broderikunsten seg i ulike områder til å bli mer avansert og mønsterrik.
På 1600-tallet var broderimønstre ofte dominert av kraftige ranker og alle slags blomstermotiver. Hvitsømsbroderier av ulike typer var populære ved siden av de fargerike broderiene. Mange broderte draktplagg fra denne perioden er bevart i Norge, bl.a. i applikasjonsbroderi. 1700-tallets motepregede blomsterbroderi fikk betydning for broderiet på folkedrakter fra flere norske distrikter.
Utviklingen på 1800-tallet tok en ny retning. I 1804 var de første trykte, fargelagte mønsterark for korssting blitt utgitt i Berlin, og omkring 1830 satte korsstingenes periode inn for alvor. Gjennom hele århundret var hvitsømsbroderiene, blant annet tyllbroderi, mye brukt til drakttilbehør som krager og sjal, samt på undertøy.
Hekling er en håndarbeidsteknikk hvor man lager tekstiler ved bruk av ei heklenål. Hekling foregår ved at man drar sammenhengende garn gjennom ei garnløkke med ei heklenål, slik at man skaper ei ny garnløkke.
Heklingens opphav er vanskelig å definere. De eldste funnene finner man i Kina, Afrika, USA og Sør-Amerika. Opprinnelig ble det benyttet et grovt garn, og man lagde produkter som luer, hatter, kapper og tepper. Man er også uenig om når heklingen kom til Europa. Noen forskere mener at allerede på 1500-tallet begynte nonner å lage tekstiler for å utsmykke kirkene, såkalte ”Nonneblonder”. Mens andre hevder at heklingen kom til Europa så sent som rundt 1800.
Tidlig på 1800-tallet var det en økende interesse for hekling. Heklingen ble gjerne utført med tynn tråd, og var detaljrik og dekorativ. Særlig populært ble hekling av blonder, kjolekrager og ermemansjetter. Etter hvert ble det også mer utbredt å hekle interiørprodukter.
Strikking er en håndarbeidsteknikk hvor man lager tekstiler ved bruk av strikkepinner. Strikkingen foregår ved at man har flere garnløkker på en strikkepinne, for så at man tar en annen strikkepinne gjennom garnløkkene og drar gjennom sammenhengende garn for å lage nye garnløkker.
Strikketradisjonen har trolig opphav fra Midtøsten, og er først kjent i Europa fra middelalder. Den eldste strikkede gjenstanden er fra 1200-tallet, og er ei pute som ble funnet i Spania. Til å begynne med var stikkingen i Europa forbehold laugene, og ble dermed utført av mannlige, profesjonelle håndverkere.
I Norge opptrer strikking sporadisk fra 1500-/1600-tallet, men ble først alminnelig kjent i løpet av 1700-tallet. Strikkingen ble da en utbredt teknikk både blant de profesjonelle og bland tjenestejenter. Strikking foregikk også i institusjoner for fattige, gamle, syke og foreldreløse. Det ble strikket både til familien og til salg.
Symaskinen erstattet for en stor del håndsømmen og effektiviserte tekstilbransjen. Opprinnelig ble symaskiner drevet for hånd ved hjelp av en sveiv eller med fot og utførte bare rettsøm. Etterhvert ble symaskinene maskindrevet, og det ble utviklet apparater som kunne monteres på maskinene slik at de kunne utføre pyntesøm, falding, rynking, knapphullsøm osv.
Allerede i 1750 ble det i England gjort forsøk på å konstruere en kjedestingsmaskin. Dette og senere forsøk var mislykkede, dels på grunn av tekniske problemer og dels på grunn av motstand fra arbeiderne. En fransk skredder, B. Thimonnier, konstruerte i 1829 den første maskin som ble tatt i bruk. Thimonniers maskin var nokså upålitelig, og det var først amerikaneren W. Hunt i 1833 at pålitelige symaskiner kunne lages. I 1846 tok amerikaneren Elias Howe ut patent på en maskin med Hunts nål og skyttel, som frembrakte en søm med to tråder. I. M. Singer forbedret symaskinen ytterligere, og tok ut et patent i 1851 og startet firmaet I. M. Singer Company i Boston, som begynte å produsere maskiner i stor målestokk.
Man vet ikke med sikkerhet når de første symaskiner kom til Norge, men høyst sannsynlig kom de i bruk her i slutten av 1850-årene. Som ofte ellers når det gjelder innførsel av noe nytt, var det sjøfolk som først tok dem med hit. De så dem utstilt i de store havnebyene, og kjøpte så en med hjem til hustru, forlovede eller mor.
Veving er en håndarbeidsteknikk hvor man lager tekstiler ved bruk av en veveramme som eksempelvis en vevstol. Vevingen foregår ved at to trådsett krysser hverandre vinkelrett. Ved å endre posisjonen på det ene trådsettet mellom hver gang trådsettene krysses, så binder man sammen de ulike trådsettene.
Vevetradisjonen har trolig sitt opphav fra Midtøsten og er om lag 10.000 år gammel. De eldste vevene var såkalte markvever. Den besto av to kjepper hvor den ene var festet med et par pinner i bakken, mens den andre ble holdt av veveren. Et trådsett (renningstrådene) ble da spent mellom de to kjeppene. Senere kom den såkalte oppstadveven, hvor veven står oppreist mot en vegg og renningstrådene ble strammet med bruk av lodd. I Europa overtok flatvevene fra 1600-tallet, mens i Skandinavia opprettholdt de bruken av oppstadvevene noe lengre. I Norge var oppstadvever fortsatt i bruk i enkelte områder opptil 1930-tallet.
Med industrialiseringen og etableringen av en rekke veverier i Norge ble hjemmevevingen betydelig redusert utover 1800-tallet. I dag veves det fortsatt, og teknikken overføres stadig til nye generasjoner gjennom blant annet kurs.
