Samiske bilder

Bildene er valgt først og fremst for å illustrere samlingens historie, men de viser også noe av bredden i samiske miljøer og landskap. Blant fotografene er noen av de første navn i norsk fotohistorie, slik som Axel Lindahl. Det er også mange samiske motiver i museets store samling fra Anders B. Wilse.

Disse bildene ble tatt med sikte på salg, særlig til turister, og det var sjelden at fotografene noterte opplysninger om hvor bildet ble tatt, eller hvilke personer som ble avbildet. Et unntak var den danske forskeren Sophus Tromholt, som i 1882 – 1883 oppholdt seg i Finnmark for å studere nordlyset. Hans bilder fra Kautokeino er blant de første fra denne samiske bygda, og de utmerker seg både ved høy kvalitet og ved at fotografen var påpasselig med å notere navnet på dem han tok bilde av. Den verdige eldre mannen på bildet i utstillingen er Lars Hætta. Som unggutt var han med på Kautokeino-opprøret i 1852, ble dømt til døden men benådet, satt i fengsel på Akershus, og etter løslatelsen i 1867 vendte han tilbake til Kautokeino, der han arbeidet med sitt livsverk, oversettelse av Bibelen til samisk.

En annen forsker som skapte et stort fotomateriale fra samisk område var den franske prins Roland Bonaparte, som i 1886 reiste i Finnmark og gjorde anatomiske studier av samer. Alle de avbildete personene ble navngitt, og dette materialet har derfor stor historisk interesse.

På 1800-tallet var kamerautstyret stort og tungt. Bildene ble eksponert på glassplater, som var tunge å transportere og som lett ble skadet eller knust. Frem til 1880-årene måtte man også ha med kjemikalier og utstyr for å preparere glassplaten på stedet, og etterpå måtte bildet fremkalles med én gang, mens glassplaten fremdeles var våt. Derfor måtte det også finnes – eller lages – et mørkerom på stedet.

Det å ta et bilde var altså en omfattende og strevsom prosess, og en høytidelig handling, langt fra senere tiders snapshot. Professor Jens Andreas Friis, som var en sentral forsker i samisk språk og kultur på 1800-tallet, var også en pioner for fotograferingens kunst. I boken En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen beskriver han hvordan han den 4. juli 1867 fotograferte en samisk familie i Orafjorden på Kola. Som forberedelse til fotograferingen ga han dem flere gaver, blant annet fingerringer og belteringer av messing, og i gjengave fikk han fugleegg og en reintunge. Hele operasjonen var altså så stor at den fikk egen omtale i boken.

Friis’ etterfølger som professor i samisk ved Universitetet, Konrad Nielsen, var også en aktiv fotograf, og tok selv mange av bildene som ble brukt i det store verket Lappisk (samisk) ordbok, som kom ut i årene 1932 – 1938. Han brukte innimellom selvutløser, og er derfor selv med på flere av bildene, da ofte i samtale med sine informanter.

De fleste av de tidlige fotografene var tilreisende, men etter hvert kom det også lokale fotografer, som selv bodde i samiske områder. En av de mest kjente er Ellisif Wessel (1866 – 1949), som var gift med distriktslegen i Sør-Varanger, og bodde i Kirkenes. Hun var en glødende politisk agitator og samtidig en ivrig fotograf. Gjennom bildene viste hun glimt av fattigdom og nød, ikke minst blant den samiske befolkningen.

Sterkt engasjement avspeiles også i bildet fra et politisk møte i Tana omkring 1920. Midt i bildet sees Elsa Laula Renberg (1877 – 1931), som var en pioner for samisk politisk organisering tidlig på 1900-tallet, og som var drivkraften bak det første samiske landsmøtet i 1917. Hun var sørsame, bosatt nær Mosjøen, men reiste også nord¬over til Finnmark for å spre sitt politiske budskap der. En annen samepolitisk pioner på denne tiden var Daniel Mortensson (1860 – 1924), også han sørsame, bosatt i Engerdal i Hedmark. Han var en politisk lederskikkelse som stiftet foreninger og hadde en sentral rolle under landsmøtet i 1917.

Bildet fra det sørsamiske sommerstevnet ved Majavatn stammer fra samme tid, det er tatt i 1921. Mannen med skjegg midt i bakerste rekke er Bertrand Nilsen, reisesekretær i Samemisjonen, som gjennom et langt liv samlet gjenstander til museene. Dessuten tok han mange bilder – mer enn 1000 kom inn til Norsk Folkemuseum etter hans død.

Zoologen Leif Natvig, som oppholdt seg hos sørsamene på 1920-tallet for å studere insekter som snyltet på reinen, tok også mange bilder og gjorde filmopptak som viser mennesker og arbeidsprosesser. Bildet av Nils Stinnerbom med bjellebukken er tatt i Skarpdalen i Tydal sommeren 1925.

De aller sørligste samene holdt til i Setesdalsfjella. Sigrid og Lars Johnsen med fostersønnen Anders Renander er avbildet omkring 1910, hun i drakt med innslag av setesdalsmotiver. Få år senere måtte de flytte vekk, som følge av myndighetenes innstramninger. De dro da til Trollheimen, der etterkommerne driver reindrift i dag.

I 1951 opprettet Norsk Folkemuseum en egen samisk avdeling, og førstekonservator Asbjørn Nesheim ble ansatt som bestyrer for avdelingen. Han begynte straks med innsamling av gjenstander til museet, kombinert med intervjuer og innsamling av språkprøver og joik på lydbånd. Blant hans assistenter var Harald Eidheim, senere professor i sosialantropologi, og arkitektstudenten Kjell Borgen, som særlig dokumenterte byggeskikk og boligforhold i de karrige etterkrigsårene. Bildet av butikkbrakka i Masi gir et inntrykk av de enkle forhold i en landsdel der nesten all bebyggelse var blitt brent eller ødelagt i krigens siste år.

Amerikaneren Virginia Davidson tok mange bilder i Karasjok og andre steder i Finnmark på 1950-tallet, og ga senere bildene til Norsk Folkemuseum. Bildene er fra hverdagsliv og arbeidsliv, slik som når Kirsten Ravna Gaup syr skaller med senetråd, og trekker ut tuppen på skallen med tennene. Men bildene viser også samfunnsendringer på denne tiden. For eksempel ser vi Karasjoks første selvbetjeningsbutikk, snow¬¬mobilen som var en slags beltebuss langs vinterstengte veier, og et klasserom der man så smått var begynt å bruke samisk språk i undervisningen – en meget omstridt sak på den tiden.

En sterk talsmann for bruk av samisk var læreren Bjørn Aarseth, som er avbildet i det fri sammen med noen av sine elever. De skulle til et reindriftskurs i Ytre Billefjord, og gikk like godt de nesten 150 kilometer til fots – det tok fire dager. Aarseth ble senere første-konservator ved Norsk Folkemuseum og fikk i 2005 St. Olavs orden for sin innsats for samisk kultur.

En interessant billedserie viser boligforholdene hos samene i Røyrvik i Nord-Trøndelag, der Asbjørn Nesheim og Folkemuseets fotograf Unni Fürst var på besøk i 1956. Her var tradisjonelle gammer frem¬deles i bruk som boliger, men de hadde fått moderne innslag som vinduer, komfyr og innlagt strøm. De fleste var reist til sommerplassen ved Namsvatnet da Folkemuseets medarbeidere kom på besøk, men museumsfolkene skaffet båt og kom seg også dit. Fotografen tok bilder av en gruppe blide jenter og noterte siden på arkivkortet at disse barna var ”usedvanlig søte og veloppdragne”.

Også andre av Folkemuseets medarbeidere samlet og fotograferte i samiske områder. Tekstilforskeren Marta Hoffmann var spesielt interessert i grenevevingen, en urgammel vevteknikk som engang var i bruk over hele Europa men nå bare hadde overlevd i noen sjøsamiske bygder i Kåfjord i Troms. Bildene som er tatt hjemme hos Anne Hansen Blomsterli i Manndalen i 1955 viser de forskjellige arbeidsprosessene som skulle til for å lage en grene. Folkemuseet formidlet grener for salg, og etter hvert ble det etablert et husflidslag som i dag står for markedsføring og salg.

Folkemuseets billedsamling er i stadig vekst og utvikling. I denne utstillingen er det lagt mest vekt på å vise eldre materiale, men dokumentasjonen av samtiden er langt mer omfattende enn det historiske materialet. Som eksempler vises noen bilder av nyere dato.

Museet har i mange år hatt særlig god kontakt med det sørligste samiske reinbeitedistriktet i landet, Elgå distrikt – på sørsamisk Svahken sijte. Blant annet kom Jonas Danielsen fra Elgå til Folkemuseet i 1992 for å bygge gamme i friluftsmuseet, slik han også har gjort på andre museer og til bruk for skolen på hjemstedet. Noen år senere satte han også opp et stabbur på Folkemuseet. Museets medarbeidere har flere ganger vært på besøk i Elgå, og har fotografert og filmet ulike aktiviteter der.

Nærliggende for et museum med adresse i Oslo er det å samle fotomateriale som viser hovedstadens samiske miljø. En sentral årlig begivenhet er feiringen av Samefolkets dag 6. februar, som foregår med lunsj i Rådhuset og andre festligheter og markeringer. Bildet her er fra feiringen i 2009. De mange drakter fra forskjellige deler av landet kan stå som en illustrasjon på at samisk liv byr på et stort mangfold, ikke bare i historisk perspektiv men også i samtiden.

Faglig ansvarlig for utstillingen:

Leif Pareli, konservator