"Ellos Riehpovuotna! Leve Repparfjorden!"

Odd-Are Hansen er 53 år gammel og kommunestyrerepresentant i Kjelsund kommune for partiet SV. Innledningsvis forteller han om kritikk som han har fått for at han, som kommunepolitiker deltar i protestene og dermed er beredt til å ty til sivil ulydighet. Hansen er permittert fra sitt arbeid som guide i reiselivsbransjen på grunn av koronapandemien, men har også jobbet i fiskeri. Om grunnene til at han deltar i protestene, forklarer han følgende: Familien hans har i mange generasjoner levd av reindrift. To generasjoner måtte leve i fattigdom fordi rettighetene, spesielt de som omfatter grenseløs reindrift, det grenseløse Sápmi, ble innskrenket til 1920-tallet. Reinbeiteland ble stadig ofret og driften ble vanskeligere. Dermed ser han levemåten, som han betegner som en kulturbærer, truet. Odd-Are Hansens motivasjon for å delta i protestene er primært naturvernet. Han mener at dumping av gruveavfall bagatelliseres, og henviser til erfaringene fra slutten av 1970-tallet som har tydeliggjort konsekvensene.
Hansen tenker at protesten på Markoppneset kan bli en presedens, uansett utgang. Han opplever at ungdommer fra Sør-Norge lærer mye om det samiske perspektivet på saken. Samtalen kommer inn på industrialisert fiske og dens konsekvenser for den sjøsamiske kulturen. Han forteller at store båter med mannskap fra Sør-Norge har mye større kvoter enn småbåtene fra nord. Dermed er fiskeri som en del av det sjøsamiske levesettet og kulturen i fare. Hansen forteller at protestene på Markoppneset har støtte fra det samiske miljøet og at den lokale befolkningen bidrar med forsyninger. Han forteller om givende møter mellom generasjoner og personer med svært ulik bakgrunn, og opplever denne utvekslingen som rørende. Når han får spørsmål om hva han ofrer for å være med i protestene forteller han igjen om kritikerne som mener at dette står i strid med hans forpliktelser som formannskapspolitiker. Selv setter han viktigheten av protesten over det å delta i møtevirksomhet. På spørsmålet om hvilken betydning protestene vil ha for fremtiden, mener han at tiden av store arealinngrep i Norge og måten de er gjort på, er over. Saken omhandler, etter hans mening, ikke bare beitekonflikt, men i større grad naturvern og truende naturtap. Han anser det som viktig at protesten blir synlig, spesielt for stortingspolitikerne, og understreker at sympatibølgen blir større, om ikke lokalt, så nasjonalt.
Samtalen kommer inn på media og sosiale medier. Om dette mener Hansen at media i Finnmark til tider er ganske tendensiøse i fremstilling av konflikten. Oppmerksomheten fra nasjonale og internasjonale medier har vært tydelig større. Han oppfatter "finnmarksmedia" som ensidig til fordel for gruveindustrien. Kommentarer som blir gjort i forbindelse med artikler og annet beskriver han som ofte nedsettende, og at det brukes hersketeknikker. Mange "eksperter" på sofaen hjemme dømmer ungdommene feilaktig, hevder at de snylter på samfunnet, og mener at de generelt ikke har noe i protestleiren å gjøre. Selv synes Hansen at ungdommene er veldig modige. Han forteller at det er elever og studenter der som gjør skolearbeid og har møter og prøver å få dette til, samtidig som de deltar i protesten. Hansen vurderer det som en stor påkjenning for disse ungdommene at de utsettes for nedsettende kommentarer og hets. Han mener at det fører til at unge, og da spesielt kvinner, ikke vil utsette seg for offentligheten og velger å ikke delta i protestaksjoner.
Når samtalen kommer inn på kjønnsfordelingen i leiren, sier han at det er mange flere kvinner enn menn. Han spør seg hva jentene og kvinnene har forstått, som guttene og mennene ikke har forstått? Hans teori er at kvinner har mer klokskap og tenker dypere hva konsekvensene angår. Han legger til at det i motsetning er mange flere menn enn kvinner som velger å bruke kommentarfeltene. Hansen ser at protesten inspirerer artister, kjendiser og "vanlige folk" mens de selv blir til ambassadører, noe som er viktig for protestbevegelsen. Den økte oppmerksomheten for det sosiale aspektet i saken, mener Hansen, kan ha ført til at den utenlandske investoren for Nussir har trukket seg, selv om dette ikke er den offisielle begrunnelsen. Dette skjedde kort tid før intervjuet ble tatt.
Hansen blir spurt om hvordan det er for ham personlig å være i leiren. Han forteller at alt er felles, at han føler seg som en del av det hele og dette er uvant for ham. Han fremhever felles bespisning som en god ting og forteller videre om et demokratisk levesett med morgen- og kveldsmøter som praktiseres i leiren. Hansen forteller at møtene ofte holdes på engelsk fordi det er en del internasjonale deltagere i leiren. Han beskriver en god og organisert gjennomføring av møter og samlivet generelt der det kjøres på med oppgaver. Han opplever leiren som et lite samfunn. Videre forteller han at de i leiren har fått formidlet handlingsbåren kunnskap, f.eks. om hvordan man lager et "ordentlig" bål eller hvordan man lager reinskav. Han forteller igjen om lokalbefolkningen som støtter dem med forsyninger.
Odd-Are Hansen blir spurt om hvordan livet i beredskapet er. Han forteller om en nattevakt ved anleggsveien som minnet han på tiden han tilbrakte i Libanon i 1988 og 1989. Han beskriver hvordan det er å være i beredskap, og understreker at det er en seier hver gang det ikke skjer noe. Om sammensetningen i leiren sier Hansen at den trolig har vært litt lik i hele perioden leiren har vart. I den perioden opptaket er gjort er det mellom 30 og 40 personer i leiren, og Hansen sier at han hadde forventet færre. "Vi skal ikke gi oss" er hans budskap. Odd-Are Hansen forteller om et besøk av en rap-artist som de fikk helgen før og at dette trakk mange besøkende, men at alle deltok i forfallende oppgaver. Han sier at tiden i leiren på Markoppneset vil prege hamn for alltid. Han forteller at protestdeltagerne lager en sang og at han opplever mye pågangsmot og kulturell grobunn i leiren. Han føler at han, selv om han må ut av komfortsonen sin, kan være en del av historien akkurat som han er, og med sin egen historie.

Collapse text

Edith Lindtner er en 17 år gammel skoleelev fra Bergen. Hun har engasjert seg i den norske miljøvernorganisasjonen "Natur og Ungdom" siden hun var 12 år gammel, og er med i landsstyret. Hun forteller at hun er protestleiren for å vise sin politiske mening. Lindtner sier at det er godt med konkrete handlinger, nemlig det å stoppe gravemaskinene, etter ett år med koronapandemi. Hun har engasjert seg for vern av Førdefjorden siden 2017. Lindtner mener at protesten er viktig for å bevare Repparfjorden, men at den også er et symbol for hvordan menneskene behandler miljøet generelt.
Hun tar fri fra videregående utdanning og betaler reisen og eventuelle bøter selv, men synes at saken er verdt det. I den sammenheng anser hun sin deltagelse i protesten som læring i å være en god medborger og at dette kompenserer for tapt undervisningstid. Lindtner skildrer en "vanlig dag" i teltleiren på Markoppneset og forteller om organiseringen av dagliglivet, de praktiske oppgavene, men også om selve protestberedskapen. Hun forteller anekdoter om møter med bedrifter, lokalbefolkningen, og ulike grupper besøkende, samt meningsutvekslingene som skjer i disse sammenhengene. Lindtner forteller om ulike protestgrupper og henviser til forbilder som Altaaksjonen og deltagere fra denne protesten. Lindtner tenker at deres protest vil skape historie og være en "motpæl" mot oppfatningen at dagens ungdommer er likegyldige.
I valgåret 2021 har hun forhåpninger om politisk endringer som å forby dumping av gruveavfall i norske fjorder. Uansett utgang av saken synes hun at protesten har en verdi i seg selv fordi man viser sin posisjon. Lindtner forteller at hun opplever at mange har en romantisert forestilling om Nord-Norge og at de møter realiteten når de lærer om lokale interesser og forhold. Hun legger merke til at de fleste motstandere av gruvedriften i Repparfjord ikke er knyttet til klimakampen, og at en felles interesse samler ulike grupper mennesker. Spurt om fremstillingen av protesten i media, forteller hun at hun opplever at det er mye fokus på folk har reist langt for å delta, men hun mener ikke at dette er spesielt i en tid der mange foreta seg f.eks. lange sydenturer. Hun oppfatter fremstillingen i media som for ensfarget, altfor diplomatisk, og at protestbevegelsen blir fremstilt som usikker. Responsen på sosiale medier opplever hun ofte som belærende, men medgir at det også er mange støttende kommentarer som legges inn der.
Samtalen kommer inn på kjønnsbalansen i leiren. Hun bekrefter at det er overveiende unge kvinner som deltar i protesten. Grunnen til det kan, etter hennes mening, være at man virkelig må være dedikert til saken, og hun tilføyer at mange har falt fra protestbevegelsen under pandemien. Kjønnsbalansen skal være mer jevn i høyere aldersgrupper. Hun sammenligner sine opplevelser fra Markoppneset med protestene i Førdefjorden.

Collapse text