Tømmerfløteren og båtbyggeren Simen Olsen Hårdnes (1886-1977) fra Alvdal, fotografert i en robåt på Glåma. Da dette fotografiet ble tatt var Hårdnes en mann i slutten av 1940-åra. ...

Onsdag 2. januar 1963 publiserte Hamar Arbeiderblad en reportasjetekst med Simen Hårdnes (1886-1977) fra Alvdal som gjennomgangsskikkelse. Hårdnes omtales først og fremst som fløterbas, men også som båtbygger:

«Stritt har det vøri, men moro var det lell.

Simen Hårdnes har sluttet som fløter etter 56 års virke, men bygger båter som før.

Simen fløterbas bor på et sted som høver seg for en gammel fløter og skogskar. I en pen lita stue litt gjømt mellom gran og furuskog nedafor brua sør for Bellingmo stasjon i Alvdal. Det er der Glåma glatter seg ut etter å ha gått i kåte kast nedetter dalen, og der oppe i skråningen ligger stua og gløtter ned på elva med små vindusruter.

Nå ligg det stålsterk is på Glåma, dunk, dunk, sier det når en går over brua på kalde vinterdager. Det knaker tørt i rimet skog, og det ynker i frostkald snø under skrittene som fører til’n Simen.

Kom inn lyder det, og der står den snart 76 år gamle fløtaren og båtyggeren i det lune halvmørket innafor. Som hogd ut av ei malmfuru med harde trekk, liten og stuttvokst, men med store trygge never. God jul! Du er vel frøsin du? Og snart går praten livlig om vær og vind. Snart kommer vi inn på fløting, og de blir gubben mer fåmælt, som østerdøler flest er han redd for å skryte og er forsiktig i vendingene.

Je vart med’n far som søttenåring, han var fløtbas da. Detta var i 1903 og lønna lå på 3 kroner dagen for oss landkara. Utenom det me gjekk og sto i hadde me med oss en strisekk å ligge på og et hoseombytte- Hadde me en regnfrakk var me heldige, for om natta lå me under åpen himmel i regn og snø og kulde.

Je kan itte glømme første natta. Det regne, og ut på natta vart det kaldt. Søvn vart det ittnå ta. Opptil 40-50 stokker gikk med den natta, for me hadde gjort opp et står bål og brente ta det tømmeret vi fløtte. Dagen etter holdt je på å rese med en tømmerlunne. Je kom meg itte fort nok i land, je syntes da – ung og dom som je var – at det var moro å seile på tømmeret nedover den strie elva. Etterpå tok’n far meg til side, og je slutte fort med slike vågestykker da jeg skjønte at fløteryrket itte var noen morosam lek.

Hvor lang strekning fôr dere over?

Fra Steibrua i Alvdal til Rena i sør. Far min fra fløtbas frå der vi begynte til Barkaldfossen. Der tok storelvdøla over, men me var med videre nedover sammen med døm.

Enkelte år kunne fløtinga gå greitunna, det var helst da Glåma holdt seg passelig flomdiger hele vegen. Flødde a for høgt, hekte tømmeret seg i trea, og vart a for lita, måtte me dra tømmeret lange veger på land. Store lunner var det mye ta før, sea vart det bedre, store stenblokker ble sprengt vekk etter hvert, og det vart lettere for oss å få tømmeret fram. Jeg kan godt hugse i 1916, da arbeidde me ei veke for å få løst en lunne oppmed Steibrua.

Det var vel ikke helt ufarlig arbeid heller?

Nei, det skal være visst, flere staute unggutter har gått i ei våt grav på den måten. Je og laget mitt har hatt få slike uhell. Me brukte itte gummistøvler når me løste tømmeret, gjorde me det, vart beina ting lodd hvis me datt uti, og da var det bare flaks om en kar kunne redde seg. Det var da ofte at me fekk en dukkert, men båtkara fekk oss fort oppatt.

Svevde i livsfare.

Etter tre års fløting vart je båtkar, og da var je ute for en opplevelse je itte skal glømme så brått. Det var enda den gongen me hadde brukt 3 veker nedover Hanestadfossen. Best som me arbeidde nest nedi der løste tømmeret seg. Fire mann kom oppi en bår, og deriblant var je, men me rakk itte å komme fort nok unna, og best som det var, vart båten med alle oss oppi løfta høgt til værs ta to stokker som hadde hektet seg fast på hver si side. Det var omtrent som å sitte fast i en kjempekjeft som tok oss med på en luftseilas. Hadde den ene stokken glidd unna da vi hang slik, hadde både båten og oss blitt vippa rundt, og da kan en sjøl tenke seg åssen det hadde gått. Under oss var det tømmer og frådende vatn, så det hadde vøri sikre dauen. No gjekk det slik at begge stokkene gle hamt nedatt, og da me nådde vatnet, var me berga. En annen gong vart båten min klemt sund mellom tømmeret og land, og det var itte så fali, og båten fekk me stelt istand att samme kvelden.

Kan du huske noen storflom?

Ja, i 1934 var det riktig ille. Da flødde elva så a vart 5-6 meter over vanlig vannstand. Far min hadde vøri fløtar i nesten 60 år, hugste itte at han hadde sett elva så stor som da. Folk som budde nedmed elva rodde åt nabogarden over åkern, og tømmeret kom helt opptel jernbanen enkelte steller. Samma året vart det en diger lunne ovafor Kvebergsbrua i Alvdal, og den tom til slutt hele brua med seg. Det var lite om å gjøre at brua nedmed Bellingmo skulle rese og ga. To år etterpå vart je fløtarbaas etter ‘n far, som tredje generasjon i familien, men je har itte set en slik storflom sea.

Båtbygger også.

Har du ikke bygd en del båter også?

Jo, je har drivi mye med det. 241 båter har det blitt sea je bygde den første i 1912. Je måtte finne ut alt sjøl, så det tok lang tid i førstninga. Snart vart døm så gode at fløtselskapet tok tel å kjøpe døm, og i alle år etterpå har je levert båter fast til fløtinga og til privatfolk.

Hvordan skal en god elvebåt se ut?

Je har fønni fram til en båt som er seks meter frå stavn til stavn og cirka 1,80 brei. Og så må’n vara litt flat i botn og solid bygd. Før brukte je både furu og gran og tjærebredde døm. Nå har je gått over til gran og linolje og antiparasitt. Je har seilt nedover Urstrømfossen hundrevis ta gonger – og den er stri – så båtene er nok brukbare. Je har tenkt å fortsette dette båtbyggerarbeidet så lenge helsa tåler det, men når je slutter er det en snekker på Øksna som skal ta over. Han har vøri med meg to vintrer for å lære, så je kan være trygg for at arbeidet mitt blir ført videre ta en flink kar.

Jeg vet nok at Simen Hårdnes har vært en foregangsmann på dette felt, men det vil han ikke ut med selv. Før han tok til med bygging var materiellet skrøpelig. Båtene var så små at fløterne ikke fikk med noe nevneverdig med private eiendeler, og først etter hans båttype ble enerådende kunne fløterne ta med seg telt, soveposer, ulltepper, og rikelig med mat. Når en tenker på at det var seks mann på hver båt, forstår en bedre at båtene måtte romme mye.

Dyktig fløterbas.

Simen pekte seg snart ut som farens selvfølgelige etterfølger. Han hadde arvet hans utpregede lederegenskaper, og faren fikk da også kongens fortjenstmedalje for sin innsats. Simen var som bas rolig og nøyaktig, og han slapp å henge over laget sitt støtt for å få arbeidet utført. Karene, som for det meste besto av trauste og sterke skogsarbeidere som han selv, visste hva de skulle gjøre i vanskelige situasjoner. Men slang det en unggutt som var dumdristig, da slapp han ikke unna. Da hogg basen i med ord som krappe åretak i stristraumen – og så gjorde han ikke det mer – unggutten.

Mange forbedringer kom til etter hvert. Fløterne fikk oppvarmede telt å ligge i – slitet ble mindre og arbeidet ikke en umenneskelig tilværelse som det hadde vært før. Selv om tømmermengden økte gikk det stadig raskere å få tømmeret fram, og hele denne utviklingen var Simen med på. I 56 år har han vært å finne nedmed elva. Hver eneste vår unntatt i 1909, da han var rekrutt på Terningmoen.

Ja, det har vøri ei trivelig tid, og je er glad for at je kunne være med på dette så lenge som je har. Det var som om det kom ei uro over oss fløtere når snøen tok tel å smelte i lia og Glåma reiv ta seg vinterhabitten i vårlig villskap.

I 1959 dro han inn årene for godt og overlot til yngre krefter.

Je vart rent for gammal, vet du, og det var itte så lett å være bas for de nye lengre, som det hadde vøri for gammelkara. Ei ny tid og nye meninger hadde vokst fram, mens je hadde drivi og fløtt, og da er det best å overlate til andre å føre arbeidet videre. Snart blir det vel avlegs å fløte og. Lastebiler med diesel og eksos overtar etter fløternes blod og svette. Moderne maskiner har kunnet tilfredsstille det økende krav til nyttegjøring av trevirket. Nå skal barken også brukes, og da trur je at det blir rådløst å fortsette med fløtinga etter elvene. Men tross dette mener je at fløting er den billigste transport sjøl om det søkk noen stokker nå og da. Forutsetningen for en rasjonell biltransport blir etter mi meining at det bygges treforedlingsindustri oppover langs Glåma i større utstrekning enn før. Det er vemodig at fløtarlivet vil forsvinne etter hvert.

Og nå blir han mjuk i blikket, gamlingen. Han husker morosame stunder nedmed elva etter at dagens arbeid var over, båtene var dradd på land og godlukt av fløtarkaffe steg opp mot en vårklar himmel fra ei lun vik. Var det lørdagskveld, tok ungkarene finklea på og dro på dans, mens de andre som var eldre, satt att og fortalde historier fra fjell og skog og vatn. Søndagen etter gikk arbeidet som før, og ingen klagde for det. Helg som økt, det gikk like rundt.

Og han minnes og så stilt og fint som Glåma rann mellom veldyrkte åkrer sør om Atna. Det var godt å sjå før en fløtar som i ukevis hadde slitt i strie fossen nordafor. Da viste han at snart var han framme på Rena med oppgjør og kviledager hjemme før onnearbeidet tok til.

Det er rart å itte være med på dette lengre, sier gubben til slutt.

Men når det på ny blir vår med et varmt drag over lia, da kan du se han stå der nedafor brua der Glåma glatter seg ut. Der utafor stua si står han og ser tømmeret gli forbi. Da drypper det en tåre ned i den grågrønne elva.»

Collapse text